Hey

Nå er det gått en stund siden jeg har skrevet et innlegg her inne. Sist jeg skrev deppa jeg vel fordi jeg egentlig skulle vært i Tromsø, i Christer sin konfirmasjon, men i stedet satt jeg her hjemme i Sande. Frykten for at Toivo og jeg skulle få corona på veien, på Gardermoen, på flyet, i konfirmasjonen og så i løpet av returen hjem ble for stor.

Anyway, de siste ukene har stort sett gått i illustrering/tegning til barneboken, blodprøvetaking på sykehuset, frykt for corona – repeat!! Ganske kjedelig og så er det utrolig hemmende å leve “i skjul” for dette viruset. Så lenge man ikke blir smittet og syk selv eller noen blant familie og venner så skal man jo prise seg lykkelig. Men noen dager er det også vanskelig.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg er helt overbevist om at det skjer noe med oss alle når vi holdes tilbake fra livene våre med strenge restriksjoner i forhold til hvor vi kan gå, hvem vi kan besøke og hvordan vi skal forholde oss til andre. Og når det går over så lang tid og vi heller ikke ser noen ende med det første, ja da tillater jeg meg å syns litt synd på meg selv av og til !

Jeg har blitt så lei av at det ikke går mer enn 5 min fra jeg står opp til jeg nesten har lest ordet Covid-19 på mobilen eller hørt det via nyhetene på TV. At man kan bli så lei av noen få ord. Kjenner litt på den samme følelsen av matthet og kjedsomhet når ordet Covid-19 nå deler nyhetsplass med ordene VALG, BIDEN og TRUMP. Nå er det vel ikke noe ved valget av President i USA, i hvert fall ikke denne gangen, som kan betegnes som kjedelig. Men herregud det skal bli godt når det er over!!

Den foreløpige beslutningen om sårene på venstre legg og hel er at det ikke blir noe videre behandling. Jeg var på Rikshospitalet for noen uker siden hos en plastikkirurg og etter en liten samtale kom det frem at det var to behandlinger som kan fikse sårene.

Den første var å skjære bort såret på leggen, absolutt alt som var skadet skulle bort. Hud, muskel, vev etc. Så ta hud, muskel og vev fra låret og erstatte det som var blitt fjernet. En 6 timer lang, minimum, operasjon under full narkose. Kardiologen og kirurgen som transplanterte inn det nye hjertet sa blankt nei. Jeg ville sannsynligvis ikke tåle en så lang narkose.

Den andre, som kanskje virker i overkant brutal, er amputasjon under kneet. “Snipp, snapp,, snute og såret er ute”. Men 3 timer i full narkose var heller ikke godkjent, så da har jeg egentlig rykket tilbake til start…… Trodde jeg!

Ett par dager senere ringte ortopeden på Drammen sykehus, han som har fulgt meg hele veien fra jeg flyttet fra Rikshospitalet og til Drammen for et år siden. Han har ordnet så jeg skal inn på ny MR av leggen på fredag. Han klarte ikke helt gi slipp.

Nå skal jeg gi slipp på dere for i kveld. Klokken er blitt 01.13 og det er 5.nov. Natta folkens, så snakkes vi. Slenger på noen bilder fra de siste ukene…..

– Katie