Hey
Da var brevet fra Rikshospitalet kommet og jeg er kalt inn på 4 års kontroll etter hjertetransplantasjonen i april 2019. Jeg skulle vært inn i april, men på grunn av covid var det blitt forsinkelser. Jeg snakket med de for et par uker siden og fortalte at jeg skal en uke til England i slutten juni så det måtte skje før det. Litt fordi jeg selv syns det er på tide med en ordentlig kontroll, men også fordi jeg vil ha det gjort før jeg drar.
Så 22-23 juni skal jeg på kontroll. Årskontrollene for transplantasjon tar to dager som regel. Det blir i hvert fall satt av to dager. Den første dagen er samtale, EKG, ultralyd av hjertet, blodprøver og eventuelt andre undersøkelser. Svarene på disse bestemmer om jeg på dag to trenger å bli katetrisert. Under en katetrisering går legen inn i et snitt i lysken med et kateter opp til hjertet mens du ligger under et røntgen aparat. Man får lokalbedøvelse og beroligende, men dette er en undersøkelse jeg ikke setter veldig pris på. Jeg aner ikke hvor mange sånne undersøkelser jeg har vært igjennom og begge lyskene mine er ganske “herpa”. Det gjør at det gjør vondere og vanskeligere for hver gang. I journalen min fra siste katetrisering står det “Undersøkelsen var smertefullt for pasient og teknisk vanskelig å gjennomføre”. Så heldigvis for meg hadde jeg en tidligere kardiolog som under en slik katetrisering fikk se, gjennom et vindu da det ikke var han som gjennomførste den, hva belastning jeg gikk igjennom. Så nå står det i journalen at jeg skal få det jeg behøver av beroligende og smertestillende (innenfor rimelighetens grense naturlig nok). Det beroliger meg i hvert fall.
Jeg er veldig spent på denne kontrollen ettersom jeg merker at kroppen sliter litt. jeg har gått opp i vekt så da jeg tok frem sommerklærne mine, ble det en enorm nedtur. Jeg syns selv jeg er mer blå og tungpustet. Jeg har blitt kjempeflink til å bruke bi-pap masken min som skiller ut mer CO2 enn hva kroppen min klarer selv, men mye sliten. Har også fått meg time 8 jun på Drammen Sykehus for sjekk av CO2 og maskinen.
Vet at dette er mitt “lodd i livet” og jeg er så enormt takknemlig for at jeg har fått nytt hjerte og får leve livet mitt, men noen ganger kan det være vanskelig å være så forbanna takknemlig hele tiden for det har blitt så mange problemer etterpå som ingen forutså. I hvert fall ikke meg. Anyway….
Tror vi alle kan si at sommeren har gjort sitt inntog på oss nå, i hvert fall her på østlandet. Og med seg et enormt hangarskip fra USA som alle snakker om. Jeg kjente jeg fikk umiddelbart flashbacks til sommeren 1997. Jeg var 19 år, akkurat vært russ og alt var bare fantastisk bra. Var mye ute med venninner i Oslo og rett og slett levde livet som man skal når man er 19 år. En tidlig juli kveld traff vi på noen amerikanske marinesoldater og med det noen veldig artige dager.
Det er jo en imponerende skue selv om jeg bare har sett det på TV. Vi dro inn til Oslo for å se om vi så det, men ettersom jeg ikke orker å gå så langt og skipet ligger ute i Bundefjorden, litt i skjul, gå vi opp. Vi dro opp på Mathallen i stedet og møtte pappa der. Hadde med Otto også så vi satt ute.
Fikk sagt hei til Solveig ettersom hun var på jobb og plutselig dukket Hedvig også opp som en bonus. Noen dager i uken er skolen hennes på Vulkan.
Vel hjemme i Sande har Toivo og jeg nå fått i stand uteplassen vår og jeg har fått han til å kenge opp noen solcelle lyspærer i taket ute. Det har blitt så fint og det er jo så deilig å sitte ute nå. Hat tatt med akvarell sakene mine ut også for å male litt. Da er Otto med!!
Nå skal jeg slenge meg ned ute, husket solfaktot!!
– Katie
