……fortsettelsen fra i går

hei igjen

Sluttet av i går med sommeren som var veldig fin. Det var lavere smitte og mindre restriksjoner, så det var mulig å spise ute og kose seg i sommervarmen.

Høsten var jo ganske begredelig. Bortsett fra en helg på hotell i Tønsberg med Toivo, har det ikke vært mye å klappe hendene for.

Ettersom smitten bare har økt har jo energien min dalt til et punkt hvor alt har vært slitsomt. Du tenker kanskje, ” alt var vel ikke slitsomt vel?”…… Eh jo, ALT har vært slitsomt. Før transplantasjonen husker jeg at jeg sa til kardiologen min på Rikshospitalet at jeg var så lei av å si at jeg alltid var så sliten. Selve ordet, sliten, hadde ikke noe tyngde eller betydning lenger. Han mente seg mot meg og sa ; “prøv å finne et annet ord. Du si at du ikke har kapasitet?”. Både han og jeg mente det var et godt alternativ. Så denne høsten har jeg ikke hatt mye kapasitet. Til det meste.

Med høye smittetall, måtte jo julen bli som den ble. Ønske om å dele den med familie og venner ble uaktuelt. Det vanskelig for mange i år, men kjente litt synd på meg selv ettersom jeg måtte feire jul i fjor på Drammen sykehus. Heldigvis kom Marcus hjem og det var supergodt. Vi spiste juleribba og åpnet pakker. Koste oss skikkelig. Endelig litt ro.

1 juledag var ikke forme tipp topp tommel opp. Det hadde skurret i halsen ett par dager. Jeg hadde fått antibiotika av legen, men dro på Covid-19 testsenteret i Drammen.

Da jeg kom hjem kjente jeg at pulsen min økte. Sjekket den med en egen maskin her her hjemme og den lå på 154 bpm. Var så trøtt og kapasitetsløs at jeg sovnet. Da jeg våknet var pulsen på 163 bpm. Jeg ringe Medisin 1 på Drammen sykehus og vi ble fort enig om å få en ambulanse hit……

Sliten nå kjenner jeg…..oops sorry, jeg mener kapasitetsløs……

fortsettelsen i morgen…….

Katie

Blanke ark og refleksjoner

Først vil jeg begynne med å si,

Godt Nytt År.

Det var noe helt magisk med å våkne på første nyttårsdag. 01.01.2021. Jeg føler alltid at starten på et nytt år er som et blankt ark, en ny start og man kan få lov til å begynne på nytt. 2021 er jo helt ubrukt og jeg skal fargelegge det. Med noen farger jeg får bestemme helt selv og andre farger som blir bestemt for meg.

2020 var som vi alle vet et skikkelig møkka år. Det startet, for meg, på Drammen sykehus, Medisin 1 og rom 416. Jeg var fortsatt på “vei tilbake” etter hjertetransplantasjonen 8 måneder i forveien.

Jeg fikk endelig reise hjem i april. Følelsene på å dra hjem var blandede. Selvfølgelig gledet jeg meg til å komme hjem til Toivo, Marcus og hundene, men å komme hjem var langt fra noen bryter. Jeg var ikke på magisk vis mitt gamle meg.

Det har vært noen skikkelige tøffe måneder. Etter bare et par uker dukket savnet til mine nærmeste sykepleiere opp. Jeg hadde jo tilbragt seks måneder sammen med de og pga isolasjon og så Covid-19, var jo rommet nærmest hermetisk lukket.

Sommeren var fin. Stine og Christer kom fra Tromsø og var her i Sande med oss i tre uker, med en tre dagers tur til Kristiansand bakt innimellom.

……nå er jeg trøtt og må sove……

To be continued……. tomorrow

-Katie