Det er snart 12 uker, eller 80 dager, siden Toivo døde….. det er sikkert de som sier 3 måneder, men jeg teller fortsatt uker og dager. 80 dager siden livet mitt brått ble noe helt annet og jeg var helt ute av kontroll til å gjøre noe med det.

Mange ganger i løpet av livet har jeg enten hørt noen si, eller jeg har sagt selv “du vet aldri hva morgendagen byr på”. Man tenke aldri at noe skal skje med en selv.

Men for 80 dager siden døde min kjære mann, elsker, bestevenn, klippe, kjæreste og “partner-in-crime” brått og helt uten forvarsel av en massiv hjerneblødning etter et krampeanfall og påfølgende fall i gulvet på akuttmottaket på Drammen sykehus to dager tidligere. Har du lest bloggen min før så har jeg skrevet om dette, hvordan jeg prøver å navigere meg gjennom sjokket, tapet, sorgen og livet som sakte men sikkert venner tilbake til det normale.

Mitt liv har på ingen måte vendt tilbake til noe normal. Etter 18 år med Toivo, nesten 16 av de som ektepar, kommer aldri mitt liv til å komme tilbake til normalen. Ikke den normalen jeg har vært vant til.

Toivo mistet livet sitt på denne jorden, men følelsen av å selv ha mistet mye av mitt liv er så absolutt tilstede. Huset vårt føles ikke lenger som et hjem så der orker jeg ikke bo. Det skal selges etter nyttår så Marcus kan få arven etter sin pappa. Jeg vil ikke bli I Sande da hele min familie og mange av mine venner bor i Oslo, men å kjøpe bolig i Oslo som ufør med ikke altfor mye egenkapital er nesten umulig…..

Nå bor jeg hos mamma og pappa på Skøyen I Oslo i en alder av 45…. på ubestemt tid. Har ikke råd til noe annet før huset er solgt for det betaler jeg fortsatt boliglån på.

Jeg snakker til Toivo rett som det er. Jeg håper han hører meg og passer på meg. Jeg savner deg Toivo. Jeg savner dine daglige kyss, klemmer, “i love you” og tilstedeværelse. Det er forferdelig stille uten deg……

Jeg har kjøpt flybilletter til USA i desember. Har jo ikke vært der på 20 år så det blir sikkert gøy. Kjenner det skal bli godt å dra langt herfra for noen uker. Bare ha andre tanker for noen stakkede stunder håper jeg….

Tilbake på sofaen i natt….. med Otto

– Katie

Hey,

Da er vi godt inn i November folkens. Har ikke skrevet siden jeg var på 40 års jubileum til Norges første hjerte transplantasjon 3.nov. Det var veldig stas å bli invitert og hyggelig å møte igjen andre transplanterte og helsepersonell jeg kjenner fra opp igjennom årene. Fikk meg nytt armbånd med en beskjed jeg syns alle burde ta et standpunkt til.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den siste uken har vært tøff, det skal jeg ikke legge skjul på. Onsdag 8 november hadde vi urne nedsettelse for min fantastiske mann, Toivo, som døde 3 september av hjerneblødning. Sorgen er ubeskrivelig og altoppslukende. Når man mister noen så brått blir det sånn et sjokk. Vi var tilsammen ti tilstede. Bisettelsen hadde vi allerede hatt den 14.september så vi møttes i kapellet ved siden av kirken. Møttes der for å samles og tenne lys for Toivo før Marcus bar urnen ned til minnelunden på Sande kirkegård. Toivo har alltid sagt at han ikke ville ha egen grav så den nye minnelunden virket perfekt i en ikke-perfekt situasjon. Det ble en fin markering selv om det ble veldig krevende å se navnet hans på søylen som var satt opp der.

Torsdag følte jeg forsvant i et vakuum av tårer og søvn før jeg på fredag måtte møte vår 16 års bryllupsdag, alene. Er det fortsatt bryllupsdagen vår da? Nå har det vært den ene merkedager etter den andre og om litt er det min første jul uten han. Og selv om jeg har en helt fantastisk familie klarer jeg ikke helt å forholde meg til julen enda.

I dag var det farsdag. Jeg fant noen fine bilder av Toivo og Marcus sammen som jeg postet på Facebook for å markere dagen. Jeg har aldri kunnet få egne barn på grunn av min helsetilstand og jeg vet det var en sorg for Toivo som ønsket at vi skulle få vårt eget barn sammen. Så det at Toivo allerede var pappa for Marcus da jeg møttehan er en gave jeg verdsetter så enormt. At Toivo og jeg sammen har oppdratt Marcus…ja jeg finner ikke ord. Marcus er min stolthet og jeg vet han var Toivo sin også  jeg er så glad for at Marcus og jeg I dag holder så godt sammen 🩷

Jeg takker også min pappa i dag. Som sammen med mamma har virkelig stått brask og bram ved min side hele livet. Gjennom sykehusopphold, operasjoner og alt annet.

Håper alle har hatt en bra helg og får en nydelig uke. Ta vare på hverandre folkens….

“Yesterday is history, tomorrow is a mystery. Today is a gift, thats why its called the present”

– Katie

http://www.organdonasjon.no

Hey

I dag var jeg invitert på Rikshospitalet for feiring av norges første hjerte transplantasjon for 40 år siden. Jeg har alltid engasjert meg i organisasjons saken og fikk jo selv et nytt hjerte våren 2019. Det er ikke mulig å uttrykke den takknemlighet jeg har til min donor, donors familie, min fantastiske mann, familie, venner og hele det medisinske teamet som gjorde at jeg fikk leve videre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da Toivo døde for 9 uker siden av en massiv hjerneblødning var det ikke tvil om at han skulle være donor om det var mulig. Vi har jo snakket mye om dette. Det er det som er så viktig, at man snakker om dette med sine nærmeste så man vet hva standpunkt man har. Det er jo ingen som tror de kommer i den situasjonen at man må ta et så forferdelig vanskelig valg, men skulle det verste skje så kan det være godt å vite hva ønsket var.

Jeg er visstnok den eneste i Norge som ahar denne dobbeltrollen av å være både organmottaker og nå pårørende til en organdonor. Så det var litt blandede følelser da jeg dro på riksgrensen i dag. Det meste av det som er av medisinsk personell innen hjerte medisin var tilstede. Fra pensjonerte Thorax kirurgen som opererte meg som spedbarn,  intensiv sykepleieren min som jeg hadde som barn, Gibbsie, til transplantasjons kirurgen som satt inn mitt nye hjerte i 2019. Man blir ganske overveldet når man står med “de store gutta” og du vet de har alle vært instrumentelle i at du faktisk lever. De har alle på et tidspunkt holdt hjertet ditt i sine hende, bokstavelig talt.

Jeg visste også at de fleste jeg kom til å møte i dag, visste at Toivo døde for 9 uker siden. Så etter 3 timer med foredrag i det store auditoriet på Rikshospitalet var jeg ganske tung i hodet. Var en bittersøt dag. Ble veldig glad da Hanne sendte melding og lurte på om jeg ville møte henne og ta en kaffe eller noe på vei hjem.

Var så sliten da jeg kom hjem til Otto så sovnet på sofaen. Burde definitivt satt på alarmen for nå er klokken 01.27 og jeg er lys våken. I morgen skal Hanne og jeg til huset I Sande for å pakke ned alt innbo… blir en hard helg.

Tilbake til Organdonasjon. Ta en prat med dine nærmeste om hva du tenker. Vi trenger flere donorer i Norge. Det er mange på ventelisten og noen dør mens de venter. Hva hvis en av dine nærmeste trengte et nytt organ? Det er lett og bli organdonor. Sjekk ut informasjon på

http://www.organdonasjon.no

Ha en super helg folkens

– Katie