La Boulangerie, nye briller og privat visning – og sorg

Hey

Var i Sande igjen i går. Huset ble lagt ut på finn.no søndag for fem dager siden og på mandag ringte megler for å høre om jeg hadde mulighet til å møte ei dame til privat visning torsdag. Selvfølgelig kunne jeg det. Så i går hadde jeg avtale med ei jeg har vært på hjerte rehabilitering med for mange år siden. Vi møttes på La Boulangerie i Drammen. Det er stedet for de desidert beste mandel croissantene. Dessverre var de i ovnen da vi kom inn så det ble en digg pistasj bakkelse i stedet. …mmmmm

Jeg var inne hos Krogsveen før La Boulangerie og hentet noen prospekter og et skilt til å henge på husveggen. Mens jeg ventet på Anita satt jeg og leste gjennom og forberedte meg på visningen jeg skulle ha senere på ettermiddagen. Anita og jeg skravlet og lo om det meste. Fant ut at det var 12 år siden vi var på Feiring klinikken på hjerte rehabilitering sammen. Det blir i 2012, så etter at jeg hadde den hjertesvikten som nesten tok livet av meg. Måtte sette inn en ny hjerteklaff via lysken i håp om at det ville tette lekkasjene jeg hadde i og rundt hjertet. Skumle dager!! Husker hvor redd jeg var da de sa det var siste sjans. Heldigvis fungerte det perfekt og det kjøpte meg tid før en transplantasjon som jeg allerede da visste ville bli en realitet. Vi snakket om hussalg og hvordan livet blir videre for meg.

Etter en veldig hyggelig kaffe og skravlings dro bort til Åssiden i Drammen for å levere en flytte eske og en guitar som tilhører min svigerfar. Er han fortsatt min svigerfar når mannen min nå er død? Eller blir det tidligere svigerfar? Who knows…..who cares!

Klokken 14:45 hadde jeg time på Specsavers for å hente nye briller. Fant ut at “Nille-brillene” mine har gjort jobben sin og det var på tide å bli voksen og ta ny øyeundersøkelse og få meg ordentlige briller. Etter mye tull hvor damen på Specsaver forvekslet mine briller med en herremanns fikk jeg tilslutt brillene jeg skulle ha. Syns liksom ikke brillene hun viste meg de jeg hadde prøvd for noen uker siden.

 

Da jeg var ferdig på Gulskogen var det rett ut til Sande. Hadde kjøpt med meg noen tulipaner til en vase og en liten påskelilje i gul potte skjuler til kjøkkenbenken. Ble ganske så fint. Hild Frøya kom bort og hjalp meg med skiltet, men ettersom jeg hadde klart å pakke ned stifte pistolen måtte vi bare sette den opp etter husveggen. Vi lirket den bak varmepumpe huset. Etter visningen, som jeg selv syns gikk fint, tok jeg hus skiltet inn og sendte melding til megleren om at han måtte sette det opp ordentlig. Så egentlig bare teit ut da jeg satt det opp.

På kjøreturen hjem satt jeg på høy musikk og sang hele veien. Tårer rennende ned kinnene mine. Så kommer Benson Boone på radioen og synger teksten

“I’m still holdin’ on to everything that’s dead and goneI don’t wanna say goodbye, ’cause this one means foreverAnd now you’re in the stars and six-feet’s never felt so farHere I am alone between the heavens and the embers”

Det er greit at de aller fleste låter har fått en ny mening etter at Toivo døde i fjor, men dette satt ekstra. For det er jo sant. Håper hussalg kanskje kan hjelpe meg enda litt videre. Sjekk gjerne finn annonsen:

https://www.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=343473865

I kveld kommer Marcus og samboeren, Helen, på Sushi. Blir bra!! Nå bare kos med Otto siden dagen i dag har vært litt kjipere igjen.

Håper dere alle har en bra helg.

– Katie

http://www.organdonasjon.no

Til salg – Sande i Vestfold – 15 min fra Drammen – 45 min fra Oslo

Hey

Som dere ved så skal jeg selge huset mitt. Etter mye blod, svette og tårer (ikke så mye blod) så er huset straks klart for visning. Huset ble lagt ut på finn i dag. Klikk på linken så får du se

https://www.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=343473865

Jeg var i Sande sammen med Marcus i dag og bare sjekket at alt er som det skal være.

Visning er førstkommende søndag den 17.mars kl15.00-16.00 – VELKOMMEN

-Katie

Otto, hussalg og boccia…. og sorg

Hey

Nå har det gått noen dager siden siste innlegg. Uken har vært ganske hektisk med mange turer til Sande ettersom huset nå straks kan selges og Otto som har vært litt utafor etter turen hos veterinæren og fikk trukket seks tenner. Så det har vært styr med for, antibiotika og smertestillende.

Otto er flink med antibiotika

Jeg har merket at Otto virker mer beskyttende overfor meg etter at Toivo døde. Jeg skjønner det, men det ender med at han bjeffer og kneldrer på andre hunder når vi to er sammen og han er i bånd. Så har vært i Frognerparken og trent på at det faktisk er JEG og ikke han som er sjef.

Det har vært en utrolig krevende prosess å pakke ned alt i huset og klargjøre det for salg. Som jeg har skrevet i innlegg før, har det til tider føltes som om jeg har pakket ned et dødsbo og samtidig pakket ned noen av mine egne ting ettersom de ikke får samme betydning når jeg nå er alene uten Toivo.

Etter å ha utsatt det litte bitt for lenge sto jeg tidlig opp og dro på Rikshospitalet for å ta blodprøver. Jeg skal jo ta det hver tredje måned etter transplantasjonen. Det er for å måle verdien i mine immunodeficient medisiner. For å passe på at verdiene ikke er for høye eller for lave. Da kan man fort risikere at kroppen frastøter det nye organet, i mitt tilfelle, hjertet. Sist jeg tok blodprøver var dagen jeg kom hjem fra Knoxville, USA med medisinsk evakuering. Jeg vet det ikke er helt tre måneder siden, men på grunn av lungebetennelsen jeg hadde der ble noen av doseringene endret på på grunn av antibiotika og da må man ta oftere blodprøver en periode. Mye styr på Rikshospitalet nå på grunn av ombygging. Ettersom Kong Harald kom hjem med medisinsk evakuering forrige helg var det nok av journalister ved innkjøringen til den nye hovedinngangen der oppe.

Etter at blodprøvene var tatt tok jeg turen opp til transplantasjons sykepleierne i tredje etasje og ga beskjed om at de var tatt før jeg kjørte ut til Sande. Møtte Hild Frøya i huset og sammen fikk vi ordnet det lille som trengtes før vaskedamen kom klokken 12.30. Jeg hadde bestilt 4 timer med husvask fra et firma. Har fått en del reklame fra de så tenkte “why not”. Mens hun vasket huset dro Hild Frøya og jeg til Drammen en tur og tilbake til Stasjonsgården i Sande for en lett lunsj.

På vei hjem dro jeg innom og kjøpte urter, sitroner og klementiner som jeg tok med tilbake til Sande dagen etterpå. Tips for å freshe opp bildene. Sto opp super tidlig på torsdag og møtte fotografen i huset klokken 10.00. Nå som jeg har sett bildene er jeg kjempe fornøyd med resultatet.

I går ble megleren ferdig med prospektet og i dag ble det lagt ut på Krogsveen sine egne sider. Sjekk det ut davel :
https://www.krogsveen.no/kjope/boliger-til-salgs/B232772D-A51B-4FF1-8F21-1A63AFB134FC?fbclid=IwAR1CmxQewyJq6SuQ7-MMAOWrWBMs3Jj45xsGWPabP88eUe03ZaZ0Ejzext8

I morgen kommer det på finn. Neste søndag er det visning. Kjenner jeg er spent og litt engstelig, men satser på at det skal gå bra. La merke til at det er et nesten identisk hus i nabogaten til salgs også, men tenker det er positivt. Kanskje flere kommer på visning. Vet at de husene er ganske populære så får bare håpe dette ordner seg nå. Jeg vant ikke i lotto i kveld og kjenner virkelig at jeg trenger noe positivt på gang nå.

I går på kvinnedagen, var jeg på jente middag hos min søster i Gråbeinskvartalet. Det var veldig koselig. Mine to nydelig nieser, Solveig og Hedvig, var også med. Hadde til og med med meg Otto og han fikk mye oppmerksomhet av damene.

I dag har jeg vært ute med VMH, Voksne med Medfødt Hjertefeil, region øst. Vi møttes på Grønland Boulebar på Grønlandsleiret. Etter noen runder med Boule, som jeg kaller Boccia, dro vi til Østbanehallen og spiste på Opland Burger og Steak.

Skal opp tidlig og dra til Sande i morgen også. Marcus skal bli med og vi skal møte Heikki. Må se på garasjeporten som ikke vil oppføre seg. Det må den til visning neste helg 😊

Håper alle har det bra

– Katie

http://www.organdonasjon.no

Søvn kom til meg og motstand du skal finne…..

Hey

Endelig en rolig dag. Ingen tur til Sande i dag. Jeg er ganske sliten etter fire turer frem og tilbake den siste uken. Men NÅ nærmer vi oss veldig til at huset er klart for salg. I dag var min nabo, som også er snekker, i huset og fikk satt opp den siste listen som manglet. Det blir liksom et bedre helhets inntrykk at sånne relativt små “kosmetiske” mangler er ordnet.

Startet dagen tidlig i går. Jeg hadde time til Otto hos veterinæren på grunn av tennene hans. Visste seg at han hadde mye tannsten og infeksjon med verk. Så stakkars go’gutten min har nok hatt en del vondt. Det endte med trekking av seks tenner og en antibiotikakur.

Otto i narkose hos veterinæren

Mens Otto var der dro jeg først på Specsavers for en syns undersøkelse. Det var på tide for føler ikke jeg ser en dritt lenger. Ettersom Otto ikke var ferdig da jeg var ferdig på Specsavers, dro jeg videre til huset i Sande hvor jeg møtte jeg Liesl, min gode venninne, i huset. Hun hadde med seg litt stæsj for å gjøre om det lille soverommet i andre etasjen til å fremstå som et mulig barnerom/lekerom. Jeg er helt satt ut av hvor snille, hjelpsomme og tilstede naboer, venner og familie har vært det siste halvåret. Vet virkelig ikke hvordan jeg hadde klart meg uten all hjelp. Det skal bli godt å få solgt huset nå. Kjenner meg klar for å selge så jeg kan flytte videre. Finne et nytt sted til Otto og meg.

Barnerom/lekerom

Jeg har bodd hos mamma og pappa på Skøyen i Oslo i et halvt år nå og jeg tror de og jeg syns det har gått over all forventning. Det er jo ikke sånn det skal være, at man bor “hjemme” når man er 45 år gammel. Men jeg har jo ikke orket å sove i huset siden Toivo ble borte.

Klokken har bikket midnatt nå med 45 min. Det har nå blitt 03.mars og det er søndag. Det har nå gått akkurat 6 måneder siden søndag 03.september.2023. En dag som for alltid vil være den verste dagen i mitt liv. Den dagen Toivo sovnet inn på Ullevål sykehus etter et krampeanfall og påfølgende fall på akuttmottaket på Drammen sykehus. Innen han kom til Ullevål var skadene/blødningen på hjernen for stor og det var ingen håp. Man tror jo aldri man skal havne i en sånn situasjon.

Jeg vil alltid holde din hånd Toivo – You and me baby

Savnet er ubeskrivelig jævlig. Som i forrige blogg innlegg går det veldig opp og ned som en berg-og-dal bane. Jeg savner stemmen hans, klemmene hans, kyssene hans, nærheten, lukten av han og tryggheten han ga meg. Det føles bare så urett og tomt ut når han ikke er her.

I morgen har jeg invitert Marcus og samboeren hans, Helene, på vafler. Solveig og Hedvig hadde lyst til å komme og se hvordan det gikk med Otto, så håper de kommer en tur også. Jeg prøver å fylle dagene mine med noe positivt og hyggelig. Jeg er så ufattelig takknemlig for forholdet jeg har med Marcus. Han er jo som mitt barn. Føler meg som en mamma for han på alle områder bortsett fra biologi. Er det noe jeg har lært så gjør ikke nødvendigvis biologi deg til en forelder. At jeg får ha Marcus i mitt liv er jeg for alltid takknemlig overfor Toivo for.

Nå må jeg prøve å få med meg Otto i sengen. Jeg håper Vi får en bedre natt nå. Han har fått sin antibiotika of smertestillende. Vi snakkes folkens

– Katie

http://www.organdonasjon.no

Rollercoaster

Hey

Å leve med enorm sorg er som å konstant sitte i en berg-og-dal bane. Noen dager er så mørke at å stå opp ikke er innenfor hva du begriper at du skal klare, mens andre dager finnes det nok energi til å klistre på et, om noe falskt smil bare for å bevise overfor andre at du “har det bra”. For jeg har det ikke bra. Jeg tar en dag av gangen. Jeg kan, selv om det blir sagt med de beste intensjoner, bli skikkelig lei av folk som forteller meg hvor tøff og sterk jeg er. Det er noen dager man bare vil være svak, emosjonell og sårbar. Det er ofte de dagene man blir under den dynen!

På lørdag som var, dro Hanne og jeg tilbake til Sande for å gjøre huset ferdig til vask og fotografering. Min fine nabo, som også er snekker, kom innom for å se hva lister som manglet på kjøkkenet. Han sa han kunne ta det ferdig for meg. Selv om huset er mer eller mindre tomt for møbler og stæsj hadde jeg vært innom IKEA og handlet med noen småting for styling. Syns Hanne og jeg var super flinke og er ganske fornøyd med hvordan det ble.

Det kjennes så merkelig ut, men vet det skal bli godt å få solgt også nå. Igjen så er følelsene som å være i denne berømmelige berg-og-dal banen.

Tirsdag tok jeg med meg Otto til Drammen for å møte Kamilla før jeg skulle til huset i Sande. Vi avtale og møtes på La Boulangerie, et fransk bakeri i sentrum. De har også den beste mandel croissanten jeg noen gang har smakt.

Som en pause i hussalg og Sande ble Otto og jeg med mamma og hennes venninne, Maria, på en damelunsj hos ei tredje venninne i Bærum. Hun ville så gjerne at jeg skulle ha med Otto for hun hadde en hund. De gikk ikke så godt sammen så mannen hennes tok hunden med ut. Otto oppførte seg eksemplarisk ❤️

Deilig scampi salat

I dag har jeg vært tilbake i Sande. Først i huset hvor jeg møtte Hild Frøya. Hun hadde fire stoler jeg kunne låne til fotografering og visning. Jeg solgte spisestue stolene mine til henne. Typisk!!

Etterpå dro jeg i Sande kirke og i bisettelsen til ei nabo som gikk bort. Det var en verdig og vakker bisettelse, men for meg var det ekstra tøft. Samme kirke og samme prest som i Toivo sin bisettelse i september ifjor. Kan ikke si at jeg ikke kjente ekstra på savnet i dag. Men det var også godt å være der for familien.

Etter bisettelsen ruslet jeg ned til minnelunden der urnen til Toivo er. Da kom tårene og reaksjonen jeg hadde holdt på inne i kirken. Det handlet ikke om meg og mitt i dag, men nede på minnelunden var jeg alene…..og da kom reaksjonene fossene ut….. som en berg-og-dal bane. Etter noen minutter “med” Toivo satt jeg meg i bilen og kjørte hjem.

Tilbake til Drammen og Sande igjen i morgen.

– Katie

http://www.organdonasjon.no

Når et hjem ikke lenger føles som et hjem…..

Hey

Det er ingen tvil om at jeg kom til å flytte fra Sande da Toivo døde. Den fredagen jeg dro fra huset etter en telefon fra nevrologen på Drammen sykehus som ringte for å fortelle meg at Toivo hadde falt i akuttmottaket og hadde etter en ny CT fått påvist en hjerneblødning, visste jeg inni meg at jeg aldri kom til å komme tilbake for å bo der igjen. Fra den dagen forvandlet huset mitt seg fra et hjem til et hus med fire vegger og et tak. Det å skulle pakke ned hjemmet vårt har føltes som å delvis pakke ned et dødsbo og samtidig pakke ned mange av dine egne saker. Dine egne saker som ikke har noen betydning når man er alene. Det er ufattelig tøft og holde på med og jeg tror det er en av grunnene til at det har tatt så lang tid. Jeg har ikke orket å være i huset mer enn noen få timer av gangen.

God morgen fra Otto 🩷

I går sto jeg opp relativt tidlig, luftet og matet Otto før jeg dro til Sande. Da jeg kom til Sande stoppet jeg på veien mellom Sande kirke og minne lunden hvor Toivo sin urne er. Jeg rullet ned vinduet og sa lavt ut “Hei kjæresten min. Jeg elsker deg Toivo” før jeg rullet vinduet opp og kjørte videre. Stoppet innom MENY for å kjøpe en brus til å ha med og da jeg sto i selvbetjenings kassen, helt uten forvarsel eller noen spesiell grunn begynte jeg å gråte. Jeg tror det er sånn det er med sorg. Den kommer snikende og helt uten forvarsel.

Hadde avtalt med en hyggelig mann i boligfeltet mitt, Dunihagen, som skulle komme og fjerne snø og is og grave frem hengeren som står i gårdsplassen.

Foreløpig er det bare søppel i den. Flytte kassene mine er i garasjen enn så lenge. Planen er at når hengeren er tømt for søppel kan jeg få kjørt flytte kassene opp til lageret jeg har leid på Liertoppen.

Jeg pakket ferdig esken til svigerfar, Geir, som jeg skal levere på lørdag til en venn av ham og jeg fikk sortert det siste i eskene nede. Det kjennes så utrolig tomt ut i huset nå. Nå er det heller ingenting av Toivo sine ting igjen der inne. Som at han aldri var der. Men det var han. Og det var vi. Huset har vært vår borg, vårt hjem og vår trygge plass i nesten seks år. Vi flyttet inn på vår 10 års bryllupsdag, 10.november.2017. Seks år med kjærlighet, kos, moro, latter, oppturer og tøffe nedturer.

Tror jeg og Toivo har vært igjennom mere enn de fleste, men huset vårt i Eikelikollen var vår trygge havn og det kommer til å bli veldig rart å gi nøklene til ny eier. Fant dette fine bilde av Toivo og meg fra Kamilla og Alf-Egils bryllup i august 2009……. masse minner….. må bare virkelig ta det med meg videre i livet.

You and me baby 🩷

Etter at jeg var ferdig i huset kjørte jeg til Kamilla på Åssiden i Drammen. Der var Toivo sin tante Ruth og fetteren til Toivo, Knut Henning. Det var kjempe koselig å se de igjen. Tror faktisk ikke jeg har sett de mer enn en gang siden Toivo sin bisettelse i september i fjor, selv om vi selvfølgelig har snakket sammen på telefon. Kamilla hadde laget noen super gode horn med ost og skinke i og en kake. Ble ikke så lenge for var veldig sliten og nedfor i dag. Stoppet på Shell ved CC i Drammen og ladet Leafy så jeg kom meg helt hjem. På kvelden bare slappet jeg av på sofaen med Otto og litt Netflix. Fikk beskjed om at ei veldig hyggelig nabo dame gikk bort for to dager siden. Utrolig trist og det setter seg kanskje litt dypere hos meg nå.

Vi snakkes folkens og husk, si JA til organdonasjon.

 

– Katie

http://www.organdonasjon.no

Når “til døden skiller dere ad” kommer så altfor tidlig

Hey

Nå er det en stund siden jeg har skrevet et innlegg i bloggen så tenker det er på tide. Dette innlegget skriver jeg på mamma og pappa sin laptop og det er så sinnsykt mye deiligere å skrive på denne enn på mobil eller nettbrettet mitt. Innser at jeg nå kanskje må bytte header bilde på bloggen for nå er det Cincinnati som pryder og er ikke i USA lenger. Får tenke litt på hva jeg skal ha som header.

Føler nå at hverdagene mine er ganske like. Jeg står opp, tar på meg det første jeg finner av klær som da ofte er en fleece/pysj bukse og en av mine t-skjorter fra USA (driter i bh), jeg lufter Otto, mater Otto, prøver å mate meg selv litt og slenger meg på sofaen til God Morgen Norge. Prøver å gå en liten tur med Otto i løpet av dagen før resten av dagen går med til maling med akvarellene mine.

Oss to 🩷 

De to siste lørdagene har jeg vært i huset mitt i Sande for å gjøre det ferdig til å legges ut for salg. Kjenner at det skal bli en utrolig lettelse å selge huset samtidig som det kommer til å bli enormt emosjonelt den dagen jeg må overlevere nøkkelen til en ny eier. Det å flytte skal jo være noe positivt, noen man kanskje har tenkt på en stund og planlagt. I mitt tilfelle så har jeg blitt kastet ut i det over natten. Jeg vet heller ikke hvor jeg skal bo. ALDRI har jeg vært så usikker og redd for hva fremtiden min blir….. Toivo og jeg skulle jo bli gamle sammen…. Hva gjør jeg da når “til døden skiller dere ad” kommer brått og tidlig? Det man gjør er at man tar en dag av gangen. Høres teit ut, men det er det eneste man kan. Noen dager må man faktisk ta en time av gangen. De dagene som var helsvarte jar blitt færre, men jeg har fortsatt stunder i løpet av dagen som er mørke. Det går ikke en dag uten at jeg gråter, lukter på aftershaven hans eller snakker til han. Da jeg var i Sande i helgen, kjørte jeg forbi minne lunden hopr urnen hans er. I det jeg passerte sakket jeg farten, tok ned vinduet mitt og sa rolig ut mot minne lunden, “Hei Toivo. Jeg elsker deg”. Det er flere som har spurt meg hvorfor jeg valgte å sette urnen hans i Sande når jeg allikevel skulle selge huset og flytte derfra. Sande er en utrolig fin plass og et sted Toivo og jeg var lykkelige. Jeg kommer alltid til å komme tilbake til Sande.

My house
Fineste Marcus min hjelper til med flytting
Flytte kaos

Klokken har bikket midnatt og jeg burde vært i seng, men en annen del av det å leve med stor sorg er at man ikke sover så himla bra. Det at jeg nå sover i nederste delen av en enkel køyeseng og deler denne med Otto gjør ikke søvnkvaliteten bedre. Håper dere der ute har det bra!

Katie

http://www.organdonasjon.no

Savn og sosial

Hey

Igår var det akkurat 5 måneder siden 3.september, dagen jeg mistet mitt livs kjærlighet brått og brutalt til en hjerneblødning.  Hver jævla dag er en kamp med en sorg som er så enorm og altoppslukende at jeg sliter med å holde hodet over vannet. Jeg tente et lys for Toivo. Jeg gjør egentlig det stadig vekk uten at det er noen spesiell grunn for han fortjener alle lys i verden.

Det der med at livet går videre er vanskelig. På en måte så gjør det jo det, men på en annen måte stopper faktisk livet opp….. fullstendig.

I går var det årsmøte for Voksne med Medfødt Hjertefeil region øst så bestemte meg for en stund siden at jeg skulle dra på det. Det er alltid godt å se de andre medlemmene igjen. Mange har jeg jo kjent siden jeg var liten. Møtet var på nye Deichmann i Bjørvika før vi dro på Peppes Pizza i Karl Johans gate. Det var godt å se de andre igjen.

Meg og Celine på Peppes

Orket ikke bli så lenge etter at jeg hadde spist så dro hjem til Otto. Er så godt å ha han.

Ha en strålende helg folkens 😊❤️

– Katie

http://www.organdonasjon.no

Tilbake til Sande og Drammen – etterlatt samtale

Hey

Da var dagen her…. startet tidlig med lufting av Otto før jeg kjørte nedover til Sande og huset. Har ikke vært i huset siden rett før jul. Kjenner det henger over meg. Må få det solgt så jeg kan komme meg videre. Min lille vei i Sande er en privat vei, så da jeg kom dit i dag var det ikke strødd. Min Nissan Leaf bare skled bortover veien som Bambi på isen. Oppkjørselen var jo heller ikke strødd så etter et par forsøk måtte jeg bare gi opp. Kom meg ikke opp hverken med bil eller til fots. Strøkassa var jo oppe ved garasjen…. skulle hente noe i garasjen og noe medisinsk utstyr som jeg hadde planer om å levere på sykehuset i dag, men de får vente.

Kom til sykehuset til avtalen kl 11.45. Møtte sykepleier Heidi og sykehus presten til etterlatt samtale. Jeg visste jo at det ville bli tøft samtidig som det også var godt. Jeg liker jo å snakke om Toivo. I mitt hode så holder det han fortsatt litt i live. Kanskje noen syns det er rart, men det bryr jeg meg ikke noe om.

Under samtalen sa jeg at jeg følte Drammen sykehus hadde gjort for lite for å forhindre at Toivo falt og pådro seg så stor skade på hodet at han døde to dager senere. De hadde ikke fått svar fra den første CT av hodet, så hvordan kunne de la han ligge uten tilsyn. Jeg kommer aldri til å forstå det. Aldri!

Jeg fikk en epost her om dagen fra Norsk Pasientskadeerstatning om at saken min nå var påbegynt fra deres side og innhenting av informasjon og dokumentasjon var begynt. Jeg vet det er en langdryg prosess som tar måneder og jeg har heller ingen forhåpninger, men jeg måtte gjøre dette for min del, Marcus sin del og ikke minst for Toivo sin del. Så får vi bare vente å se hva de finner ut av.

Etter møtet spurte Heidi meg om jeg ville se hvor Toivo lå. “Ja, gjerne” sa jeg og sammen gikk vi ned til akuttmottaket. Kjente det knøt seg godt i magen da jeg gikk inn på firemanns rommet han hadde ligget på. Det var ingen pasienter der nå så vi fikk gå helt inn. Det var tre senger der og ingen seng på plassen Toivo hadde hatt. Jeg gikk ikke helt bort men ble stående rett innenfor døren og tok det inn over meg at det var her han sist hadde vært bevisst, snakket og ikke minst snakket med meg på telefon. Heidi snur seg rundt, smiler forsiktig og sier lavt “nå står du akkurat der han falt”. Da kom tårene. Stakkars Toivo min ❤️

Savnet er så enormt og ubeskrivelig jævlig. Jeg tar en dag av gangen, noen dager tar jeg en time av gangen for det er så hinsides.

Etter møtet på sykehuset dro jeg på Krogsveen og leverte skifteattesten til megleren så vi får fortgang i dette salget. Blir godt å få huset solgt, selv om det garantert blir trist å levere fra seg nøklene den dagen det skjer.

Etter mye ladetrøbbel så står jeg endelig og lader bilen i Drammen så jeg kommer meg tilbake til Oslo. God fredag folkens og god helg om vi ikke sees.

– Katie

http://www.organdonasjon.no

 

Hverdag og sorg går hånd i hånd

Hey

Da har det blitt februar folkens. Det er rart hvordan tiden på en måte går kjempefort og på en annen drit sakte. Som jeg skrev i forrige innlegg så har det vært mye tøffere å komme hjem fra USA til at Toivo ikke er her lenger. Jeg vet jo at han er død, men det er utrolig hvordan hjernen din nesten spiller deg et puss så man tror det ikke stemmer. I natt sov jeg ikke super bra. Skal jeg være ærlig så har jeg vel ikke det siden Toivo døde i september. Jeg har vært flink med masken, men våknet halv seks. Otto våknet også så da var det bare å komme seg opp.

Etter en tur ut på glattisen med Otto og litt frokost kom en bølge av sorg over meg igjen og jeg endte i fosterstilling i sengen. Jeg skriver om sorgen etter Toivo fordi jeg ønsker å sette ord på hvor jævlig det er og at andre kanskje ser at de ikke er alene om alle følelsene rundt det om de opplever det samme.

Innså at jeg ikke kunne bli liggende i denne fosterstillingen hele dagen, selv om ønske om det var så absolutt tilstede. Heldigvis, kan man kanskje si, så har jeg jo Otto og han må jo ut… og litt mere ut enn rett utenfor døren.

Da jeg var i  USA og Otto var hos Hanne, Jerome og jentene fikk Otto nye potesokker så jeg kledde på han, satt han i bilen og vi kjørte til Frognerparken. Den er jo virkelig bare noen få minutter unna.

Skal ikke ha noe klapp på skulderen for at jeg kom meg ut, men det er faktisk ganske krevende. Å gå rundt med konstant knute i magen, skjelvinger og tårer klare til å komme ut.

Etter parken måtte jeg lade bilen før jeg bestemte meg for å dra opp til Kiwi butikken som Marcus jobber på. Har ikke sett han på over seks uker nå så det var på høy tid. Jeg kjørte han hjem til den nye leiligheten hans på Sognsvann og fikk se den. Superfin og skjønner han er storfornøyd med den. Tok ikke bilde av han så dette bilde fikk jeg mens jeg var i USA.

Nå er Otto og jeg hjemme igjen på skøyen. Jeg har sendt avgårde en email nå til Fransiskushjelpen i Oslo. De tilbyr sorg gruppe til forskjellige pårørende grupper. De har en gruppe for de mellom 40-65 år som har mistet partner, ektefelle, samboer, kjæreste (kjært barn, mange navn). Blir spennende å se om det kan være noe… who knows!

I morgen skal jeg til Sande. Gru – gleder meg. Må får oversikt så jeg får solgt det huset. Trenger mitt eget sted å bo og har ikke råd til det så lenge jeg betaler boliglån i Sande. Etterpå skal jeg til Drammen sykehus og i en etterlatt samtale med sykepleieren som passet på Toivo og sykehus presten. Det er et tilbud til pårørende som har mistet noen på Drammen sykehus. Gruer meg litt til det også, men tenker allikevel det blir godt 💔❤️

Håper alle holder seg på beina der ute på isen.

Og husk : Si det for å bli det – SI JA

http://www.organdonasjon.no

– Katie