Hey

Ikke skrevet på noen dager. Ikke vært i humør rett og slett. De sier at sorg går i faser, men jeg ser det ikke sånn. Faser har en begynnelse og en slutt og ingenting ved det jeg går igjennom har en begynnelse eller slutt. Sorg går i bølger. Og bølgene kommer når man minst venter det. Bølgene bryr seg ikke om tid og sted. Jeg kjenner at de siste bølgene som har kommet over meg har vært bølger av sinne. Jeg vet at alle følelser er normale, så sinne får bare komme. Jeg kan allikevel ikke sette ord på hva slags sinne. Sinne fordi Toivo døde, sinne fordi jeg nå ikke har råd til å kjøpe meg en ny bolig uten å leve på nudler, sinne fordi jeg er alene eller sinne fordi jeg føler livet er ufattelig urettferdig.

Det hjalp noe så innmari på humøret da jeg for to dager siden dro på Litteraturhuset i Oslo og møtte Hilde og hennes lille sønn, Mikkel, på snart 10 måneder. Han ble født en måned før Toivo døde. Sist jeg så Mikkel var bare noen dager før Toivo døde.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Utrolig hva et lite sjarmtroll kan utgjøre på humøret.

Denne helgen er jeg på Hamar på motivasjons samling med LHL Transplantert. Har ikke vært så veldig aktiv med denne gjengen før, men tenker det er riktig å være det litt fremover. Kjørte opp hit i dag, via Espa, selvfølgelig og måtte kjøpe meg bolle på Bolleland.

Fikk ladet bilen litt også mens jeg var der før turen gikk videre. Nå er jeg på Vikingskipet Vandrehjem hvor vi skal bo. Kjempekoselig og fått min egen lille hybelrom med bad. Har spist digg middag, biff stroganoff, så gikk jeg på rommet mitt. Ble ikke så lenge for tenkte at jeg faktisk måtte være litt sosial også. Gikk tilbake og skravlet litt. Er en del flere lunge transplanterte her i forhold til hjerte transplanterte virker det som. Men det er jo hyggelig å vli kjent. Er egentlig litt stolt av meg selv. Føler selv at jeg velger livet etter Toivo. Jeg er ikke bygd for å sitte inne, hjemme og gråte. For all del, I have my moments. Har aldri hatt puter under øynene mine før. Må komme av tårer og utmattemse.

Tilbake på rommet nå med litt tv og Netflix. Opp til frokost i morgen kl 0800. Blir full dag i morgen også med avreise med buss kl 09.30.

Håper alle har det bra!

– Katie

http://www.organdonasjon.no

Hey

Etter flere netter på rad hvor jeg har hatt problemer med å sove, klarte jeg å sove hele natten med masken på. Lunge poliklinikken vil jo at jeg ligger med den hver natt, noe jeg lett kan innrømme at jeg ikke har gjort. Den skal helst være på minimum 4 timer. Det klarte jeg med glans i natt med mine 8 timer og 2 minutter. Jeg vet ikke hvorfor jeg sover så dårlig men det er vel en kombinasjon av alt. Sorg, varmen, masken og at jeg deler en enkeltseng (køyeseng) med min Otto. Ikke akkurat faktorer som bidrar til god søvn kvalitet.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Da jeg kom meg opp i dag ved halv ni tiden, etter å ha oversett Otto en times tid, kjente jeg en ekkel svimmelhet. Den kom i bølger og jeg angret med en gang på at jeg hadde pakket ned blodtrykk måleren i flyttelasset. Gikk ut med Otto og fikk gitt han mat før jeg havnet på sofaen. Jeg hadde kjøpt to pasjonsfrukt på MENY i går så hadde de på litt cottage cheese. Orket ikke så mye mer. Tror egentlig dette er varmen.

Fikk ryddet ferdig på rommet ettersom vaskedamen kom i dag. Så nå har jeg satt meg ned ved pulten, tent et lys ved bilde til min fineste Toivo, som jeg ofte gjør når jeg sitter her og maler.

I går malte jeg ferdig treet vårt. Det står et tre langs gamle sørlandske i Sande som vi kalte vårt tre. Jeg har alltid syns det var så fint og etter at jeg sa det til Toivo like etter at vi flyttet til Sande på vår 10 års bryllupsdag, 10.nov.2017, har han og jeg kalt det for “vår tre”. Han sa til og med bare noen uker før han døde brått i fjor at han skulle snike seg opp til treet en kveld og skrive “K+T” på stammen. Som en forelsket fjortiss. Han rakk aldri det. Så nå har jeg malt det og jeg malte på “K+T” på bilde. Håper du kan se det fra der du er og at du liker det. Hver gang jeg kjører forbi tenker jeg på hvor utrolig heldig jeg er som har blitt elsket som du elsket meg.

Etter forrige ukes totale bil kollaps på Birkelunden i Oslo fikk jeg levert bilen på Mobile Skøyen så de fikk sett på den. Jeg tørr ikke kjøre den til Stockholm uten av jeg vet at den er ordentlig i stand. Alt som har med bilde å gjøre var jo Toivo sin oppgave. Ikke at jeg er helt uinteressert i bil, men det var den naturlige fordelingen når man er gift med en tidligere rally sjåfør. Ettersom jeg var så svimmel i dag hadde jeg ikke så lyst til å hente den og kjøre selv, så mamma og pappa hentet den for meg. Med en timespris på 2750 kr var jeg ganske lettet at de brukte såpass kort tid at det bare kom på 890 kr. Tror allikevel jeg skal bestille tid til ordentlig service før jeg flytter til Stockholm i slutten av Juli.

Jeg skal utover til Sande igjen i morgen for å pakke ned det aller siste. Det som står igjen nå er en dobbeltseng i andre etasje, den blir stående. Jeg skal pakke ned dyner og puter, sengeteppe, sengetøy og pynt. Nede er det et Le Creuset produkter som skal pakkes ned og bildene jeg pakket inn i plast forrige uke som står i stuen skal ut i hengeren som står i gårdsplassen. Kjenner at jeg gleder meg til å overlevere huset, samtidig som det er utrolig vemodig. Det er hjemmet Toivo og jeg delte i nesten 6 år og som vi var veldig glad i. Selv om alle de seks årene var vanskelig med min helse situasjon, så var det der vi koste oss mest sammen. Vår trygge havn…….

Savner deg Toivo…….

– Katie

http://www.organdonasjon.no

Hey

Å skrive innlegg midt på dagen er ikke noe jeg ofte gjør, men nå satt jeg her, så why not. For litt under tre uker siden var jeg på Rikshospitalet for 5 års kontroll etter hjerte transplantasjonen. Det er ganske utrolig at det er gått fem år allerede. Tenk så heldig jeg var som fikk nytt hjerte når mitt gamle ikke orket mer. Det er en takknemlighet og ydmykhet ulik noe annet.

Når man blir hjerte transplantert følger det med en del ting man må gjøre og forholde seg til. Noe av det er årskontroller på Rikshospitalet og jeg må ta blodprøver hver tredje måned for å sjekke at mine imundempende medisiner fungerer.  Nå som jeg bor midlertidig i Oslo, tar jeg blodprøvene på Rikshospitalet. Før pleide jeg det på Drammen sykehus. Da jeg var på 5 års kontrollen viste det seg at verdiene på den ene medisinen var litt lav så jeg måtte øke dosen. Når det gjøres må jeg ta ny blodprøve etter bare et par uker for å sjekke på nytt. Da blir det for lenge og vente tre nye måneder. Så da dro jeg tidlig opp på Rikshospitalet. Følte egentlig at denne dagen skulle bli helt ok. Dagene mine er aldri bedre enn det for jeg merker at kroppen er utslitt, både fysisk og psykisk. Nå er det blitt en ny hovedinngang på sykehuset, men fikk heldigvis parkeringsplass på HC rett utenfor.

Det var heldigvis ikke lang kø så kom inn etter bare et par minutter. Kanskje mindre trafikk på varme vår/sommer dager, hva vet jeg. Kom inn og så begynte det. Som alltid spurte jeg pent om hun hadde en butterfly. Det er en nå som er festet på en slange med en “vinge” på hver side.

Da sitter nålen stødigere som er lurt på pasienter som er vanskelige å stikke på grunn av tynne årer. Selvfølgelig vet jeg at de har det, men jeg spør fordi da tenker jeg at de skjønner at å ta blodprøve på meg er litt vanskeligere enn “mannen i gata”. Jeg peker også på den åren jeg har på høyre arm som jeg vet gir 99% av gangene. Jeg har vært syk hele livet og stukket sikkert en million ganger, man skulle tro at man ble lyttet til….? Men av og til så får du de som tenker, eller i dette tilfelle sier høyt og bryskt “jeg har jobbet her i 20 år, jeg kan stikke, la meg se på armen din”. Men andre ord “jeg driter i hva du sier, jeg gjør som jeg vil”. Etter bom og en lite villighet til å stikke i åren jeg ber henne om sier jeg tilslutt “jeg tror vi dropper det i dag”. Hun reiser seg og sier “ok” og går……

Jeg ble sittende noen sekunder i rommet alene og tenke at det gikk jo passe dritt, hva gjør jeg nå? I det jeg var på vei til å gå kom det ei annen jente som lurte på om hun kunne prøve. Så jeg ble med på rommet ved siden av hvor jeg gjentok meg selv til det kjedsommelige og sa at jeg ønsket at hun prøver på en spesifikk åre. Etter mye om og men, stikker hun meg uten forvarsel et annet sted i armen, hvor jeg har en del arr. Vondt som F…N, men hun fikk blod. Er en liten jævel inni meg som nesten ønsket at hun bommet. For da hadde jeg fått rett. “Der ser du, jeg traff jeg. Du er sååååå flink”….sier hun som at jeg er 4 år gammel. Måtte bare komme meg ut. Satt utenfor hovedinngangen og gråt i kanskje fem minutter før jeg orket å sette meg i bilen.

Hvorfor blir man ikke hørt?? Har ikke 46 år med sykdom, kreft, hjertesvikt, nyresvikt, 12 hjerteoperasjoner og en hjerte transplantasjon gitt meg litt kredibilitet på min egen kropp?

Da jeg endelig kom meg i bilen kjørte jeg på Torshov og møtte Anja. Heldigvis var hun hjemme og orket å komme bort på Espresso House for litt frokost.

Jeg hjalp henne med et ærend og nå er jeg hjemme med Otto alene på Skøyen. Må vel ut noe mer enn bare lek i hagen, men nå skal jeg slappe av litt først. Håper dere hadde en bedre start på dagen enn meg. Takket være Anja så ble det så mye bedre.

– Katie

http://www.organdonasjon.no

Hey

Jeg har absolutt ikke noe problem med å forstå det kan være vanskelig å vite hvordan man skal ordlegge seg, eller i det hele tatt vite hva man skal si til noen som er i dyp sorg. Har jo vært der selv… usikker på å si de riktige ordene så man viser den omsorgen man ønsker uten å si noe feil. Men nå er jeg på feil side…. jeg er i dyp sorg og i de 260 dagene som er gått siden Toivo døde har jeg opplevd det meste av ord. Noen feilslåtte som jeg selvfølgelig legger i den imaginære mappen av nervøsitet. Andre har virket genuine og andre har virket tankeløse.

Jeg smiler og takker for omtanke og hyggelige ord om gode minner de har om Toivo. De tankeløse kommentarene tar jeg også med et smil, men kapasiteten til å bli stående I samtale med vedkommende er liten, så jeg trekker meg tilbake og gråter.

Jeg lurer på hvor mye jeg har grått de siste 260 dagene? Snakker vi liter….? Må Google…. straks tilbake…….

Ok, da var jeg tilbake og fant ikke noe svar på det. Sikkert ikke målt. Det føles uansett ut som det er litervis. For det er hver dag. Noen dager mer enn andre.

I dag var en tung dag. Ikke for noe spesiell grunn, den var bare tung. Det kan kanskje være fordi vi har lagt 17 mai og pinsen bak oss og det er en tid med familie og venner og da manglet selvfølgelig Toivo. Han mangler jo hver dag!!

Kommentarer som “livet går videre” er en standard jeg har sikkert hørt tusen ganger de siste månedene og ja, jeg også vet at livetgår videre, men for meg så betyr det at det går videre uten han. Og det vil jeg ikke…..

Jeg har fått en liv jeg absolutt ikke har bedt om eller for den sakens skyld vil ha. Min økonomi er plutselig veldig mye vanskeligere, jeg sover ikke noe særlig, jeg spiser anderledes, jeg kler meg anderledes og alt er bare anderledes.

Jeg vet jeg har fått livet i gave gjennom organdonasjon og jeg hedrer min donor med å leve videre, men jeg klarer ikke være sterk og takknemlig hver eneste dag. Som I dag, ville jeg bare være under dynen….. Men som med det meste jeg prøver meg på, klarte jeg ikke det heller….. Endte opp med Otto på Bygdøy sjøbad på ettermiddagen en liten tur. Takk og lov for Otto som holder meg oppreist.

Nå skal jeg legge meg så får vi se om det blir søvn på meg i natt….

– Katie

http://www.organdonasjon.no

Hey

Det sies at veien blir til mens man går den og aldri har jeg følt at det har vært mer riktig enn nå. I dag er det 258 dager siden Toivo sovnet inn på Ullevål og mitt liv ble snudd på hodet. Alle planene Toivo og jeg hadde for livet ble like brått revet bort. Mitt liv som jeg kjente det, var over. Folk rundt meg sier “tid leger…” …..eh, javel? Det klarer ikke jeg se. Jeg føler selv at jeg har vært ganske flink til å ikke barrikadere meg inn under dyna og gråte de siste 258 dagene, egentlig 260 dagene ettersom han lå to dager på Ullevål før han døde. Jeg er ute på kafe, går i sorg gruppe, møter venner og familie og prøver. Jeg skriver denne bloggen og selv om jeg har gjort det en stund så har den naturlig nok mer fra å handle om livet med medfødt hjertefeil og livet etter en hjerte transplantasjon, til å handle om hverdagen min med sorg. Men alt henger jo også sammen for hverdagen min med sorg er også en hverdag som hjerte transplantert.

I går var det enda en første merkedag uten Toivo. En dag jeg vet Toivo var glad i, 17 mai. Den dagen han fikk lage sin bløtkake, for i henhold til han var hans bedre enn min, han fant frem 17 mai slipset sitt og elsket og synge med på nasjonalsangen. Toivo var veldig glad i Norge og syns 17 mai var super stas. Fant noen bilder av Toivo og meg ved tidlige 17 mai feiringer.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Da jeg sto opp satt jeg på NRK og “Gratulerer med dagen”. Det gjør jeg hver 17 mai på samme måte som jeg setter på Disney på julaften. Jeg var invitert på brunsj hos Anja og Sohail hjemme hos Sohail på Birkelunden så i 10 tiden begynte jeg å gjøre meg klar. Jeg har aldri hatt bunad og selv om jeg tenker at jeg ønsker meg det, så tror jeg ikke jeg hadde sett veldig bra ut i den. Kanskje dårlig selvbilde, som ikke ble noe mindre dårlig når Toivo døde. Tok en dusj, noe jeg hater. Jeg virkelig misliker å dusje. Jeg syns ikke det er deilig, jeg syns bare det er pes. Tror det henger igjen fra da jeg var ordentlig syk med hjertesvikten. Da var jeg så syk at det å dusje tok alt ut av meg. Da jeg veide over 100 kilo og å puste var som å puste igjennom et sugerør. Selv om jeg er mye friskere nå, kjenner jeg fortsatt på hatet og orket rundt det å dusje. Tre hele ganger måtte jeg sminke meg for, som havet, kommer også sorgen i bølger i de mest upassende tider.

Cecilie kom og hentet meg og vi kom oss til Birkelunden hvor Sohail selvfølgelig bor i 5 etasje uten heis. Noe andpusten og stiv i beina kom vi oss opp i leiligheten 5 minutter etter at vi hadde ringt på ringeklokken nede på gateplan. Anja og Sohail hadde stelt i stand super digg brunsj og det var så godt å være sammen med venner. Var virkelig redd 17 mai skulle bli helt jævlig. Etter maten gikk vi ned til Birkelunden hvor Birkelunden Mannskor holdt konsert. Det var så mye folk der og så på. Sikkert noen tusen og når de sang “Norge i Rødt, Hvitt og Blått” og “Ja vi elsker”, ble jeg så overveldet. Det er kanskje ikke så mange som vet, men i alle årene jeg har kjent Toivo har han hatt en liten drøm om å lære seg å synge. Jeg hadde endelig klart å bestille noen timer hos en sang pedagog i Oslo som han skulle få i 50 års bursdags presang. Den gaven fikk jeg aldri gitt han siden han gikk bort 17 dager før sin 50 års dag. Når Birkelunden Mannskor sang i går følte jeg at Toivo var der med meg. Sikkert noen som tenker det er teit, men det varmer meg å tenke at han var der.

Etter at koret var ferdig kjørte Cecilie meg hjem hvor vi slappet av litt før hun dro videre på sin vei og jeg dro til Gråbein bar med mamma og pappa. Der møtte vi Hanne, Jerome, Solveig og Thomas kom med Marit og Emilie og Sebastian. Etter en halvtimes tid kom også min fineste Marcus og kjæresten Helene. Vi satt oss inne i bakgården og grillet og koste oss. Otto var også med og 17 mai pyntet, selvfølgelig.

Jeg håper virkelig dere alle har hatt en super fin 17 mai. Været har jeg skjønt har vært fantastisk i nesten hele landet. Blir ikke bedre av det.

Vi snakkes

– Katie

http://www.organdonasjon.no

Hey

Klokken bikker fort mot midnatt og det er igjen ingen tvil om at jeg burde ligge i sengen nå, men som vanlig er jeg lys våken. Var utslitt i stad da jeg kom hjem fra Sande. Etter gårsdagen på Rikshospitalet slet jeg med søvnen natt til i dag. Var ganske så øm i nakken etter der cvk lå. Måtte la plasteret ligge på pga blødning og jeg beholdt den på til jeg kom hjem.

Hadde avtale med Toivo sin venn, Gjermund, om å møte han på lageret jeg har leid på Liertoppen klokken 11.30, så en time før hentet jeg Marcus på Kringsjå ettersom han skulle bli med å hjelpe.

Gjermund kom med hengeren som har stått i oppkjørselen min og som jeg har fylt med flytte esker. Vi fikk tømt den og selv om det fortsatt er plass i hengeren tror jeg at jeg har bestemt meg for å la sofaen gå. Fresh start og alt det. Med alle de timene Toivo og jeg har hatt i den sofaen er det faktisk litt emosjonelt å la den gå, men så prøver jeg å tenke at det faktisk bare er en sofa.

Etter at vi var ferdig på Liertoppen øvelseskjørte Marcus ned til huset i Eikelikollen i Sande. Huset begynner virkelig å bli tomt nå. Bildene er også tatt ned fra veggen og da kjennes det ekstra nakent. Hovedfokus i dag var å bli ferdig med garasjen. Jeg hadde sagt til de nye eierne at de kunne få tilgang på garasjen så de kunne begynne å lagre flyttekasser der om de ville. De får jo ikke tilgang på huset før overtagelse, men garasjen kan jeg være fleksibel på. Så etter bare en liten time var garasjen tømt og klar.

Jeg sendte en sms til de nye eierne og hun kom og hentet den elektriske garasjeportåpneren. Vi hadde en super hyggelig prat og hun fikk møtt sin nye nabo.

På ettermiddagen kjørte jeg Marcus hjem, da var det jeg som kjørte og ikke han. Kjørte så ned til Gråbeinskvartalet og møtte Hanne, Hedvig og Ida der på et lite glass. Ble hjemmelaget lemonade ettersom jeg kjørte. Det skjer noe med Oslo når sommeren kommer.

Hentet Otto gutten min og kjørte hjem.  Gikk rett på badet og fjernet plasteret etter gårsdagens cvk. Plasteret satt så utrolig godt så ganske ømt. Er ømt fortsatt, men det går jo over. Vært med på værre.

Tror jeg satt 2 minutter på sofaen før jeg sluknet. Er så utrolig sliten så vet det skal bli sinnsykt godt å ikke skulle noe som helst i morgen….. tror ikke jeg har noe på gang, men med min korttids hukommelse vet man aldri… prøver meg på senga nå. Håper dere alle har det bra og nyter finværet.

– Katie

http://www.organdonasjon.no

Hey,

Da var dag 2 på 5 års kontrollen på Rikshospitalet kommet. Må innrømme at jeg ikke sov så sykt mye eller bra i natt. Visste da jeg dro fra Rikshospitalet I går at jeg måtte komme tilbake i dag og få satt inn en cvk (sentral vene kateter) i halsen og det er ikke veldig gøy. Lå nok lenge i natt og tenkte på det og på at det i dag er 8 måneder siden Toivo døde. Kjenner det i hver fiber i kroppen og det verker noe så hinsides.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Avtalen var oppmøte kl 08.00 på kardiologisk sengepost i 3 etasje. Jeg ble sendt ganske raskt ned til akuttmottaket igjen for å få satt inn en mye mindre venflon i hånden og heldigvis gikk det veldig fint. Ble med det ene stikket.

Slapp heldigvis å vente så altfor lenge før jeg ble hentet inn for å få satt inn en cvk. Det rommet er litt mer styrete enn et vanskelig mottaksrom. Det er i det samme rommet man tar biopsi av hjertet etter transplantasjonen og der man tar katetrisering.

Det var på den sykehusskjorta og den lekre grønne lua før jeg la meg på benken. Benken minner meg om en operasjonsbenk. Tynn, kald og i stål med en altfor tynn madrass på… Men opp kom jeg. Fikk ganske fort to runder med 2.5 stesolid. Det er et beroligende som jeg fikk intravenøst før legen satt inn cvk i halsen.

Oppe på kardiologisk sengepost igjen måtte jeg vente 1 ½ time på CT angio undersøkelsen så da fikk jeg spise litt og slappe av. Det er alltid ganske hektiske dager med transplantasjons kontroll for man er avhengig av at alt skal passe med tid og kapasitet.

Så klokken 11.15 kom portøren med en seng og trillet meg ned på Radiologisk for CT angio som er en CT med kontrastvæske så de får sett alle årene og kransårene i hjertet. Ettersom det sist ble gjort i 2021 så var det veldig på tide nå.

Nå sitter jeg tilbake på kardiologisk sengepost og venter på utreise samtale med transplantasjons kardiologen før jeg kan dra hjem til Skøyen og sløve resten av dagen!!!

Husk folkens, snakk sammen om organdonasjon. Dette er en sykt viktig sak. Sjekk ut http://www.organdonasjon.no

Vi hörs snart

– Katie

Hey

Ja i dag var dag en av to på Rikshospitalet i Oslo på 5 års kontroll etter hjertetransplantasjonen. Det er jo helt sinnsykt å tenke på at det er gått fem hele år siden jeg fikk livet i gave. Jeg vil jo alltid være takknemlig for at jeg får leve videre, men når dagene blir som i dag er det lov å bli lei og oppgitt.

Startet dagen med blodprøver kl 07.30 før jeg hadde time på transplantasjons enheten klokken 08.00. Etter litt venting var det ultralyd. Det at det var Roger som skulle utføre ultralyden var jo veldig koselig. Hadde han mye som sykepleier da jeg lå der det halvåret etter transplantasjonen. Det var alltid store sterke Roger som måtte komme og heise meg opp fra gulvet da beina mine ikke klarte å holde meg oppe. Jeg husker jeg kalte han for heiskranen min. Hehehehe!!

Roger hadde ikke høre at Toivo var død så vi snakket litt om det. Det halvåret jeg lå dødssyk på Rikshospitalet etter transplantasjonen så var jo Toivo der bortimot hver eneste dag og de som jobber der har tilbragt utallige timer med han. Hvorfor finnes det ikke noe system for pårørende? Vi i foreningen, VMH , har jo likepersonstelefon. Så burde vi ikke da hatt en likepersonstelefon for pårørende?? Det må jeg ta tak i. Det pårørende går igjennom når det er alvorlig sykdom er ikke noe de burde sitte med alene.

Etter ultralyden var det klart for å få satt inn en veneflon. Der er en nål i for eksempel armen som legene kan bruke til å sette inn medisiner. Men som vanlig ble det et rent helvete med flere bom og smerter. Jeg ble sendt ned til akuttmottaket hvor de gjør det hele tiden, men det ble to bom der også. Tøft å gå ned i akuttmottaket når jeg tenker på at det var der de trillet Toivo gjennom da han kom fra Ullevål for å donere organene sine for 8 måneder siden.

Anestesilege kom med ultralyd apparat og hun bommet to ganger også…. Så ettersom jeg ikke har tatt den undersøkelsen, CT angio, på 3 år så må jeg nesten gjøre det nå. Avtalen er nå at jeg fikk dra hjem for så komme tilbake i morgen for å sette inn en cvk i halsen. DET kjenner jeg meg absolutt ikke klar for så etter en liten samtale med legen ble vi enige om at de setter inn en liten nål og gir meg dop så jeg ikke bryr meg om hva de gjør…. HATER DETTE!!

Dette er en cvk (sentral venenateter). Bilde er fra slutten av 2019 på Drammen sykehus etter transplantasjonen. Kan ikke si jeg gleder meg. Dersom alt går bra trenger jeg ikke ta en ny sånn undersøkelse før om 2-3 år.

I dag har det vært helt sinnsykt fint vær og jeg føler virkelig at sommeren er på gang. Så da jeg fikk dra fra Rikshospitalet i dag bestemte jeg meg for å ta trikken gjennom sentrum. Og det var såååå fint.

Sjekket med Solveig og Hedvig om hvordan Otto har det og det går visst veldig bra. Kan nesten lure på om han vil komme hjem til meg igjen

Han har blitt skikkelig Oslo hund

Nå skal jeg legge meg… sove er et annet tema. I morgen er dag 2…..på Rikshospitalet. Følg med!!

– Katie

http://www.organdonasjon.no

Hey

ikke skrevet på en ukes tid nå. føler ikke at jeg har hatt noe særlig å skrive om. Den siste uken har jeg igjen vært litt frem og tilbake til Sande.

Det har blitt første mai og det er helt sinnsykt å tenke på at det er gått 8 måneder siden Toivo fikk det kraftige anfallet og slo hodet i gulvet…. for så aldri komme tilbake til meg. Føler at jeg kommer til å våkne en morgen og vipps er det gått et år…. ett år uten Toivo er helt uvrikelig.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Den siste tiden har jeg vært en del i Sande, men også satt av tid til venner og tid i Oslo. Forrige helg var det Cecilie sin bursdag, vi har vært ute og spist en kveld og i går var Anja og jeg på kafe på Torshov. Da hadde jeg også med Otto. Han var super flink, men ganske så redd og skeptisk. Bra trening for han skal han bli Oslo hund.

Har ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre med tanke på bosted. Bor hos mamma og pappa nå, men det er definitivt ikke noe langvarig løsning. Det er en utrolig skremmende situasjon å befinne seg i. Tror faktisk aldri jeg har kjent på sånn usikkerhet.

Var i Sande i dag med Hanne og Jerome. Vi fikk kjørt et kjøleskap til lageret på Liertoppen før vi hentet tingene til Hanne som jeg hadde lånt til fotografering og visning i huset. Vi dro på Stasjonsgården og spiste lunch. I dag var årets første ordentlige sommerdag med over 20° c og det var så deilig.

I kveld lagde jeg pasta med ragu og inviterte Marcus på middag. Alltid fantastisk godt å se han.

I morgen er det opp tidlig, sånn 06.30. Må være på Rikshospitalet 07.30 for blodprøver før en 2 dager lang kontroll av det nye hjertet starter. Utrolig å tenke på at det er 5 års kontrollen jeg skal på…..og for første gang uten Toivo. Han var min fantastiske support på sykehusbesøk, legetimer og han holdt meg i hånden gjennom de kjipeste undersøkelser….

blir tøft å gjøre det selv.

I seng før midnatt er jo bra!!

Vi snakkes

– Katie

http://www.organdonasjon.no