Eh….ok….skremmende

Når man lever hele livet med en kronisk sykdom blir man veldig god på den. Alt fra symptomer når det ikke går så bra, medisiner, behandlinger og ofte mange ord på lege språk. Etter hvert som jeg har blitt voksen og vært gjennom alt jeg har opplevd begynner jeg å føle meg ganske så trygg på min kroniske hjertefeil. Når jeg da får slengt noe nytt i fjeset er det vanskelig for meg å sortere tankene. På lik linje som for alle andre som blir rammet av noe. 

Når jeg i jeg fikk påvist høyt stoffskifte i mars/april tenkte jeg ikke så veldig mye på det. Men det er en større greie enn jeg hadde forestilt meg. Jeg fikk diagnosen Graves og den kan være ganske ufin. Heldigvis har jeg ikke fått de verste symptomene. Jeg har de siste to månedene vært på Aker Sykehus nesten hver eneste uke for enten blodprøver eller konsultasjon. Målet har jo hele tiden vært å få stoffskifte verdiene mine langt nok ned til at jeg kunne få operert ut skjolbruskkjertelen. Den skal helst ikke opereres ut når man har høyt stoffskifte for da øker risikoen for at ting kan gå galt. Risikoen ved operasjonen er blødninger og infeksjon. Men som legen sa i dag, det er farligere å leve med det høye stoffskiftet. 

 

Så som et spørsmålstegn begynte jeg å spørre henne ut. Hun mente verdiene mine ikke hadde gått raskt nok ned og at jeg ikke måtte leve med de verdiene for lenge. Jeg har nå hatt dette i 2-3 måneder. Det er jo ikke mye i mine øyne, men nå har ikke jeg gått medisin studie. Da jeg spurte henne om hva lenge var sa hun “en måned er lenge”. Så ringte hun kardiologen min på Rikshospitalet og overlegen på Øre/Nese/Hals, også på Rikshospitalet, for å bli enige om en operasjon. Og da jeg sa at dette virket litt skremmende, fortalte hun meg at når man opererer ut denne kjertelen mens de har høyt stoffskiftet er det 9 % dødelighet. Hvordan i HELVETE skal man reagere på en sånn tilbakemelding. Så slenger hun på “men det er jo 91 % sannsynlighet for at alt går bra”. Eh,,,,,ok. For det første du sa er ikke et alternativ i det hele tatt. Så nå er det sendt henvisning til operasjon. Satt litt tom igjen i bilen etter timen. Ting har begynt å synke inn og jeg er overbevist om at dette også kommer til å gå strålende. Det bare noen ganger jeg lurer på om jeg har gjort noe galt? Vet det er det dummeste ever å tenke, men når skal det være nok?

– Katie

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg