Hey

Mange ganger så tenker jeg over hvorfor jeg skriver en blogg. Hvem skriver jeg den for? Er det jeg skriver av interesse for andre? Jeg faller alltid tilbake på at jeg skriver den for meg selv og for de der ute som kjenner på livet som kronisk syk og det å leve med en skjult sykdom.

Jeg er veldig åpen om hvordan syk jeg er. Jeg tenker som så at informasjon er makt og selv om ingen andre vet hvordan jeg har det, kan man allikevel kjenne seg igjen i mange opplevelser og følelser. Jeg forventer heller ikke at folk skal forstå og jeg forstår ikke hvordan andre har det.

Da jeg fikk HC parkeringskortet for to år siden, gråt jeg. Jeg gråt fordi jeg visste hvordan det ville gjøre livet mitt lettere, gi meg muligheten til å være mere delaktig i livet og derfor øke livskvaliteten min. At jeg går ut av bilen min og får med jevne mellomrom blikk fordi jeg parkerer på en HC plass, har jeg forsonet meg med. Jeg ser det, men tenker jo at folk ikke vet.

Men i dag opplevde jeg noe som satt en støkk i meg. Etter fotsone timen min dro jeg en tur innom Gulskogen senter i Drammen. Jeg parkerte på HC plass og gikk inn. Utenfor Bjørklund ble jeg oppsøkt av en fremmed mann. Mannen sier: “unnskyld, men er du handicappet?”. Jeg svarer ved å si at jeg la HC beviset i vinduet på bilen. Mannen svarer “Ja, men er DU handicappet?”
Jeg gjentar meg selv om at jeg la beviset i vinduet. Mannen ser på meg og spørr, “kan jeg spørre deg hvordan handicappet du er?”. Jeg ble så satt ut, men klarte å si “det føler jeg ikke at du har noe med”. Han ser på meg og sier “du vet du kan bli helbredet?”. Jeg ba han gå. Han oppskaket meg sånn at jeg gråt da jeg kom på senterkontoret. Gulskogen skal ha all kred for at de tok meg alvorlig og tok seg av meg. Etter noen tårer og et glass vann ble jeg fulgt tilbake til bilen av en ansatt og en vekter. På overvåkingskamera hadde vekteren sett at mannen målrettet hadde gått bak meg. Politiet ville komme om han tok kontant igjen, men hadde ikke tenkt å bli på Gulskogen noe mer.

Følelsen denne mannen ga meg har jeg aldri følt før. Den fysiske og psykiske påkjenningen jeg lever med er til tider ekstremt belastende. Den kan ikke helbredes. Uansett hva fornuften min sier, var det et lite øyeblikk jeg ble ordentlig redd.

Da jeg kom hjem var jeg så sliten at jeg sovnet på sofaen. Og jeg sovnet dypt.

Så mitt budskap til deg der ute som leser dette innlegget, tenk deg om før du dømmer noen med ord eller blikk. Alle bærer vi på noe som ingen andre kan forstå. 

Vi snakkes da!

– Katie 

http://www.vmh.no

http://www.organdonasjon.no

http://www.ffhb.no

#medfødthjertfeil #hjertefeil #hjertesvikt #mentalhelse #angst #depresjon #oslo #oslove #shoutout #sija #sjekkdeg #organdonasjon #levelivet #familieliv #familie #amerikanskcockerspaniel #givemehopejoanna #hjertesvikt #uvitenhet