Hey
I går kveld dro Marcus avgårde med et par venner. Han blir 20 år til sommeren, men han vil jo alltid være “barnet”. Jeg tror planen til gutta var en hyttetur, men det gikk i vasken. De skulle finne på noe annet. Hjelp….. da han, på vei ut døren tok med seg passet sitt og så “jeg trenger denne om jeg skal til Danmark, ikkje sant?”, kjente jeg, shit han begynner å bli stor. Er han klar for å bare dra avgårde. Men han dro. Man kommer jo til et punkt hvor man nesten bare må slippe de litt. Uansett hvor “små” man tenker at de er. Og det var da det slo meg!! Jeg var jo et år yngre enn Marcus da jeg dro til Stockholm med ei venninne, for å treffe en gjeng Amerikanske marinegutter på et skip. Dette uten at mamma og pappa visste det. Hvorfor tenker man at man var så mye “voksne” enn barna sine?? Jeg var jo ikke det. På ingen måte. Marcus er mye mer voksen enn det jeg var. Innrømmer gjerne at jeg tok et lettelsens sukk da han og vennene ble igjen hos den ene vennen.
Og hva har vi lært av dette?
Jo, but hvert sekund for vips er de voksne og drar avgårde! Du sitter igjen hjemme og mimrer over hvordan du selv var.
God mandag folkens!
– Katie
