Da er min første natt alene i leilighet over og jeg sov som en stein. Har jo med meg sengen til Otto, men han var ikke videre interessert i den. Jeg innser jo nå at han kommer nok til å trenge litt mer tid på å venne seg til sine nye omgivelser.
De neste dagene skal jeg fokusere mest på han og være hjemme med han. Men måtte ut og kjøpe fôr. Ettersom han nå går på Hills Id fôr måtte jeg finne en veterinær klinikk. Enkleste ble da Evidensia Djursjukhus. En 20 minutters kjøretur fra meg, mot Arlanda. De var super hyggelige og jeg skal få komme med Otto om tre uker for smertestillende sprøyte. Fikk kjøpt fôr og et nytt mage belte til han. Da vet jeg at han ikke tisser før vi kommer ut av oppgangen. Så styr, men syns jo litt synd på han.
Fikk ryddet bort resten av tingene mine og endelig funnet frem alt av akvarell utstyret mitt. Har ikke malt noe på lenge. Ikke hatt tid eller ork for å være ærlig.
På kommoden i stuen har jeg satt opp bilde av Toivo, et lys, aftershaven hans, et par norske flagg og noe blommor. Toivo vil jo alltid være med meg. Vet han heier på meg ❤️
Elsker at det er en balkong. Virker som om Otto syns det er stas å sitte der ute og ser på de som går nede på fortauet. Hører sånne små “buff”, men heldigvis ikke bjeffing. Det er ikke lov.
I morgen skal vi rett borti gaten til stranden jeg kom over her om dagen. Skal ta Otto på langline så han kan løpe litt. Kanskje vi bader litt.
Da har jeg kommet meg til vakre Stockholm og forstaden, Hässelby Strand, hvor jeg skal bo frem til jul. Må hjem et par ganger på grunn av blodprøvetaking på Rikshospitalet pga medisinene ogfor å skifte til vinterdekk på Leafy.
Kom hit for to dager siden med Otto. Mamma ble med på turen som vi tok i to deler med en overnatting i Örebro. Det var en super koselig tur. Sverige er virkelig “Ditt nærmeste ferieland” som reklamen sa. Örebro var en utrolig fin by. Skulle ønske jeg fikk sett litt mer. Vi delte også turen i to på grunn av Otto.
Etter god frokost satt vi oss i bilen og kjørte siste biten til Stockholm. Denne kjøreturen har gått så bra med færre ladinger enn sist. Følte at jeg stolte mer på bilen og lot meg ikke stresse. Må også si at ruteplanleggeren til Ladebilforeningen er genial.
De siste to dagene har mamma vært her med Otto og meg. Vi tok en tur til Gamla Stan i går og tok en fika. Elsker Gamla Stan. Var super fint vær og vi gikk inn i flere små butikker der. Det var den ene dagen mamma hadde her så vi var smarte som valgte Gamla Stan.
Etter Gamla Stan dro vi tilbake til leiligheten og luftet Otto og slappet av litt. Tok på i beina å gå rundt. På ettermiddagen kjørte vi bort på IKEA. Det er to varehus i Stockholm og det ene lå 15 minutter unna leiligheten. Fikk kjøpt småting til leiligheten før vi dro hjem til Otto igjen.
I dag hadde vi en rolig morgen før jeg kjørte mamma til Arlanda flyplass. På vei dit dro vi til Barkarby Handelsplass som minner meg egentlig bare om handelsområdet på Alnabru i Oslo, bare større. Er det IKEA ligger også. Måtte på Clas Ohlson og kjøpe et par småting til leiligheten. En bordvifte, vannkoker og matte til badekaret. Vi bestemte oss for å ta en kaffe men hadde liksom ikke sett noe kafe I nærheten, men i det jeg kjørte videre inne på Barkarby så jeg plutselig en Espresso House. Perfekt!!! Svingte inn på parkeringsplassen og så plutselig at Espresso House var en del av Stockholm Quality Outlet. Farlig å ha det 15 minutter fra der jeg bor 🤣🤣🤣
Nå skal jeg ut med Otto. Han trenger nok mere tid til å venne seg til sitt mye hjem. Mye som har skjedd for han det siste året…. Rart å tenke at det snart er et år siden Toivo brått ble revet vekk fra oss. Føler at han er med meg til Stockholm på en måte. Jeg vet i hvert fall at han syns det er kult ❤️
Ja da er det bare to dager igjen til jeg reiser fra Oslo. Det kjenner helt riktig å reise vekk noen måneder. Få tid alene, puste, fundere, oppleve og utforske hva livet mitt skal by på videre uten Toivo. Når planene for livet jeg hadde med han plutselig bare ble revet vekk. Nå har jeg bodd hos mamma og pappa på skøyen i Oslo siden den natten Toivo havnet på Drammen sykehus og så videre på Ullevål Universitetssykehus. Tanken på å bli i huset uten han var aldri et tema og jeg er så takknemlig for at jeg har foreldre, søsken og venner som virkelig stiller opp. Det er jo aldri en lur ide å flytte tilbake til foreldre i en alder av 45 år, men det har faktisk godt veldig bra. Over all forventning faktisk.
I dag var det blå himmel og sol igjen så på med shorts! Det er nesten litt rart å ta på seg langbukse når man bare går i shorts. Anyway, etter litt frokost og medisiner tok jeg på Otto den oransje selen og tok han med ut. Vi gikk ned til Drammensveien her på Thune, men det ble litt mye for han med biler og trikker. Vi svingte med en gang opp Prisnessealleen og gikk helt til toppen av den.
Dro opp på Majorstua og byttet en topp jeg kjøpte på Cubus for et par dager siden. Så fin og hvit topp med blonder på skuldrene. Prøvde den ikke i butikken, det gjør jeg nesten aldri. Da jeg prøvde den i går så det virkelig ikke bra ut. Så ut som jeg hadde på meg et telt… Ikke bra! Kjørte opp på Ullevål og hentet ut mer medisiner som skal med til Stockholm. Vanskelig å få ut så mye a gangen så må hente mer i morgen også.
Blir to sånne fulle esker med medisiner. Men det er jo livsviktig så med må det. Kjørte bort til jobben til Marcus og kjøpte meg en is mens jeg ventet. Jeg hadde sagt jeg kunne kjøre han hjem så jeg satt der og ventet. Da det var gått et kvarter over sendte jeg en melding for å si at jeg satt utenfor. Da ringte han og sa han ikke kunne dra med en gang og at han hadde glemt å gi beskjed. Ja ja… da dro jeg bare hjem igjen til Otto go’gutten.
Da jeg kom hjem så jeg at jeg hadde fått en melding på Digipost fra Norsk Pasientskadeerstatning. Det første som slo meg var at det var et avslag i søknaden jeg sendte inn i fjor etter at Toivo døde. Jeg står fast ved at hans død så absolutt kunne vært unngått om han hadde fått rett helsehjelp. Men det viste seg at det ikke var et avslag, men et orienterings brev. Jeg vet at de allerede har innhentet alt av medisinske journaler og rapporter som er skrevet. Det at de nå vil ha sakkyndig vurdering ser jeg på som at de tar dette på det største alvor. Og det er jeg glad for. Om det skulle bli avslag, noe jeg i høyeste grad tror, vil jeg anke. Mens jeg pakket ned dokumenter i flyttingen nå leste jeg igjen, og kanskje for tjuende gang, gjennom journaler og rapporter. Jeg la merke til at i rapporten fra Drammen sykehus, eller hendelses rapporten som de kaller den, står det ting som ikke helt stemmer med min oppfatning. Da jeg meldte med koordinatoren på Drammen sykehus for noen få uker siden og etterlyste noe informasjon om saken fikk jeg til svar : “Drammen sykehus kommer ikke med noe videre uttalelser før Statsforvalteren har levert sin rapport”…… ok… får vente da! Alt for Toivo min.
Holder Toivo i hånden noen få timer før han hentes på Ullevål av transplantasjons teamet fra Rikshospitalet I september ifjor
Nå i kveld har jeg fortsatt pakkingen og begynner å se en ende på det også. I morgen skal jeg begynne å legge ting ut i bilen. Blir spennende og se om jeg får med meg alt. Satser på det. Må nok legge ned to av baksetene på bilen. Det siste setet skal Otto sitte i. Ser litt “Emily in Paris”, sett det før men lader opp til ny sesong i august.
det er nå, midt på natten, mens alle ligger og sover at tankene kommer. De triste tankene. Jeg ligger og tenker på det livet jeg hadde planlagt, drømmene vi skulle dele. ønsker, gleder og alt som skulle skje. Som vi skulle gjøre sammen. Og så vipps ble alt tatt fra meg i løpet av noen få timer for snart elleve måneder siden. Jeg ligger her med hele følelses spekteret. Jeg smiler når jeg tenker på alt det morsomme vi gjorde sammen og jeg håper med tid at jeg smiler mer og mer.
Når man mister noen så mister man ikke bare sin kjære, men man mister en hel rekke andre ting, som i det store bilde ikke er i nærheten så vondt som å miste personen, men til sammen så blir det mye. Den største sorgen kommer av at du faktisk har mistet din kjære, din partner, din bestevenn, den som kanskje kjenner deg aller mest, som du kunne være hundre prosent deg selv med og som du visste alltid var der for deg. Jeg har opplevd sorg og smerte tidligere i mitt liv, men ingenting måler seg med den smerten jeg kjenner nå. At det har gått elleve måneder gjør det så absolutt ikke mindre vondt.
Når sjokket over å miste Toivo begynte å legge seg kom tapet av alt det andre. Jeg mistet økonomien min, jeg mistet tryggheten, jeg mistet hjemmet mitt (ikke huset, for det valgte jeg å selge), men HJEMMET mitt. Jeg mistet utseende mitt, matlysten, søvn og mest av alt så har jeg mistet den personen jeg var.
Jeg savner kjæresten min, jeg savner kyss, nærhet, intimitet, glede og sorg med han. Var livet perfekt, nei så absolutt ikke, hvem par er perfekte. Men det var godt og ofte veldig godt. Vi hørte sammen.
Jeg er ikke lenger den Katie som alle tenker at de kjenner. Ja, jeg er her og for dere ser jeg kanskje helt lik ut. Ja til og med smiler hun av og til, sier at “det går bra”, men bak smilet er det en sorg som en uendelig stor.
Jeg skriver ikke dette innlegget for å dra andre med meg ned i sorgens kjeller eller for å gjøre andre triste og lei seg, men det snakkes for lite som sorg. Som at det er et tabu. Det er utrolig viktig og snakke om sorg. Vi opplever det alle i løpet av livet. Det behøver ikke være sorg etter en person, men kanskje en livssorg. Spesielt om man lever med en kronisk sykdom, og ofte usynlig sykdom, som gjør at du ikke kunne ta den utdannelsen du ønsket eller søke på den drømmejobben du aller helst ønsket deg. Det kan være sorg for barn du aldri fikk.
Gjennom mitt liv har jeg opplevd å ikke kunne få barn, jeg kunne ikke ta de studiene i utlandet fordi jeg måtte være i nærheten av Rikshospitalet. Jeg har også måttet takke nei til jobbtilbud fordi jeg ikke kunne takke ja, vel viten om at helsen min aldri ville taklet jobben og det den krevde av meg. Jeg har ligget døds syk på sykehus så mange ganger i løpet av livet mitt at jeg har mistet tellingen, men jeg har kommet meg gjennom det, takket være familie, venner, helseteam og min hjerte donor.
Jeg skal komme meg videre i livet nå også. Og det skal bli et godt liv for det har jeg bestemt. Selv om det blir et godt liv med et bakteppet av sorg for alltid.
Om jeg snakker om Toivo for mye, så bær over meg. La meg snakke om han. Jeg snakker om han fordi jeg vil ta han med videre. Det å se bilder og video snutter av Toivo gjør meg ikke trist for da er han fortsatt “her”. Du skal aldri være redd for å snakke om Toivo med meg. Jeg liker det og jeg blir ikke lei meg for det. Ikke vær redd for å snakke med meg av frykt for at du skal si noe feil.
Helt i starten, vår første selfie for 19 år siden
Nå er klokken snart to på natten og det var godt å skrive ned dette. Kanskje dette hjelper meg til å sove. Who knows!!
yes, det er sånn hjernen min er om dagen. Det er tirsdag og fire små dager igjen til jeg setter snuten mot Sverige og et lite halvår i Stockholm. Jeg tror kanskje all pakkingen, organisering, ordne saker for og med Otto og alt som hører med gjør at hjernen min er blitt enda mer sosete enn den allerede var. Jeg har jo i tidligere innlegg snakket om hvordan jeg føler at livet etter Toivo virkelig har gitt hjernen min en form for tåke. På engelsk heter det Widow-brain og det er, om ikke en medisinsk diagnose, en veldig reel ting. Noen sammenligner den med amme tåke. Jeg glemmer for avtaler, når jeg skal være steder, hvem jeg skal møte, har jeg husket å ta medisiner (har alarm nå) og andre små og store ting. Det er utrolig slitsomt.
Føler jeg aldri har sett så sliten ut. Hadde aldri ringer under øynene før Toivo døde
I dag hadde jeg endelig fått time på Høvik Dyrebutikk så Otto kunne få vaskes og klippes. Det var veldig på tide, men det har jo vært umulig å få time. Takket være en avbestilling så fikk vi i dag. Godt å få det gjort før vi drar å lørdag også. Mens Otto var på Høvik kjørte jeg bort på Sandvika Storsenter hvor jeg fikk kjøpt meg en shorts og en topp. Sistnevnte innså jeg da jeg fikk den på meg hjemme gjorde absolutt ingenting for meg og jeg så ut som jeg hadde på meg et telt. Shortsen beholder jeg!! Hentet Otto og han ble så fin. Klar for Stockholms livet.
Vel hjemme var det bare å pakke videre. Venter i lengste laget med å pakke Otto sine ting ettersom jeg tenker det kanskje stresser han litt. Han har jo aldri vært noe glad i kofferter og bagger og skjønner nok mer enn det vi tenker at han gjør. Nå i kveld prøvde vi oss på tann puss. Han har jo ikke mange tenner igjen så vi må passe godt på de han har. Ble som mer å slikke av hunde tannkremen enn selve pussing. Men vi fortsetter i morgen så skjønner han nok tegninga!
Nå har jeg begynt å sette koffert og kasser som skal med til Stockholm ut i gangen. Jeg har fortsatt en del stæsj i bilen, men det skal kjøres på lageret i morgen.. Blir spennende å se hva jeg klarer å presse inn i Leafy. Otto skal jo sitte i sengen sin og bilbelte i baksetet. Legger nok ned toseteren bak så jeg får plass til alt. Blir litt av en kjøretur. Deilig å vite at vi skal overnatte i Örebro på lørdag kveld så vi deler turen i to omganger. Gleder meg til å ankomme Hässelby Strand søndag og ta over leiligheten der.
Håper dere alle har det bra der ute. Nå skal jeg se litt Netflix og slappe av (Nei, ikke Netflix and chill…..)
Starter innlegget i dag med å gratulere min kjære, gode, snille stesønn (hater det ordet for ser på han som sønnen min, Marcus med 26 års dagen. Jeg kom inn i livet hans da han var 8 år gammel og jeg er så takknemlig for at jeg har fått være der for han. Jeg har aldri kunnet få egne barn, et savn både Toivo og jeg kjente på. Å få
I dag dro jeg til Sande igjen. Det er nesten så jeg føler en dragning dit. Jeg dro først til Kamilla og Alf-Egil for å mate fiskene mens de er på ferie før jeg dro videre til Sande og møtte Hild Frøya på Stasjonsgården for en kaffe. Det er alltid så koselig på Stasjonsgården og vi satt ute i solen og skravlet.
Toivo og jeg pleide å dra hit ofte når vi bodde i Sande. Det var ikke mange ukene før han døde at vi var der siste gangen sammen og hadde med Otto.
Otto med “pappa” på Stasjonsgården
Etter at jeg reiste fra Sande kjørte jeg til venninnen min Liesl i Sylling. Jeg har ikke sett henne på lenge så det var godt. Hun tar vare på to små geitekillinger som mistet sin mamma rett etter at de ble født for seks dager siden og i dag fikk jeg kose masse med de. Herregud så søte de var og så godt det var. Var nesten litt terapeutisk.
Hadde jo ikke lyst til å dra fra de. De mates med flaske hver tredje time. De var så fiiiiine….Ahhhh.
Da er det en uke og en dag til jeg reiser fra Oslo og starter mine seks måneder i Stockholm. Må hjem halvveis en tur på grunn av forsikringen og fordi jeg må bytte til vinterdekk på bilen. Jeg har bodd hos mamma og pappa i snart elleve måneder nå etter at Toivo døde og selv om det har gått over all forventning er det jo ikke meningen at man skal flytte hjem i en alder av 45 år. Tanken på å bli i huset i Sande ble for mye så det var heller ikke noe alternativ å bli.
Noen bilder av leiligheten jeg har leid i Hässelby Strand utenfor Stockholm.
Det å miste sin partner i livet går utover så veldig mye mer enn savnet etter personen. Det får konsekvenser for så veldig mye mer og en av de største konsekvensene er økonomien. Med boliglån, eiendomsskatt og andre utgifter på huset ville det vært umulig for meg å leie noe annet sted. Så da har det blitt hos mamma og pappa på Skøyen.
Planen når jeg kommer hjem fra Stockholm er noe mer usikker. Det meste av oppgjøret etter huset i Sande ligger nå og jobber seg oppover i en låst fastrente konto og det blir min egenkapital. Utrolig gøy å gå inn i nettbanken å se at den stiger. Har også åpnet aksje spare konto og har nå tre aksje fond som jeg sparer i. Ganske gøy når man begynner å skjønne hvordan det fungerer. Ønsket mitt er å kjøpe meg en leilighet når jeg kommer tilbake fra Stockholm. Oslo er jo veldig dyrt og uten å tråkke på noen tær her, så kan jeg få en 2 eller 3 roms i Drammen for samme pris som en 1-roms med sove alkove i Oslo. Jeg har definitivt blitt for gammel for sove alkove.
Som en del av det å flytte hjemmefra da jeg sist gjorde det for 23-24 år siden, var en tur på IKEA for å kjøpe startpakker. Noen som husker de? Lurer på om de fortsatt finnes. Anyway i dag var det tilbake til IKEA. Jeg kjøpte ikke noe startpakke, men jeg kjøpte nytt sengetøy. Jeg skulle egentlig ha nye håndklær, men likte ikke noen av fargene de hadde der. Da jeg solgte huset og pakket det ned ga jeg enten bort eller kastet det jeg hadde av sengetøy og håndklær. Jeg orket ikke tanken på å ligge i sengetøyet som Toivo og jeg har delt. Ny, om så ting, start!
Jeg gleder meg nå og tror dette blir fresht
Dro innom Vask og Rens på CC Vest og de kunne ikke ta inn den gode gamle Braathens baggen min som Otto klarte å tisse på. Det finnes ikke mange sånne bagger lenger og jeg vil nødig ikke kaste den så hvis du har noen gode råd til meg så kom med det. Tas i mot med takk. Som jeg skrev i går var jeg hos veterinæren i Drammen med Otto igjen. Hun trodde det kanskje var noe nervesmerter i ryggen ettersom han sklir en del med bakbeina. Var innom Musti på vei hjem for å se om de hadde noen anti skli sokker. Dessverre hadde de bare sokker til vinteren, men den ene jenta i butikken foreslo å kjøpe anti skli sokker som er for små barn. Så jeg var innom CC Vest i dag og fikk med meg en pakke med to par….eller fire poter!!
Virker helt innafor for han å ha de på. Det gjorde ingenting at Lexington på CC Vest hadde 40% på alle håndklær så da fikk jeg kjøpt nye der. De hadde finere farger så fornøyd med det. Har jeg vel fått min lille start pakke allikevel.
Det er sprøtt og tenke på at jeg drar til Stockholm om en uke og en dag. Sinnsykt!! Jeg tror fullt og helt at dette er det riktige for meg nå.
I dag var det ny tur til veterinæren med Otto. Etter et par dager hvor han ikke har villet spise noe særlig av maten sin måtte jeg ta en sjekk. Veterinæren ville gjerne se han og vi fikk en time allerede noen timer etter at jeg ringte de. Han ble 9 år i april så han er jo tidlig i senior fasen av livet sitt nå. Da vi hadde Arne også så var det nesten som at både Arne og Otto “valgte” hver sin eier. Arne valgte meg og Otto var Toivo sin. De var jo selvfølgelig begge sine, men Arne var alltid hos meg og Otto med Toivo. Jeg tror det er derfor jeg føler enda mer ansvar overfor hvordan Otto har det. Jeg vet hvor glad Otto var i “pappa” og hvor mye han betydde for Toivo.
Da vi kjørte utover til Drammen fikk vi også testen den nye selen jeg kjøpte han i går. Jeg brukte en del penger på den ettersom jeg ville ha en så god bil sele som mulig med tanke på han sikkerhet. Men jeg ville at den også skulle være komfortabel for han. Den fungerte kjempefint så blir bra når vi skal kjøre helt til Stockholm neste helg.
ABC Dyreklinikk i Drammen
Da vi kom til veterinæren ventet vi litt mens vikar legen leste seg litt opp om han. Når vi kom inn ble det bestemt å ta nye blodprøver for å sjekke verdiene på leveren. Det ble jo tatt noen blodprøver for en ukes tid siden, men da ble ikke lever verdiene sjekket. Etter en grundig sjekk mente veterinæren at det kanskje kunne være noe nerve smerter som gjør at han sklir ut med beina. Da jeg våknet i går så jeg at han hadde tissen utover teppet sitt på gulvet enda vi hadde vært ute rett før vi la oss. Veldig ulikt Otto. Han har fått Rimadyl som er smertestillende, men i dag fikk han en smertestillende sprøyte som varer en måned. Den er også snillere mot organene i forhold til tabletter. Så de neste månedene må han få denne sprøyten i Stockholm. I det vi skulle dra fra veterinæren klarte jeg å komme borti noe med benet og plutselig kjente jeg at det rant noe vått på leggen. På grunn av medisinene jeg går på så er huden min litt tynn og blodet tynt så det var blod. Litt komisk når jeg måtte få hjelp av veterinær også….hehe!
Vel hjemme fikk jeg spist litt lunsj og til min store overraskelse løp Otto rett bort til mat skålen sin og kastet seg over maten han ikke ville ha i dag tidlig. Kjente en lettelse over det. Han spiste også middagen sin i dag men ikke med samme iver som vanlig.
Jeg har lenge hatt lyst til å skrive en bok. Jeg har opplevd mer enn de fleste og det er en historie om overlevelse mot alle odds. Jeg var på kontroll hos kardiologen på Drammen sykehus forrige uke og i går kom epikrisen i posten. Da jeg satt og leste gjennom den, som alltid starter med et lite sammendrag av hva jeg har vært igjennom, blir det nesten for overveldende og jeg innbilder meg at jeg leser om noen andre. Jeg er imponert at kardiologen fikk alt på en A4 side. Enda mer imponert over at jeg lever.
Selv om jeg har hatt mange slag igjennom livet så er jeg så vanvittig takknemlig for at jeg lever. Det har aldri vært noen selvfølge. En støttende familie, venner og Toivo bringer meg langt, men vanvittig dyktige leger, helsepersonell og IKKE MINST min donor har gjort det. Det er vanskelig å ikke være ufattelig takknemlig når man blir hjerte transplantert. Jeg ville ikke vært her uten. Samtidig som det er veldig lov å ha dårlige dager oppi alt sammen. Og jeg kan love dere at jeg har de også. Så nå har jeg så vidt begynt å skrive litt. Det blir en av de tingene jeg kommer til å drive med utover høsten.
Neste uke starter et nytt kapittel i livet mitt. Syns det nesten er litt klisjé å kalle det for kapittel, men det er vel det det er. 27.juli pakker jeg bilen med Otto og kjører til Stockholm og jeg gleder meg. Det er virkelig første gangen jeg gleder meg til noe siden Toivo døde. Og det er lov å glede seg midt i en sorg. Jeg vet at Toivo følger med meg og ønsker meg alt godt.
Akkurat innsett at “Tilbake til fremtiden” går på TV, så nå må jeg avslutte. Elsker den filmen. Tror det er en av favorittene mine.
Vi har kanskje alle hørt om amme tåke. Selv har jeg aldri opplevd det ettersom jeg aldri har født egne barn, men jeg tror så absolutt at det eksisterer. Når jeg slår opp amme tåke på Wikipedia står det følgende :
Amme tåke er en mental tilstand som kan oppleves av mødre i ammeperioden. Amme tåke er ikke klassifisert som en medisinsk tilstand, men er mer et folke uttrykk på en tilstand av lett forvirring, glemskhet, mangel på energi og rastløshet etter barselen.
Som sagt, ikke noe jeg har opplevd. Men jeg tror seriøst at jeg lider av noe lignende. Har googlet litt rundt dette og på engelsk kalles det for “Widow-brain”…altså enke tåke. Så jeg googlet det og fikk svar. Svaret har jeg oversatt til norsk :
Widow Brain er et begrep som brukes for å beskrive tåkethet og frakopling som kan sette inn etter en ektefelles død. Denne følelsen antas å være en mestrings mekanisme, der hjernen forsøker å skjerme seg mot smerten ved et betydelig traume eller tap. Symptomer kan være glemskhet, mangel på energi, lett forvirring og tristhet.
TA – DAAAA! Der har vi det. Aldri har jeg vært så surrete og glemsk som etter Toivo døde i fjor. Det er nesten litt skremmende. Jeg husker etter det året jeg lå på Rikshospitalet og Drammen sykehus etter hjerte transplantasjonen så slet jeg veldig med korttids hukommelsen. Jeg husket ikke om jeg hadde tatt medisinene mine, hva jeg hadde spist til frokost og andre mer eller mindre viktige ting. Jeg fikk beskjed av legene at når man ligger lange perioder på intensiv avdeling delvis i koma over lengere tid så er ikke det unormalt. Jeg begynte å skrive ned medisiner som var tatt, avtaler jeg hadde fremover og andre viktige ting og etter en god stund ble det lettere å huske.
Selv om ikke det er så “ille” denne gangen så har jeg en forferdelig tendens til å glemme avtaler eller blande de. I går dro jeg til Oslo S for å møte min fine tremenning Mona som jeg hadde avtale om å spise lunsj med. Var ikke tipp topp form, men ville treffe henne før jeg flytter til Stockholm. Jeg sto utenfor Egon på Jernbanetorget i Oslo og sendte melding og spurte om Egon var greit for da gikk jeg dit siden det regnet. Fikk melding tilbake hvor hun skrev at “det er jo neste mandag vi skal møtes. Jeg er fortsatt på fjellet”…. Så en skikkelig bomtur der. Kom hjem og følte meg shit, så sendte en melding om at jeg ikke var i form til å komme på en bursdag i går kveld. Svaret jeg fikk var at den er neste tirsdag “ikke i kveld”….. Nei vel!!! Dobbelt sjekket derfor Otto sin time hos hundefrisøren han skulle ha i dag og jaggu viste den at timen er neste tirsdag kl.16.00…. Hva skjer!!
Så nå har jeg på nytt gått til anskaffelse av en bok hvor jeg kan notere viktige saker, møter etc i. Så får vi håpe det hjelper.
Møtte Hilde på Baker Hansen Adamstuen i dag før jeg hentet Solveig. Hun ville bli med hjem til Bessa og Bestemor på Skøyen for å kose med Otto før hun drar på ferie i morgen. Når de kommer hjem om noen uker har jo Otto og jeg flyttet. Kjørte henne hjem nå i kveld.
Må bare innom ei lita tur før natten….eller det er ikke helt sant at det blir før natta, for den er så absolutt i gang….klokken er nå 00.59… jaja!!
Etter å ha brukt dagen til å pakke ned litt av kunst utstyret mitt innså jeg at det fortsatt er to uker til jeg flytter. Så da tok jeg noe ut igjen… kan jo ikke ikke male på de neste to ukene. Gjorde klart et bilde jeg solgte her om dagen så det kan sendes i morgen.
Da jeg var i USA i vinter og havnet på sykehus husker jeg at dagene fort ble lange og kjedelige. Langt hjemmefra og de første dagene lå jeg på intensiven. Da jeg kom på sengeposten var det jo bare når Amy kom på besøk at det skjedde noe. Eller da Dr Purkey, Dr Hicks, sykepleier Lizzie eller noen av de andre kom innom. Da to av sykepleierne fant ut at jeg malte akvarell hjemme i Norge kom de dagen etterpå med papir og maling til meg hjemmefra. Det er noe av det hyggeligste. Som takk malte jeg en lundefugl. Elsker lundefugler. Ga en til hver av de som hadde mest med meg å gjøre.
Igjen, malte jeg en lundefugl her om dagen og det var den som ble solgt. Jeg malte den med de nye fargene mine fra merket Schmincke. De er litt anderledes enn de jeg pleier å bruke for de har mer granulering i seg så de ser litt ruere ut på papiret.
Veldig koselig at noen ville kjøpe den for den hadde jeg ikke tenkt at ville selge. Tror jo egentlig ikke at noe av det jeg maler kommer til å selge…. er vel sånn for mange.
I dag da jeg gjorde det klart lagde jeg et lite takkekort til å legge ved. I esken med det rare i fant jeg klistre puter med teip på så jeg lekte meg litt. Ble morsom.
Malte en ny liten lundefugl som jeg festet en sånn klistrepute bak og festet han på kortet. Ser ut som han står litt ut. Elsker å drive med sånne ting.
Etter timer med tull og fjas på rommet skiftet jeg og sammen med mamma og pappa kjørte vi hjem til Hanne, Jerome og jentene på Gråbeinskvartalet. Der fikk vi et lite glass champagne og småsnacks (litt gåselever, my favourite). Thomas og Marit kom også og klokken syv dro vi på SüdØst hvor vi møtte Marcus og Helene. Fine Marcus min som blir 26 førstkommende lørdag. Han betyr så mye for meg og nå, selv om vi har masse familie rundt oss, er det oss to igjen etter Toivo.
Happy french national day
Alltid gøy å være med de beste. Etter at vi var ferdig var det fotball EM finalen mellom England og Spania på Gråbein Bar. Jeg kjørte Marcus, Helene og pappa hjem før jeg dro tilbake og fikk med meg slutten. Bryr meg i utgangspunktet ikke så mye om det, men syns det hadde vært litt gøy om England hadde vunnet…
