Hey
25.desember.2025 er det blitt. I går var julaften og jeg håper alle hadde en fin, fredelig og god jul. Jeg tilbragte kvelden i Oslo hos mine foreldre med begge mine søsken, deres ektefeller og barn. Savnet Solveig, min søsters eldste datter som er i Ankara og studerer. Har hørt rykter om at det vil bli en liten julaften feiring når hun kommer hjem i januar. Det gleder jeg meg til.
Denne julen var den tredje julen etter at jeg mistet Toivo så brått og brutalt i september 2023. Denne julen har til nå vært den tøffeste. Det første året, julen 2023, var jeg fortsatt i sjokk. Jeg husker ikke så mye av den julen, jeg bare eksisterte. Vi feiret hos min søster på Grünerløkka og savnet etter Toivo var “skrikende”.
Jeg valgte å besøke Toivo på minnelunden for et par dager siden. Det er jeg glad for. Da jeg gikk tilbake til bilen klarte jeg ikke stoppe og gråte og ei eldre dame kom bort og spurte om det gikk bra med meg. “Jada” svarte jeg på automatikk. For det er jo det jeg svarer. Jeg vil jo ikke at noen skal føle ubehag om jeg er ærlig og sier det jeg faktisk føler. Så spør hun forsiktig “kan jeg spørre hvem du besøkte?”. Jeg så på henne, glad inni meg fordi jeg kunne fortelle henne og si navnet hans, “ja, jeg besøkte min mann, Toivo”. Hvorpå hun svarte “men du er jo så ung”….. Inni meg tenkte jeg med en gang at det var han jo også, men jeg smilte bare tilbake. Hun fortalte meg at hun hadde besøkt sin egen mann på kirkegården. Også la hun på at hun var jo mye eldre enn meg. Men det var like vondt. Og selvfølgelig er det det. Midt i vår sorg følte jeg en fin og vakker kontakt med et fremmed menneske. Det er noe så grunnleggende galt med å være ung og gå på en kirkegård om man skal besøke mannen sin.
Julen i fjor var Marcus og jeg hos Toivo sin fetter med familie i Drammen. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra seks måneder i Stockholm. Det halvåret der ble som en flukt, men på en positiv måte. Det ga meg luft, tid og en pause. Ikke en pause fra sorgen, men en pause borte fra den konstante smerten av sorg. Hvert gatehjørnet i Drammen er Toivo. Toivo ble født i Oslo, men flyttet til Drammen som 13 åring og har alltid sett på seg selv som drammenser. I Stockholm var jeg mer aktiv, daglige turer med Otto rundt Drottningholm, masse fika og med gode venner jeg har der. Det var akkurat det jeg trengte.
Men i år, i år har det kjentes mye mer ensomt. Selv om jeg har venner og familie som stiller opp om jeg trenger noen å snakke med, en klem, en å holde i hånden eller bare være med, kan jeg fortsatt kjenne på en enorm ensomhet. Når man sørger blir man veldig flink til å klistre på seg et smil, stille opp, være sosial og engasjert. Så drar jeg hjem til en tom leilighet. En leilighet jeg er takknemlig for at jeg får leie av venner, men som ikke er min… og enda tydeligere … ikke vår. Jeg solgte huset vi delte og jeg angrer ikke på det, men savnet etter den hverdagen vi hadde der er enorm. Etter at han døde så føltes ikke huset i Sande som et hjem lenger. Jeg savner et hjem. MITT HJEM.
Så da mulighetene bød seg, takket være enorm hjelp fra foreldre og søsken, klarte jeg å kjøpe min egen leilighet. Jeg har kjøpt en 2 roms på Åssiden i Drammen som jeg tar over 1.mars.2026. Jeg er helt sikker på at det vil gi meg følelsen av å lande litt mer.
Jeg gleder meg så innmari til å ta over. Leiligheten kjøpte jeg av en ung mann så skal male litt da jeg ikke er så keen på svarte vegger på stua. Har også lyst til å ha noen andre fliser over kjøkkenbenken. Jeg kjenner en glede med det. Tror det blir kjempefint for Egil og meg der.
Jeg vil alltid ta med meg Toivo, for resten av mitt liv.
Jeg vet det er mange der ute som kjenner på ensomhet og sorg. Og i julen blir de følelsene mangedoblet. Gikk inn en butikk her om dagen som spilte “Its the most wonderful time of the year” og jeg gikk rett ut igjen. Fordi for meg er det på ingen måte “the most wonderful time”…. og det er også helt greit.
GOD JUL der ute
– Katie
