Skulle egentlig skrevet dette inlegget fra en sofa på Kvaløysletta utenfor Tromsø, men befinner meg nok hjemme i Sande. Etter mye diskusjon frem og tilbake, skal – skal ikke, kom vi til den utrolig kjipe konklusjonen av at Tromsø turen måtte avlyses. Covid-19 hadde atter en gang kommet i veien.
Grunnen forat vi skulle oppover til Tromsø nå var jo for å være med i konfirmasjonen til go’gutten vår, Christer, nå førstkommende søndag. Men nå som Covid-19 smitten er på god vei oppover i Norge, tørr jeg rett og slett ikke å virre rundt på Oslo Lufthavn Gardermoen, sitte på et fly i nesten 2 timer og så på søndag, være i et privat selskap. Jeg har booket om min billett til April, så da har jeg i hvert fall noe å se frem til.
Våknet overraskende tidlig i dag med Otto liggende tett inntil hodet mitt. Jeg ser jo ganske tydelig at de reglene vi hadde da Arne levde, nå bøyes i alle varianter. Nå sover Otto stort sett hver natt i sengen vår og jeg må innrømme at jeg syns det er veldig koselig.
Anyway, fikk i meg litt frokost og medisiner før jeg satt meg ut på terrassegulvet med beina i gresset mens jeg kastet leken til Otto rundt til hans enorme entusiame og “blir aldri lei” attitude. Selv om det nå er blitt september var det fortsatt ganske deilig temperatur ute på morningen i dag.
Etter en liten stund gikk vi inn, Toivo kjørte avgårde mot Drammen for å levere lånebilen og få tilbake vår egen. Så mens han var avgårde utnyttet jeg alenetid til å fortsette med illustreringen av barneboken.
Jeg har ikke fått satt opp arbeidsplassen min oppe ordentlig ennå, så sitter fortsatt nede på spisestuebordet. Til stor irritasjon og ubeleilighet. Det er jo veldig lett å bli distrahert når man ikke er alene.
Endelig fått et par ordentlige bokser til å ha malingstubene i, sp det blir litt kontroll i hvert fall
Fikk gjort et godt stykke arbeid før magen min innså at frokosten i dag rett og slett ikke holdt noe særlig mål. Så i dag lagde jeg to ostesmørbrød til lunch. Jeg vet at noen lager de i stekepannen, men det er noe jeg aldri har gjort før. Ikke før denne forsommeren. Nå er jeg hektet.
Mine blir supergode! Jeg er ikke nødvendigvis fan av kjøtt på ostesmørbrød, men jeg er desto enda gladere i ost. Og jeg digger å ha forskjellige oster på gang. Ostesmørbrødene i dag hadde et godt lag med tomatpure (ikke ketchup), så en skive Østavind, masse skivede tomater (jeg bruker de små romansetomatene), så deilig mozarella før jeg har over litt oregano før jeg har de i stekepannen. Når de var ferdige, strødde jeg bittelitt finrevet parmeggiano reggiano over!!! YUM!!
TIPS: bland ut Fun Light “Bright – Lemon & Lime” som saft, så bruker du sodastream så du får kullsyre. Det smaker akkurat som Sprite Zero. Tok en blindtest her hjemme og jeg bommet!!!
Surfet for litt siden i NRK TV sine arkiver og fant alt mulig rart fra barndommen og ungdomsårene mine. “½ 7”, “Midt i smørøyet”, “Pelle Parafins Bølheband” og mye mer. Så idag, mens jeg spiste ostesmørbrødene mine ble jeg sittende og se på “Frida”. Herregud som jeg husker den serien. Det sykeste var at jeg fortsatt husket noe av teksten. Så utrolig heldig jeg var som vokste opp da jeg gjorde. En deilig, uskyldig (!) og herlig ungdomstid uten stresset av sosiale medier.
Fikk gjort noe mer etter lunch, men det var ikke så mye på grunn av en del smerter i beina. Fikk sprayet hibiskusen min ute med zalovann i håp om at det skal ta livet av alle de små svarte prikkene (dyrene) som han angrepet planten. Det er en blomst soom har kommet ut i natt, men det blir nok den siste. Akkurat som tomatplanten min som utrolig nok har gitt en del tomater i år. Nå ser jeg at det er én tomat av kanskje 10 halvferdige og grønne, som prøver å bli litt rød, men tror ikke det går.
Nå i kveld har vi sett film, “Fast & The Furious 7”, og slappet av hjemme, sammen. Det er alt jeg trenger.
Nå er det superlenge siden jeg har skrevet et innlegg. Den siste tiden føler jeg at alt og ingenting har skjedd. Selv om jeg til tider har ligget rett ut på sofen i usexy joggebukser, ikke at de noen gang har blitt brukt til jogging, og en slack t-skjorte, har jeg allikevel ikke hatt energi til å skrive noe. Har heller ikke visst hva jeg skulle skrive. Jeg er jo veldig åpen om sykdom og livet mitt, men noe tenker jeg at det er greit at jeg har for meg selv.
I disse Covid-19 tider kan man jo ikke reise noe sted, så man er liksom stuck hjemme. Selv om jeg har tilbrakt og kommer til å tilbringe mye tid hjemme på grunn av helsesituasjonen min, blir akkurat denne tiden hjemme mere påtvunget. Og da blir det med en gang og automatisk vanskelig, kjedelig og frustrerende.
Så da vi veldig spontant havnet oppe på seteren til et vennepar forrige lørdag for en natt, var det en herlig og uventet “gave”. Seteren ligger langt oppe på fjellet, over tregrensen, mellom Flå og Nesbyen. Det er lenge siden vi var der sist, 4 år, og tror ikke jeg har vært noe i fjellet siden. Frisk luft, herlige mennesker, hyggelig prat og bare avslapping passet oss begge, tror jeg, akkurat perfekt. “Just what the doctor ordered”.
Moro mens jeg sitter i ladekø ved Hallingporten
Som sagt, en super minihelg med litt fjelluft og kos.
Resten av uken har egentlig bare flydd fort forbi. I morgen er det jo fredag igjen. Var en tur på Drammen sykehus, en tur til Oslo hvor jeg møtte både venninnen min, Hilde, og søsteren min, Hanne. Det var utrolig digg å sitte på Espresso House i Pilestredet ved Oslo Met og bare se på livet passere utenfor vinduet. Hater å leve livet mitt med en konstant corona-sky over meg, men tror kanskje vi alle kommer til å gjøre det en stund.
Heldigvis har jeg fått klarsignal, med noen restriksjoner og regler, fra Rikshospitalet til å reise med fly til Tromsø neste torsdag. Da skal Toivo og jeg i Christer sin konfirmasjon. Så sant ikke Tromsø sin Covid-19 situasjon endrer seg.
Nå skal jeg legge meg. Etter ukens søvn registrering viste det seg at jeg MÅ sove med den forbanna maska. Jeg hater den som pesten, men jeg smiler og sier bare “ja da” når folk sier “du venner deg jo til den”.
Skal love deg, om du måtte stroppe denne dritten i ansiktet hver jævla kveld, så er jeg faktisk ikke så forbanna sikker på at du hadde “vent deg til den”.
