Hey
Ja da var det blitt desember. Igjen sitter jeg i mørket, lys våken i senga og skriver innlegg her. Kanskje i håp om at jeg skal bli trøtt og at paraceten jeg tok da jeg la meg skal begynne å fungere. Anyway, desember faktisk. Var jo koselig med 1 desember og snø da, det må jeg innrømme. Men det er når snøen kommer at man innser at det er kjipt med hvit bil… Mot snøen så er den mere skitten ecru… fysj! Heller ikke gøy å måtte børste snø og skrape is for finne den… Fra en relativ lun og mild november til plutselig -10°c….Brrrr ❄️
Helgen som var tilbragte Toivo og jeg på Soria Moria Hotell og Konferanse i Oslo. Det ligger rett ved siden av Kragstøtten overnfor Holmenkollbakken. Det er snart 20 år siden jeg flyttet fra barndomshjemmet mitt på Kragskogen i Holmenkollen, så kjente jeg ble nesten litt nostalgisk mens vi kjørte oppover Holmenkollveien. Forbi så mange “minner”. Helgen skulle vi være sammen med Voksne med Medfødt Hjertefeil og ha seminar om medfødt hjertefeil og psykisk helse. Et seminar som jeg og mange andre har ventet på lenge.
På fredag var det julebord og det var veldig hyggelig. Hadde sett frem til denne helgen siden jeg hørte om at det skulle være. Det er alltid hyggelig å treffe venner i foreningen for de vet akkurat hvordan du har det i hverdagen. Heldigvis får jeg fortsette å være med etter at jeg ble hjerte transplantert. Har jo liksom ikke hjertefeil lenger. Hadde det i nesten 41 år da så noe erfaring kan du si jeg har.
Selv om helgen var full av inntrykk, var det en person jeg gledet meg til å se mest av alle. Min fine, gode og beste GUCH sykepleier, Katrine. Hun har virkelig stått ved siden av meg gjennom noen av de verste stundene på sykehuset de siste 10 årene. Hun har hjulpet meg mere enn hun eller noen andre kan forstå. Og jeg vet hun har brukt tid med spesielt Toivo når jeg virkelig hadde en for I graven….
To måneder etter transplantasjonen kom Katrine inn til meg på intensiven for å fortelle meg at hun skulle flytte til Trondheim og begynne på St.Olavs Hospital. Jeg var riktignok ganske medisinert, men jeg husker jeg følte at verden raste. Sist jeg så henne var jeg her…
Så å få se henne igjen, selv om Covid-19 satt en effektiv stopper for en klem, var helt magisk.
Mye bra foredrag med ganske heftig tema. Fikk noen a-ha opplevelser og fikk faktisk satt noen ting på plass i tankene mine. Om ting jeg har vært igjennom som barn ❤
Bar super sliten da jeg kom hjem søndag kveld. Etter seminarer på søndag kjørte vi ned til Hanne for å hente Otto. Han hadde vært der hele helgen.
På vei ned måtte jeg stoppe ved Kragstøtten. Husker da Hanne bodde i Frankrike måtte vi, i hvert fall lenge i begynnelsen, dra opp dit hver gang hun kom hjem til Oslo! Så avslutter innlegget som jeg føler ble mere som et dagbok innlegg, med dette
Natta folkens
– Katie
