Hei
Det sies at man ikke skal gjøre noe drastisk når man ikke har det helt bra. At jeg ikke har hatt det helt bra den siste tiden er vel ikke å overdrive. Jeg skal ikke foreløpig, men vurderer sterkt å legge ned bloggen. Jeg har hatt den i noen år nå, jeg vet det er noen som følger meg mer eller mindre fast og det er jeg jo selvfølgelig takknemlig for, men nå vet jeg faktisk ikke helt hvorfor jeg skriver den lengere.
Da jeg startet var det for å fortelle om hvordan jeg som alvorlig hjertesyk møtte hverdagen. Helsen skrantet mer og mer og da det ble klart at jeg måtte ha en hjertetransplantasjon, bestemte jeg meg for å fortsette å fortelle veien mot denne operasjonen.
At jeg NÅ vurderer å legge den ned er ikke fordi jeg nå på magisk hvis er blitt 100% funksjonsfrisk, for det har jeg så absolutt ikke. Ja, jeg har fått et hjerte som banker godt og holder meg bra i live, men årevis med hjertesvikt, 12 små og store hjerteoperasjoner, forventninger rundt det at sykdommen ikke syntes (så da klarer du vel alt) og den psykiske påkjenningen, gjør at veien tilbake føles noen ganger så uendelig lang og vanskelig.
Bloggen har til tider blitt nesten som en dagbok og det har sikkert fungert for meg tidligere, men ikke nå lenger.
Jeg er sliten….. både psykisk og fysisk….. å komme ut av sykehuset etter ett helt år (pga et så altfor langt forløp) skulle man jo tro var himmelsk. Men det var det ikke. Det var godt å komme hjem til mannen min og Marcus. Men å komme ut og bli møtt av en pandemi har vært helt forferdelig. Ettersom jeg var i aller høyeste grad i risikosonen (imundempende medisiner) for smitte, vi visste ikke helt hva dette viruset var og det så ikke ut som det ville endre seg på en stund, var det like greit at jeg holdt meg mest mulig hjemme.
Det er føste den siste tiden jeg har kunnet gå til fysioterapi… psykolog har jeg enda ikke fått tak i ettersom jeg ikke er den eneste som trenger.
I april 2022 skal jeg på 3 års kontroll og det er mange som sier “oi, er det snart tre år allerede”….. Noen ganger tenker jeg det var i går, ettersom de verste traumene fra intensivavdelingen forstsatt er VELDIG virkelig, mens andre ganger føles det lenger siden ettersom jeg har stått i det meste når det gjelder hjelp alene.
Du har helt rett, jeg har vært på to fireukers rehabilliterings opphold på LHL sykehuset ved Gardermoen, men når de fire ukene er over……blir det stille.
Dette innlegget ble veldig dagbok aktig, men sånn er det nå…..
Jeg har ikke skrevet innlegg på flere uker. Det er en blanding av alt. Tror jeg ville holde mer for meg selv fremover….(eller mellom meg, Toivo og en eventuell psykolog hvis jeg finner en)….
Ønsker alle et 2022 full av glede, god helse og kjærlighet.
SI JA – SI DET FOR Å BLI DET
Katie