Det kryper seg nærmere

Hey

Er jo, som dere helt sikkert har fått med dere, tilbake på Drammen sykehus igjen. Ble jo skrevet ut 10.februar, men måtte legges inn igjen den 15.februar pga benet mitt. Det viste seg at jeg ikke var blitt helt kvitt de gule stafylokokker som var i såret på leggen. Dette var jo i utgangspunktet et liggesår fra da jeg lå 9 timer på operasjonsbordet under hjertetransplantasjonen for snart ett år siden. Etter at benet bare ble vondere, større og mere rødt, vile jeg ikke vente lenger enn nødvendig, så dro innom medisin 1 (hvor jeg allerede hadde ligget siden oktober) for å få skiftet bandasjen. Da det den kvelden ble callet på en lege, tok det ikke lange tiden før jeg satt i en ny sykehusseng med den famøse sykehusskjorten på.

De neste dagene ble det tatt diverse infeksjonsprøver, røntgen og MR. Radiografene fra MR kunne se at antydning til at de gule stafylokokker hadde spredd seg til selve skjellettet og det lille, heldigvis ikke det store, leggbenet. Ettersom en ordentlig revisjon av såret ikke kunne utføres før jeg hadde vært antibiotika fri i ca 2 uker, skjønte jeg at dette kom til å ta tid. Jeg var definitivt tilbake på “Bruket”.

Obs! I teksten under beskriver jeg min oppfatning av operasjonen jeg hadde i benet. Kan hende du ikke liker beskrivelsen. Kanskje syns den er litt ekkel. Har lagt ved bilder.

Nå er klokken 03.30 på natten og jeg er lys våken. Forrige fredag måtte jeg ha revisjon, spm ble mer som en operasjon, i leggen ved såret. Jeg var jo selvfølgelig godt bedøvet, og selv om jeg lå der med lydisolerende øreklokken, kunne jeg uten problem høre hva skjedde. Forklaringen før operasjonen fra ortopeden som skulle utføre inngrepet var at benbiopsien og vevsprøvene foregikk ved at han skulle drille tre bittesmå hull i legen, men ikke gjennomom der såret var. De microbitene av benbitene som var igjenn på borret da han tok det ut ville holde. Så skulle de skylle og rense såret ordentlig og pakke det inn igjen. Å ligge på det bordet, selv om leggen var bedøvet, var jeg jo våken, og gjennom de lydisolerte øreklokkene hørte jeg at han drillet i benet mitt alle tre gangene. Jeg kunne til og med kjenne trykket da han gjorde, men kjente aldri noe smerte. Den kom senere på kvelden, da lammelsen/bedøvelsen av benet gik ut av kroppen.

Toivo og meg rett etter operasjonen forrige fredag.

Den siste uken har gått med til legevisitt og ortoped visitt med sårstell. Det så ut som det kom seg, men så, natt til i går så jeg jo at benet ikke var helt tipp topp igjen. Noe ortopeden som dukket opp kunne bekrefte. Leggen var mer hovent, rødt og vondt. Nå har jeg fått to typer intravenøs antibiotika ettersom den første ikke har klart å knekke infeksjonen alene. Jeg aner ikke hvor lenge jeg må bli på sykrhjset denne gangen, men kjenner at jeg er keen på å komme meg hjem til gutta så fort som mulig. Spesielt når fronsiden på landets aviser viser et bilde av Drammen sykehus med teksten, første Covid-19 pasient lagt inn på Drammen sykehus. Jeg vet at vedkommende ikke ligger i næheten av meg. Tanken på at jeg skulle få det helvetes Corona viruset skremmer jo vettet av meg her jeg sitter uten et immunsystem å forsvare meg med.

Prøver ikke å bli hysterisk og er nok langt derifra, men det skremmer meg hvordan friske mennesker, uten tillegs sykdommer,  men har påvist coronasmitte, driter i karantene instruksjonene fra helsemyndighetene og går ut bland folk. De burde faktisks skamme seg. Skrev et innlegg på min Facebook side om akkurat dette som ble ganske godt motatt. Les innlegget om du vil på :

https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=10156793458712601&id=533107600

Mye av uken har også gått med til min flotte nye og givende hobby, akvarellmaling. Jeg koser meg så utrolig mye. Her er dagens produkt ☺

Var ganske fornøyd de om jeg skal være såpass ærlig…oi, nå har klokken bikket 04.00 og vel så det. Får vel prøve å sove litt. Vi snakkes

– Katie