Hei sveis.
Fredag 15 juli var jeg tilbake på kardiologisk sengepost. Her lå jeg før operasjonen og mange andre tidligere ganger. Rett før overflytting fikk jeg dusje for føste gang siden operasjonsdagen. Etter 10 dager var det sinnsykt deilig, men det var også veldig utmattendende. Første jeg gjorde på sengeposten var å duppe av.
Utpå ettermiddagen da jeg hadde kommet meg litt fikk jeg besøk av mine to beste gutter. Det var herlig å se de og Marcus hadde jeg ikke sett siden han dro til Spania 26 juni. Vi trillet ut og det var så deilig å kjenne frisk luft og sol i ansiktet.
Så var det tilbake til trening. Med god hjelp fra fysioterapeuten og prekestolen fikk jeg mer og mer selvtillit og det gir motivasjon. Det har vært noe “knall og fall”, men når man har så dårlige lårmuskler og knær som lett svikter, må det nødvendigvis gå en vei…..ned! Stort sett litt små komiske situasjoner man nesten skulle filmet. Det som ikke var noe gøy var da jeg havnet, må sies naken nedentil, mellom toalettet og en prekestol med bremsene på. Stakkars sykepleieren min tilkalte hjelp og vips sto det 5-6 sykepleiere på badet for å få meg opp på vakklende ben. Da jeg satt meg på sengekanten måtte jeg gråte litt. En blanding av fallet og frustrasjonen av at jeg var i en så hjelpesløs situasjon. En ting som er viktig er også at man kan gråte litt. Det er så utrolig viktig. Det er lov å kjenne på frustrasjonen over at kroppen ikke er som den skal, selv om man gjør fremskritt.
Lørdag ettermiddag, den 16 juli, kom mine tre nieser Mia, Celina og Linnea på besøk med deres mamma Kamilla. Det var så godt å se de. Kos, kjærlighet og varme. Mange rare spørsmål og stor stas at sengen kunne heves og senkes.
Med tanke på at jeg holdt å dø forrige fredag er fremgangen helt rå…… og bedre skal det bli.
– Katie
#guch #vmh #hjertefeil #nyresvikt #rehabilitering #kjærlighet #nyresvikt #overlevelse #langvei #styrke #helse #rikshospitalet #ous
