Jeg vet ikke om jeg syns det har gått fort eller sakte, men i morgen er det fire uker siden du døde på Ullevål sykehus. Fire uker siden jeg kysset deg for siste gang, siste gabg holdt deg i hånden og så deg i øynene. At vi kunne danse sammen fredag morgen, den 1 september og du fikk en irreversible hjerneblødning senere samme kveld, to dager før du døde, er fortsatt helt uforståelig Toivo. Det er ikke fire uker siden jeg fortalte deg at jeg elsker deg, for det gjorde jeg da jeg så deg i Drammen Kapell noen dager senere. Jeg sier jeg elsker deg hver dag, flere ganger om dagen og kysser bilde ditt hver natt når jeg legger meg. Håper at jeg drømmer om deg.
Jeg er tilbake i Oslo hos mamma og pappa for jeg orker ikke være i huset vårt. Det er ikke vårt hus lenger og følelsene jeg har for huset er ikke tilstedet lenger. Jeg var der i går og fikk sortert litt i tøyet ditt. La til side den blå pen skjorten din (med alle de små haiene på), t-skjorten “SEXUCEME” og det lyseblå slipset du hadde på deg da vi giftet oss. Også sparte jeg på badeshortsen din med endene på 🐤🐤
Bryllupsdagen 10.nov.2007
Nå skal jeg prøve å sove litt. Elsker deg Toivo…. skjønner ikke at du ikke kommer inn døren her for å hente meg som du har gjort så mange ganger…. mitt hjerte er knust i 1000 biter 💔
Ettersom det har vært så mye som har skjedd de siste ukene har jeg kanskje ikke fulgt så godt med på min egen helse. Jeg har tatt de medisinene jeg skal, men sløvet litt med å følge opp blodprøvetakningen, så i går måtte jeg krype til korset. Og ettersom jeg nå bor hos mamma og pappa på Skøyen, blir det for langt å dra til Drammen sykehus, så da ble det Rikshospitalet. Der hadde jeg ikke vært siden den søndagen Toivo døde. Det var litt rart å ikke føle det samme for stedet som før. Det kan godt være at noen syns det er rart, men jeg har alltid syns at det har vært ok å være der, trygt og godt liksom…. vet ikke helt hva jeg føler.
I går malte jeg mitt første bilde etter at Toivo døde fra meg 3 september. Jeg har jo alltid funnet ro når jeg maler og tenkte kanskje jeg skulle prøve meg igjen. Jeg har villet male et takkekort til Trine på Buskerud Begravelsesbyrå. Hun skal få en av bøkene jeg har illustrert også som takk. Jeg vet at hun gjør “bare” jobben sin, men fy søren for en fantastisk dame.
I dag hadde jeg bestemt meg for å ta timen hos fysioterapeuten min, Tove, i Drammen. Det er viktig for kroppen min. Har jo slitt med så mye smerter og er mye stiv. Blir jo ikke noe bedre etter de siste fire ukene.
Etter fem minutter på sykkelen fikk jeg komme opp på benken hennes og mens jeg lå på venstre side med høyre ben i slyngen, masserte hun hoften min på høyre side som jeg har hatt så vondt i.
Etter fysio timen kjørte jeg ut til Sande og huset. Det er nesten litt merkelig hvor lite følelser jeg har for det huset. Toivo og jeg hadde kanskje de nesten seks vanskeligste årene våre i det huset. Med så mange flere helsemessige nedturer, og en enorm opptur med min hjertetransplantasjon som på grunn av påfølgende Covid pandemi endte med å bli en enorm utfordring. Huset føltes nesten ut som et fengsel, ikke et hjem.
Selv om jeg kommer til å trenge en del hjelp, gikk jeg løs på klesskapet til Toivo. Jeg bare kjente at jeg ville gå gjennom det selv. Klærne dine er jo noe som forteller hvem du er, alt jeg tok ut skrek jo Toivo. Jeg brettet det pent og la det i en stor svart søppelsekk. Jeg la til side det jeg ville beholde selv. En hvit t-skjorte med skriften “SEXUSEME”, den lyseblå penskjorten og det lyseblå slipset han hadde på deg da vi giftet oss for snart 16 år siden.
På vei hjem stoppet jeg hos Wenche og Kjell på Egge i Lier. Det er nesten litt rart å dra dit uten Toivo samtidig som at det er det mest naturlige. Vel hjemme hos mamma og pappa på skøyen ble det en salat til middag og masse Otto-kos.
Nydelige Egge i Lier
Nå skal jeg bare slappe av resten av kvelden. Surrealistisk å tenke på at det er fire uker siden Toivo fikk hjerneblødningen.
Hvor mange ganger jeg har holdt på å dø i mitt liv, tror jeg familie og venner har sluttet å telle. Født med komplisert hjertefeil på slutten av 70 tallet var ikke utsiktene de aller største. Etter hjertesvikten i 2011/12, livmorkreften i 2015, så den akutte nyresvikten med påfølgende seks uker på Rikshospitalets intensivavdeling etter å ha operert ut skjoldbruskjertelen sommeren 2016 til hjertetransplantasjonen i april 2019, har antallet blitt for høyt. Begravelsen min har vel også blitt planlagt både en og to og tre ganger.
Meg på Ullevål i 1978Meg på gamle Rikshospitalet i Pilestredet i Oslo, oktober 1988 (hjerteoperasjon nr 5)Dagen etter transplantasjonen
At det ikke var jeg som skulle dø, men min elskede mann, Toivo, for 3 uker og 3 dager siden, klarer jeg ikke å forstå. Han jeg og han danset sammen på stuen til noe cheesy musikk fredag morgen før jeg dro på fysioterapi timen til at jeg 12 timer senere satt på Ullevål og ble forklart at han hadde fått en irreversibel massiv hjerneblødning er helt uforsåelig og surrealistisk. Den fine, kjekke, vakre, snille mannen min som har stått brask og bram ved min side gjennom alt de siste 18 årene var nå på vei til å skli ut av livet…..
Har ikke skrevet et innlegg på lenge nå. Det har jeg ikke orket og jeg vet egentlig ikke om jeg orker å skrive nå, men kanskje det letter på noe av det jævlige.
Fredag 1 september endret livet mitt seg på en grusom måte. Min mann fikk en massiv, irreversibel hjerneblødning og lå to dager på Ullevål sykehus før han ble erklært død, 17 dager før sin egen 50 års dag. Vi gikk fra å planlegge en stor bursdagsfest til bisettelse og jeg ble enke i en alder av 45 år før jeg rakk å skjønne hva som skjedde.
I to dager satt jeg med Toivo på Ullevål. Jeg holdt han i hånden, snakket til han, kysset på han og klemte på han mens vi ventet på at han skulle dø.
Bisettelsen uken etterpå var vakker of akkurat sånn jeg tror han ville ønsket det. Kirken var full og jeg hadde valgt ut den største Mercedes SUV bilen de hadde i garasjen til Buskerud Begravelsesbyrå. Toivo skulle kjøres i stil. Når bilen kjørte vekk fra kirken ble en av Toivo sine favorittlåter spilt for han i bilen, 50 cent med P.I.M.P. Etter kirken, hvor vi var over 150 tilstede var det Toivos pølsefest på Sande Prestegård.
3 uker og 2 dager gått siden kjæresten min dro avsted. Savnet er enormt etter 18 år sammen, hvorav nesten 16 år gift. Jeg bor nå i Oslo hos mine foreldre til jeg finner noe nytt siden huset skal selges….. Jeg må bare pakke det ned først. Det er utrolig vanskelig å pakke ned etter et dødsbo når noe av det du pakker det er ditt eget. Det har bare ikke betydning når det bare er meg igjen.
I stedet for blomster til hjemmet ba vi om donasjon til Sykehusklovnene da de er så viktige og de var Toivo og mins felles organisasjon som vi støttet. Anbefaler alle om å bli fast giver, eller bare gi litt.
