En ny dag gryr, men følelsen av “blanke ark” og “alt er mulig” er liksom ikke helt tilstede. Jeg føler bare at dagene går inn i hverandre uten et skille. Vi er alle med på denne dugnaden som vi håper skal være nok for at denne usynlige fienden vi lever med rundt oss i samfunnet skal bli borte. Den begredelige skyen, vi kaller Covid-19, henger over oss alle. Spørsmålene er uendelige, mens svarene er usammenhengende, diffuse og til tider kompliserte å forstå seg på. Det er jo ikke rart at mange kjenner på en liten depresjon, ensomhet eller kanskje maktesløshet. Jeg er jo heldig siden jeg har min flotte mann, familie og venner, så ensomhet er jo ikke noe krise for meg. Men jeg føler så for de som føler dette, for jeg har følt på det tidligere og det sier seg selv at det ikke en spesielt god ting.
Etter en vond natt med mye smerter, 4 turer på toalettet og sikkert 100 stillingsendringer, holdt jeg ikke ut og måtte komme meg opp av sengen. Snek meg ut mens Toivo sov videre. Otto ble med og vi hadde 30 minutters kosestund på sofaen før Toivo sto opp. Det var fortsatt mørkt ute så jeg tente lys og det var kjempe koselig.
På grunn av smertene måtte jeg ta noen smertestillende som jeg nå kjenner begynner å virke. Har store planer om å legge meg nedpå før jeg må opp på “kontoret” og jobbe videre med illustrasjonene. Men nå kom Toivo hjem og jeg kviknet til litt. Vi snakkes folkens. Ta vare på dere selv og ha en så god dag som mulig.
Det er nå blitt mandag ettersom klokken er over midnatt med 57 minutter. Burde kanskje ha lagt meg, men har du lest noen av mine tidligere innlegg, kommer det ganske klart frem at å komme seg tidlig i seng, ikke er det jeg er best på.
Den siste uken started med feiring av Toivo og mine 13 års bryllupsdag. Det er jo helt sinnsykt å tenke på at vi faktisk har vært gift i 13 år og kjent hverandre i 15 ½ år. Marcus måtte jeg først etter en liten stund. Syns kanskje det kan være like greit.
Det var jo så koselig da jeg sto opp på bryllupsdagen, trasket inn på badet i halvsøvne og så det var en sms på mobilen om at det var i sending fra Morgenlevering.no i postkassen min. Mamma og pappa sendteoss en super digg frokost med croissanter, pan au chocolate, ferskpresset juice, lite glass med jordbærsyltetøy og rundstykker. Det er så deilig med sånne dager. Takk mamma og pappa ❤
Søndagen, to dager før bryllupsdagen, var farsdagen, så vi slo det bare sammen. Ettersom Covid-19 er på så høyt nivå i Oslo (og Drammen forsåvdt), var det like greit at Marcus ble der. Jeg kjøpte inn en tynnribbe, ferdig rutet og krydret som vi la i ovnen. Med Toivos kjempegode medisterkake, en innkjøpt julepølse, poteter og sinnsyk god saus, fikk vi en kjempe god forsmak på jul. Det var ordentlig koselig.
Tilbake på Drammen sykehus på onsdag for en ny runde med blodprøver ettersom målingene mine på Sandimun medisinen min fortsatt var for høy. Doseringen ble satt ned forrige uke og uken før der, så da må jeg ta blodprøver oftere for å holde det under kontroll. Jeg hadde en litt ekkel følelse i magen, men jeg gikk da inn, med munnbind, og tok disse helvetes blodprøvene. Hadde ikke noe avtale med Ingebjørg, som er min hjertesvikt sykepleier på Drammen sykehus, så kom meg fort ut derfra. Heldigvis må man nesten via kiosken for å komme ut, legg merke til “nesten”, og når all små is var på 50%, fortjente jeg da en is før jeg kjørte hjem.
Dagen etter ringte Ingebjørg for å fortelle at, selv om verdien var bedre, var den ikke lav nok. Så ny og lavere dosering måtte til, og en ny blodprøve til uken. Har også vært på MR etter at ortopeden som har fulgt meg opp siden jeg ble flyttet fra Rikshospitalet og til Drammen sykehus etter hjertetransplantasjonen ifjor høst, ikke var helt klar for å godta at det ikke ville skje noe mer med beina. Har ikke hørt noe svar på den enda enda jeg tok den fredag 6 november.
Lurer på om jeg skal ringe han denne uken og høre hva den viste. Vet ikke helt hva jeg tenker om det eller det andre svaret.
I Pippi Langstrømpes ånd og ordtak, “dette har jeg aldri gjort før, så det får jeg sikkert til”, la jeg meg ut på et prosjekt. Bortsett fra å legge opp masker, strikke rett og vrang og velge fine farger på gullet, har jeg aldri klart å strikke noe vettugt. Kanskje et rart skjerf på ungdomsskolen eller noe. Så det fikk jeg lyst til å kaste meg utti. Det startet egentlig med egenskapen av å plukke ut en fin farge. Må innrømme at jeg har fått litt dilla på denne sennepsgule fargen som er så populær nå i høst. Kjøpte noen garnnøste, rundpinne, vanlige pinner og en heklenål. Heklenålen er jeg ikke helt sikker på hvorfor for det holder jo i aller høyeste grad med et prosjekt av gangen. Men med litt hjelp av YouTube og min søster er jeg overrasket over hvordan det har gått. Satt igang og har prøvd meg på en vest, som jeg vil ha over en hvit skjorte for eksempel.
Nå mangler jeg å strikke baksiden av vesten, sy sammen på toppen og strikke noe penere kant rundt hals og armhulene.
Nå er klokken blitt 02.08 og jeg takker for meg for i kveld. Toivo er vel straks på vei, mens Otto har selvfølgelig funnet veien til “mamma”s dyne.
Legg gjerne igjen en hilsen om du vil. Har en Instagram side og en Facebook side hvor jeg viser frem alt jeg jobber med når det kommer til akvarell malingen min. Sjekk det gjerne ut 😘
Nå er det gått en stund siden jeg har skrevet et innlegg her inne. Sist jeg skrev deppa jeg vel fordi jeg egentlig skulle vært i Tromsø, i Christer sin konfirmasjon, men i stedet satt jeg her hjemme i Sande. Frykten for at Toivo og jeg skulle få corona på veien, på Gardermoen, på flyet, i konfirmasjonen og så i løpet av returen hjem ble for stor.
Anyway, de siste ukene har stort sett gått i illustrering/tegning til barneboken, blodprøvetaking på sykehuset, frykt for corona – repeat!! Ganske kjedelig og så er det utrolig hemmende å leve “i skjul” for dette viruset. Så lenge man ikke blir smittet og syk selv eller noen blant familie og venner så skal man jo prise seg lykkelig. Men noen dager er det også vanskelig.
Jeg er helt overbevist om at det skjer noe med oss alle når vi holdes tilbake fra livene våre med strenge restriksjoner i forhold til hvor vi kan gå, hvem vi kan besøke og hvordan vi skal forholde oss til andre. Og når det går over så lang tid og vi heller ikke ser noen ende med det første, ja da tillater jeg meg å syns litt synd på meg selv av og til !
Jeg har blitt så lei av at det ikke går mer enn 5 min fra jeg står opp til jeg nesten har lest ordet Covid-19 på mobilen eller hørt det via nyhetene på TV. At man kan bli så lei av noen få ord. Kjenner litt på den samme følelsen av matthet og kjedsomhet når ordet Covid-19 nå deler nyhetsplass med ordene VALG, BIDEN og TRUMP. Nå er det vel ikke noe ved valget av President i USA, i hvert fall ikke denne gangen, som kan betegnes som kjedelig. Men herregud det skal bli godt når det er over!!
Den foreløpige beslutningen om sårene på venstre legg og hel er at det ikke blir noe videre behandling. Jeg var på Rikshospitalet for noen uker siden hos en plastikkirurg og etter en liten samtale kom det frem at det var to behandlinger som kan fikse sårene.
Den første var å skjære bort såret på leggen, absolutt alt som var skadet skulle bort. Hud, muskel, vev etc. Så ta hud, muskel og vev fra låret og erstatte det som var blitt fjernet. En 6 timer lang, minimum, operasjon under full narkose. Kardiologen og kirurgen som transplanterte inn det nye hjertet sa blankt nei. Jeg ville sannsynligvis ikke tåle en så lang narkose.
Den andre, som kanskje virker i overkant brutal, er amputasjon under kneet. “Snipp, snapp,, snute og såret er ute”. Men 3 timer i full narkose var heller ikke godkjent, så da har jeg egentlig rykket tilbake til start…… Trodde jeg!
Ett par dager senere ringte ortopeden på Drammen sykehus, han som har fulgt meg hele veien fra jeg flyttet fra Rikshospitalet og til Drammen for et år siden. Han har ordnet så jeg skal inn på ny MR av leggen på fredag. Han klarte ikke helt gi slipp.
Nå skal jeg gi slipp på dere for i kveld. Klokken er blitt 01.13 og det er 5.nov. Natta folkens, så snakkes vi. Slenger på noen bilder fra de siste ukene…..
