Hey

Starter med et lite bilde, men med jule filter takket være Snapchat. Føler at jeg trenger litt filter om dagen, på flere måter en en…

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Selv syns jeg at jeg har klaget ekstremt lite over pandemien. Det er fint lite jeg får gjort med det bortsett fra det man får råd og påbud om. Da pandemien først dukket opp for meg, satt jeg på ellevte måneden på sykehus. Ut av vinduet på rom 413 på medisin 1 på Drammen sykehus, fikk jeg plutselig se militær biler og lastebiler. Utenfor ambulanse garasjen, som tilfeldigvis var synlig for meg, ble det satt opp et enormt militær telt. Det ble slutt på besøkende og jeg fikk streng beskjed om å ikke forlate rom 413.

Nå er det snart gått to år siden Norge stengte ned og vi lever fortsatt i aller høyeste grad, midt i en pandemi. Det var absolutt ingenting i tankene mine som tenkte at de ville festene i Oslo og andre steder i Norge da landet “åpnet opp”, var en god idé. Det hele skremte meg bare enda mer.

Jeg er på ingen måte perfekt, men jeg bruker munnbind, prøver holde avstand der det er mulig og jeg vasker meg på hendene. Jeg tar også vaksinen. Fikk min booster dose, den tredje, for noen uker siden nå. Men nå begynner jeg å bli lei.

I dag, den 18 desember, ja det blir jo faktisk i går for klokken er snart 3 på natten, ble mitt første tantebarn, Solveig 18 år. Vi skulle på en fest for henne, men den ble selvfølgelig avlyst. Sånn som alt annet. Hennes søsters bursdag forrige uke ble avlyst og et juleshow jeg skulle på gikk samme veien.

Frykten for å ende opp på et langvarig sykehusopphold igjen gjør meg rett og slett fysisk slapp og uvel.

Så da sitter jeg her da….. og du sitter vel der….. ser på den ene dårlige julefilmer etter den andre og håper at smittetrenden skal gå ned og antall vaksinerte skal gå opp.

Nå er det bare 5 dager igjen til julaften, så har jo gjort noe juleting. Har kjøpt inn noen julegaver, men i år har jeg faktisk laget noen også. Noe konfekt og jeg har strikket noen gaver. Og de julekortene jeg har sendt ut, har jeg malt. Tanken på et Covid-19/Omikron infisert kjøpesenter nå er ikke fristende i det hele tatt.

Nå er klokken altfor mye….03.34, så får slå av  lyset og krype inntill Otto ettersom Toivo fortsatt snorker på sofaen. Har ikke hjertet til å vekke han.

Natta folkens

– Katie

http://www.organdonasjon.no

http://www.vmh.no

Hey

Ja da var det blitt desember. Igjen sitter jeg i mørket, lys våken i senga og skriver innlegg her. Kanskje i håp om at jeg skal bli trøtt og at paraceten jeg tok da jeg la meg skal begynne å fungere. Anyway, desember faktisk. Var jo koselig med 1 desember og snø da, det må jeg innrømme. Men det er når snøen kommer at man innser at det er kjipt med hvit bil… Mot snøen så er den mere skitten ecru… fysj! Heller ikke gøy å måtte børste snø og skrape is for finne den… Fra en relativ lun og mild november til plutselig -10°c….Brrrr ❄️

Helgen som var tilbragte Toivo og jeg på Soria Moria Hotell og Konferanse i Oslo. Det ligger rett ved siden av Kragstøtten overnfor Holmenkollbakken. Det er snart 20 år siden jeg flyttet fra barndomshjemmet mitt på Kragskogen i Holmenkollen, så kjente jeg ble nesten litt nostalgisk mens vi kjørte oppover Holmenkollveien. Forbi så mange “minner”. Helgen skulle vi være sammen med Voksne med Medfødt Hjertefeil og ha seminar om medfødt hjertefeil og psykisk helse. Et seminar som jeg og mange andre har ventet på lenge.

På fredag var det julebord og det var veldig hyggelig. Hadde sett frem til denne helgen siden jeg hørte om at det skulle være. Det er alltid hyggelig å treffe venner i foreningen for de vet akkurat hvordan du har det i hverdagen. Heldigvis får jeg fortsette å være med etter at jeg ble hjerte transplantert. Har jo liksom ikke hjertefeil lenger. Hadde det i nesten 41 år da så noe erfaring kan du si jeg har.

Selv om helgen var full av inntrykk, var det en person jeg gledet meg til å se mest av alle. Min fine, gode og beste GUCH sykepleier, Katrine. Hun har virkelig stått ved siden av meg gjennom noen av de verste stundene på sykehuset de siste 10 årene. Hun har hjulpet meg mere enn hun eller noen andre kan forstå. Og jeg vet hun har brukt tid med spesielt Toivo når jeg virkelig hadde en for I graven….

To måneder etter transplantasjonen kom Katrine inn til meg på intensiven for å fortelle meg at hun skulle flytte til Trondheim og begynne på St.Olavs Hospital. Jeg var riktignok ganske medisinert, men jeg husker jeg følte at verden raste. Sist jeg så henne var jeg her…

Så å få se henne igjen, selv om Covid-19 satt en effektiv stopper for en klem, var helt magisk.

Mye bra foredrag med ganske heftig tema. Fikk noen a-ha opplevelser og fikk faktisk satt noen ting på plass i tankene mine. Om ting jeg har vært igjennom som barn ❤

http://www.vmh.no

Bar super sliten da jeg kom hjem søndag kveld. Etter seminarer på søndag kjørte vi ned til Hanne for å hente Otto. Han hadde vært der hele helgen.

På vei ned måtte jeg stoppe ved Kragstøtten. Husker da Hanne bodde i Frankrike måtte vi, i hvert fall lenge i begynnelsen, dra opp dit hver gang hun kom hjem til Oslo! Så avslutter innlegget som jeg føler ble mere som et dagbok innlegg, med dette

Natta folkens

– Katie