Hei
Da var det fredag og helg igjen. Dagene flyr bare forbi. Det blir nesten litt vanskelig å holde følge. Hæ? Har jeg vært hjemme i 2 netter? Føles ut som om det var i går at jeg lå på angio bordet på Rikshospitalet.
Noen syns kanskje det er et tegn på svakhet at man går til psykolog. Jeg ser det ikke sånn. Jeg tenker at det er noe alle burde gjøre en gang i livet. Vi poster bilder i sosiale medier av perfekte middager, hus, barnebursdager og kaker, men har vi det egentlig så bra som vi vil vise alle? Jeg tror ikke det. Jeg får ofte høre hvor sterk jeg er, hvor tøff jeg er. At jeg må igjennom alt det jeg er og så er jeg like blid og morsom. Tilfelle er ikke alltid det du ser på utsiden.
Bak den blå døren får jeg 45 min en gang i blant hvor jeg kan lette på sløret og alle tankene kan flyte fritt. Redselen jeg kjenner hver gang det noe som kjennes rart ut i kroppen. Ofte tar jeg meg selv i å tenke “hva var det?”, “hvorfor gjør det vondt der?”, “det er jo ikke normalt” og andre lignende tanker. Men det spiller ingen rolle hvor irrasjonell hjernen min vet at det er. I det øyeblikket tanken kommer, er det så rasjonelt.
Formen i dag har vært ganske bra. Har ikke hatt så mye tid til å slappe av mellom slagene. Etter timen bak den blå døren, bar det avgårde til Drammen sykehus og nye blodprøver og samtale på hjertesvikt poliklinikken. Jeg har ikke snakket med sviktsykepleieren siden før sommeren, så det var greit med en oppdatering.
Nå i kveld kjente jeg plutselig veldig hard dunking i brystet. Pulsen var fin og disse irrasjonelle tankene dukket opp. I stedet for å ta et “oppgjør” med de, dopet jeg de vekk med beroligende. Sitter i sengen nå. Trøtt og noe roligere. Ønsker dere alle en deilig kveld og en god natts søvn. Takk igjen for all support!
– Katie
