Ny uke og mer trening. Hadde sovet ganske så godt natt til i dag. Det var min andre natt uten oksygen opp i nesa. Viktig å kutte den ut. Har jo ikke det hjemme. Våknet 05.30 og hadde en metning på 88, men den spratt fort opp over 90 da jeg snakket litt og gikk på badet. Sovnet heldigvis fort igjen og litt over 08.00 kom damen for å ta blodprøver.
Fikk på meg klær og hentet litt frokost. Rett etterpå kom GUCH legen, sykepleieren og fysioterapauten. Jeg var litt engstelig for hva de tenkte. Var litt sliten og nedfor i går etter at jeg hadde vært på middag hos mamma og pappa og innså at det ikke ville være mulig å dra dit nå. Kom meg ikke opp fra toalettet, ikke opp fra sengen og knapt opp fra en noe høyere spisestuestol. Sofaen gadd jeg ikke prøve meg på for jeg visste at den var i hvert fall for lav.
Etter en god samtale, også med enda en lege, ble det bestemt at jeg kan få mulighet til å være her og fortsette å trene meg opp. Jeg kjente ar flere kilo lettet fra skuldrene mine. Kastet meg ut med iver i en god treningsøkt. Sammen med fysioterpauten klarte jeg utrolig nok å gå fra 3 etg til 4 etg. Jeg var så stolt, men ganske sliten. Tok alikevel en liten gåtur rundt på avdelingen.
Rakk ikke lange hvilen før venninen min, Anja, dukket opp på besøk. Sammen gikk vi ned i kafeen for å ta en kaffe. Det er alltid koselig å skravle litt fjas.
Klokken 14.00 kom mamma og pappa for samtale med GUCH legen. De spurte og han svarte. Jo mer vi snakket sammen skjønte jeg at, selv om målet er å få meg opp og tilbake til sånn jeg var, ville en hjertetransplantasjon sannsynligvis ligge i min fremtid. Dette kommer jo ikke egentlig som noen kjempe overraskelse, men etter det jeg har vært igjennom nå, henger ikke psyken like godt med. Det er jo først den siste uken jeg har skjønt mer og mer hvor nære jeg var ved å faktisk dø da nyrene sviktet. Etter enda en tur i kafeen var jeg helt kaputt og jeg sovnet. Heldigvis ble det ikke noe mer enn en cowboy strekk. Da jeg våknet fikk jeg en kjempe reaksjon med gråt og oppgitthet over situasjonen. Jeg er alltid blid, positiv, jobber hardt med trening og gjør det jeg kan, så det var kanskje på tide med en liten breakdown.
Når tårene var tørket bort tok jeg meg en liten gåtur. Hadde med neg prekestolen som støtte siden jeg var så sliten. Turen var ikke lang, men det hjalp på humøret.
Kjente jeg begynte å bli litt sulten så jeg ba om middagen min. Jeg klarer ikke spise til middagstid som på sommeren er 12.00-13.00. Jeg hadde spesial bestilt pasta og kjøttsaus. Fikk med meg litt parmeggiano reggiano fra mamma i går. Utrolig hvor mat også bedrer humøret. Sånn, da har jeg hatt min nedfor reaksjon. Tenker det er veldig lov.
Nå skal jeg slappe av og se litt på tv. Fortsatt god sommer, uansett hvor du er.
– Katie
#liv #organdonasjon #rikshospitalet #hjerte #hjertefeil #overleve #nyresvikt #opptrening #rehabilitering #normalhverdag #kjærlighet #deppresjon #leiseg #frustrert #trening #opptrening #sykehusliv