DA var det endelig mulighet for meg å ta en ferie. Etter en sommer i Drammen med innleggelse på Rikshospitalet og ikke så altfor bra vær, var det godt å komme seg avgårde. Jeg var overbevist om at hjerteinfarktet forrige uke skulle sette en effektiv stopper for ferien, men det gjorde den ikke. Infarktet var jo ikke stort eller livstils relatert, men på grunn av stress. Så en ferie var det bare å slenge seg på.
I dag satt jeg meg på et Norwegian fly for tredje gang ever. Etter 14 år i Braathens og SAS kjennes det faktisk litt rart ut. Men det er jo bare tull. Flyskrekken er i aller høyeste grad rilstede så to valium gjorde susen. At de sendte FRIENDS på skjermen var jo bare en kjempe bonus.
Vel fremme i Spania og hos svigerfar i San Miguel de Salinas nå. 27° i bassenget er heeeelt innafor, men blir ikke badings før i morgen. I kveld dro vi opp på den lokale puben/restauranten Phoenix Nights for litt mat. Resten av kvelden blir bare sløving foran TV. Ikke at det er en shit på TV.
Buenos noches mis amigos. Nos hablamos muy pronto.
Det er ganske sykt å tenke på at det september er rett rundt hjørnet. September er jo den første høstmåneden. På mange måter er jeg veldig glad i høsten. Jeg syntes den er den vakreste årstiden på en måte. Jeg er veldig glad jeg bor i et land hvor vi får lov til å oppleve alle fire årstider.
I går var en veldig merkelig dag. Vi sto opp tidlig og dro avgårde til Gjøvik for Anne (svigerfars kone) sin urnenedsettelse. Hele veien til Gjøvik, mens vi satt i bilen på vei opp havnet vi midt i en budrunde på et hus vi så på rett før helgen. Og som jeg igjen så for andre gang for ett par dager siden med svigerfar, mamma og pappa. Det ble en total motpol av følelser når vi fem minutter før kirketjeneren kom med urnen fikk tekstmelding om at vi hadde vunnet budrunden. Herregud!! Vi har kjøpt oss ny bolig. Hjelp!! Jeg skal nå få alt jeg trenger på et plan, trappefri inngang og en uteplass med hage for hundene og oss. Jeg kan se for meg hvor mye enklere livet vårt kommer til å bli i dette huset. Og det kjennes utrolig godt ut. Men vi blir Vestfoldinger ettersom huset ligger i Sande i Vestfold.
I dag har jeg hatt ganske mye smerter i det høyre benet. Jeg skal på fotsone terapi i morgen, men i dag hadde jeg ikke noe annet valg enn å ty til smertestillende. I dag virket de godt og det lettet smertene. Klokken 08:20 hadde jeg time hos fastlegen i byen for å måle INR. Etter forrige ukes hjerteinfarkt har jeg blitt satt på to blodfortynnende medisiner, Plavix og Albyl-E, i tillegg til Marevan. Jeg fikk beskjed av legene på Rikshospitalet om at de to nye medisinene ikke ville ha noe innvirkning på INR målingene mine. Men for meg så virker det fullstendig ulogisk ettersom de er jo ment for å tynne blodet. INR måler jo blodets koagulasjonstid, det vil si tykkelsen på blodet, så hvordan kan det ikke ha en invirkning. Men min INR var superfin så det er jo ikke noe bedre enn det.
Etter timen kjørte jeg bort til Kamilla på en morgenkaffe og skravlings. Det er alltid koselig og ettersom jeg reiser på ferie om to dager så blir det jo en liten stund til vi sees neste gang. Savner jentene hennes nå så må få litt kvalitetstid med de når jeg kommer hjem.
Arne og Otto leverte jeg til hundefrisøren og da jeg kom hjem sovnet jeg tvert på sofaen med mine vonde bein. Smertene etter angiografien er også utrolig vonde til tider så nå har jeg satt i gang med å strikke håndledd varmere. Jeg husker det fungerte veldig godt for fem år siden da jeg hadde den forferdelige hjertesvikten og måtte gjennom en angiografi. Vet ikke hva det er som gjør det, kanskje varmen, men det lindrer. Jeg fant også en smertelindrende salve, Xylocain. Har smurt det på så får vi se. Hvis du som leser dette har andre tips og ideer for hvordan jeg kan lindre denne underarmen tas de i mot med takk.
I dag er det en uke siden jeg fikk hjerteinfarktet. Jeg syntes fortsatt at det er vanskelig å tenke at jeg måtte igjennom det. Vanskelig og utrolig urettferdig. Har jeg ikke egentlig fått nok? Det sies at man får tildelt i livet det man skal kunne takle og ikke mer. Men at man kan bryte ned fikk jeg kjenne på nå.
Smertene i armen etter angiografien er jo en påminner på forrige ukes behandling. Husker sist jeg var igjennom angiografi og da brukte jeg håndledd varmere. Fungerte så bra, men nå finner jeg de ikke. Hanne skal strikke meg et par, men får de først når jeg kommer meg til La France 🇫🇷!
I dag har jeg bare vært hjemme, minus en tur til søndags Kiwien for å kjøpe tøymykner. Det har jeg utrolig nok glemt å kjøpe hele uken. Men nå måtte jeg. Har vasket masse tøy, slappet av, gått ut med Arne og Otto og tatt en dag med ro. Begynte å blø neseblod igjen i dag. Går jo nå på tre forskjellige blodfortynnende medisiner, mårran (såkalt rottegift), Albyl-E og Plavix. Den sistnevnte skal jeg bare gå på i fire uker nå etter infarktet. Men konsekvensen er at når jeg blør, så blør jeg bra ja. Tok lang tid før jeg klarte å få hent stopp på det. Dritt!!!
I morgen skal vi opp til Gjøvik en tur. Blir nok en lang dag. Heldigvis skal ikke jeg kjøre. Det orker jeg ikke.
Nå er det bare fire dager igjen til vi reiser til Spania 🇪🇸 og huset til svigerfar i San Miguel de Salinas. Jeg gleder meg til å få et miljøskifte for en liten stund. Toivo og Marcus var der tidligere i sommer, men det orket ikke jeg etter den uken jeg lå til utredning i juni. Men jeg var der for to uker siden og jeg er veldig klar.
Dette er meg for to år siden.
Og dette er meg nå….
Da ser du at ferie er på høy tid.
Men nå er det natten i heimen. Håper dere alle har hatt en superduper helg.
Hver kveld tenker jeg at “ahhh, i morgen kan jeg slappe av litt”, men det blir jo aldri sånn. For uansett så er det ofte at man vil så gjerne gjøre alt som før. Da jeg våknet og satt meg opp i sengen i dag hadde jeg fått følgende sms:
Så utrolig moro og jeg kjenner egentlig til bare en camper i Svelvik. Min gode venninne Cecilie. Jeg åpnet døren var det ingenting på dørmatte min. Og etter litt skjønte vi at den lå i postkassen. Snilleste Cecilie hadde sendt meg en pakke. Deilige franske makroner. Så utrolig omtenksomt og hyggelig å våkne til.
Tok med meg Arne og Otto ut på morgentur. Da våkner jeg ordentlig. Litt kjipt når jeg glemmer meg og holder båndene i venstre hånd, for når de da drar strekker det i armen som ble brukt under angiografien…..auuuu!!
Klokken 13.30 dro jeg på felles visningen i Sande på den boligen Toivo og jeg allerede så på en privat visning for noen dager siden. Etterpå møtte jeg Cecilie på Gulskogen. Super kos å kunne takke henne for makronene og skravle litt.
Sliten nå. Spist middag og vært ute med gutta igjen. Ikke så lenge før det blir natten.
Litt popcorn og Stjernekamp. Håper dagen i morgen blir rolig. Og ja, jeg vet det er jeg som styrer det selv….. tell it to my brain.
Da var det fredag og helg igjen. Dagene flyr bare forbi. Det blir nesten litt vanskelig å holde følge. Hæ? Har jeg vært hjemme i 2 netter? Føles ut som om det var i går at jeg lå på angio bordet på Rikshospitalet.
Noen syns kanskje det er et tegn på svakhet at man går til psykolog. Jeg ser det ikke sånn. Jeg tenker at det er noe alle burde gjøre en gang i livet. Vi poster bilder i sosiale medier av perfekte middager, hus, barnebursdager og kaker, men har vi det egentlig så bra som vi vil vise alle? Jeg tror ikke det. Jeg får ofte høre hvor sterk jeg er, hvor tøff jeg er. At jeg må igjennom alt det jeg er og så er jeg like blid og morsom. Tilfelle er ikke alltid det du ser på utsiden.
Bak den blå døren får jeg 45 min en gang i blant hvor jeg kan lette på sløret og alle tankene kan flyte fritt. Redselen jeg kjenner hver gang det noe som kjennes rart ut i kroppen. Ofte tar jeg meg selv i å tenke “hva var det?”, “hvorfor gjør det vondt der?”, “det er jo ikke normalt” og andre lignende tanker. Men det spiller ingen rolle hvor irrasjonell hjernen min vet at det er. I det øyeblikket tanken kommer, er det så rasjonelt.
Formen i dag har vært ganske bra. Har ikke hatt så mye tid til å slappe av mellom slagene. Etter timen bak den blå døren, bar det avgårde til Drammen sykehus og nye blodprøver og samtale på hjertesvikt poliklinikken. Jeg har ikke snakket med sviktsykepleieren siden før sommeren, så det var greit med en oppdatering.
Nå i kveld kjente jeg plutselig veldig hard dunking i brystet. Pulsen var fin og disse irrasjonelle tankene dukket opp. I stedet for å ta et “oppgjør” med de, dopet jeg de vekk med beroligende. Sitter i sengen nå. Trøtt og noe roligere. Ønsker dere alle en deilig kveld og en god natts søvn. Takk igjen for all support!
Våknet i dag og det var som at de siste dagenes strabaser med hjerteinfarkt, angiografi og sykehusopphold ikke hadde skjedd. Bortsett fra mitt blåmerke og vonde underarm er det back to business. Hadde satt på klokken tidlig for å gå ut med hundene. Jeg hadde ordnet meg time til fotsoneterapi i dag og før det skulle jeg innom Kamilla for en kaffe og en skravlings. Det var veldig koselig. Godt å gjøre noe normalt. Få tankene vekk fra helgen.
Jeg må jo innrømme at det ikke kjennes normalt ut å høre ordet “infarkt” komme ut av min munn når det gjelder meg selv. Jeg føler jeg klarer å håndtere det meste som kommer “min vei”. Men når jeg får sånne bomber slengt i fanget blir jeg litt lammet. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det. Famler litt i mørket.
Kom meg videre på fotsone terapi og det var veldig godt. Beina har utrolig nok oppført seg bra og ikke vært så vonde. Men nå har jo beina også ligget oppi en seng noen dager så trykket har jo ikke vært der.
Resten av dagen har vært ganske rolig. Håper dere alle har det bra. Nå bikker jeg i seng. God natt 🌟
Våknet ikke før halv elleve i dag. Tror kroppen min er så utmattet etter alt som har skjedd de siste par dagene. Har jo også fått en del beroligende intravenøst så det henger kanskje i en stund. Jeg føler at ting går litt tregere enn vanlig. Ble jo skrevet ut i går og sov hos mamma og pappa i natt. Det er noe i det med å bli omsorgsfullt tatt vare på av sin mamma. Selv om jeg blir 40 år neste år så jeg er alltid datteren til min mamma. Jeg tror vel kanskje også når man har en medfødt sykdom som er såpass alvorlig, så blir man enda mer knyttet. Det blir en trygghets havn. Det var veldig vanskelig i går da jeg reiste fra Rikshospitalets trygge omgivelser. At jeg sov hos mamma og pappa, 10 minutter med bil fra sykehuset, og ikke reiste hjem til Drammen gjorde det nok litt lettere. Men i dag ville jeg hjem. Hjem til Toivo og hjem til hundene.
Etter en liten frokost, har ikke det største ønske om mat om dagen, og litt avslapping, kjørte pappa meg hjem til Drammen. Mamma hadde vært ute og hentet de to nye medisinene jeg skal gå på fremover så jeg fikk de med meg også.
Da var jeg hjemme igjen. Kroppen er rolig, det var ubeskrivelig godt å se Toivo igjen og hundene var super fornøyd. De blir jo like ivrige om jeg har vært borte en uke eller bare vært ute og hentet posten. Det er jo det som er komisk med disse pelsklumpene våre. Jeg fant en grandiosa i fryseren så det ble middagen vår i dag. Enkelt og greit.
Nå i kveld har jeg også sortert og gjort klar medisin dosetter for tre uker frem i tid. Det tar tid og man må definitivt ha tunga rett i munnen. I tillegg til de vanlige medisinene har jeg mulighet til å ta noe smertestillende for armen. Den er fortsatt ganske vond etter angiografien i går. og beroligende når det blir for mye for meg. Sånn som det ble i går.
Da jeg skulle reise hjem fra Rikshospitalet i går fikk jeg beskjed om at jeg fint kunne reise på min ferie neste uke. Det trenger jeg. Jeg trenger et miljøskifte og en pause fra hverdagen. Jeg har vært her i hele sommer og det skal bli godt med en uke i Spania og en uke i Frankrike.
Først dette
Så dette
Kos med de to beste jentene jeg vet om. Man lever en gang og mitt liv skal tilbringes med de som betyr aller mest – FAMILIE!!
Vet ikke hva jeg skal tenke om det egentlig. Det er jo alltid litt skummelt. Det kom en smittepasient så jeg måtte gi fra meg enerommet mitt i dag tidlig. Og da det ikke var ledig på noe annet rom og jeg allikevel skulle skrives ut, satt jeg meg på kjøkkenet. Jeg kunne ikke dra fordi jeg måtte få hjertestarteren min avlest før jeg kunne dra. Det hele ble litt overveldende og det gikk fort. Det føltes så utrolig teit å stå på badet, pusse tenner og gråte samtidig. Det er vanskelig og alltid være så forbanna sterk hele tiden. Skjønte ganske fort at jeg ikke kom til å stoppe angsten og tårene og mens jeg satt på kjøkkenet sendte jeg en email til den ene kontaktsykepleieren på GUCH avdelingen. Det eneste jeg skrev var “langt unna?”. Og mens tankene om min egen eksistens var på det mørkeste med mamma på telefonen, kjente jeg Katrines hånd på ryggen. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne i noen av de situasjonene jeg er oppi.
Det er lov å bli overveldet, redd, usikker og nervøs. Angiografien som jeg måtte igjennom i går var utrolig smertefull. Jeg fikk selvfølgelig lokalbedøvelse og mye intravenøs beroligende, men allikevel ble det rett og slett for mye for meg. Det må jo være veldig vanskelig for legen og de andre i rommet at jeg hyler og skriker. Men de kan jeg heller ikke bry meg om. Jeg ga klar beskjed på forhånd at det var stor sannsynlighet for at jeg kom til å gråte, hyle, banne og få total breakdown på benken. Som sagt, så gjort. Nå er det skrevet notat i journalen min om at jeg skal få Propofol narkose neste gang. Sånn at jeg faktisk får sove og ikke må ligge der og ha smerter. Etter ICD sjekken som viste ingen tegn til noe flimmer tull, angiografi som ikke viste noe blokkeringer og blodprøver som i dag var fine, lander de mest sannsynlig på noe som heter Takotsubo eller Broken Heart Syndrome. http://forskning.no/hjertet-samfunnsmedisin-sykdommer/2012/04/dodelig-kjaerlighetssorg
De siste fem årene har jeg hatt det ene helvete etter det andre. Hjertesvikt, klaffeoperasjon, ICD bytte (hjertestarteren), høyt stoffskifte, operasjon for å fjerne skjoldbruskjertelen med påfølgende akutt nyresvikt og flere uker sengeliggende, livmorkreft med hysterektomi og nå et lite hjerteinfarkt. Er det lov å miste litt oversikt. Jeg spurte kardiologen i går hvorfor jeg får all denne dritten og da sa han at det var fordi Murphy satt på skulderen min.
Er hos mamma og pappa på Skøyen nå. Kose med Elle, skrive litt blogg og ta det med ro. Skal legge meg om litt og lytte etter 13 trikken på Drammensveien. Liker det. Armen er sår så jeg har tatt smertestillende, uroen i kroppen har jeg tatt knekken på med skriving av blogg og en valium.
Takknemligheten jeg har for alle de rundt meg er enorm. Men mest av alt er guttene jeg har hjemme. Marcus, du er min glede, sol, latter og stolthet. Jeg er så takknemlig for at jeg får være din bonus-mamma. Selv om du er 19 år nå følger jeg deg hele veien.
Og Toivo…..(feller en liten tåre eller to nå)….. du er den sterkeste, tryggeste og kjærligste jeg vet om. Og du er det mest dyrbare i mitt liv. Jeg elsker deg og gleder meg til å se deg i morgen når jeg kommer hjem og du er ferdig på jobb.
Tusen takk for alle hyggelige kommentarer; støtte og kjærlighet.
Det er blitt kveld på Rikshospitalet og jeg er helt kaputt. Å fordøye atter en gang en ny tilstand eller diagnose begynner å bli en kjedelig og gjentagende hendelse i mitt liv. Men det gjør det ikke noe lettere. Selv om jegvet at jeg ikke er imun mot andre tilstander, trodde jeg virkelig ikke i min villeste fantasi at jeg skulle få et hjerteinfarkt nå. Men sånn ble det.
Etter samtale med kardiologen ble det bestemt at jeg måtte igjennom en angiografi for å se om det fortsatt er mulig at det kan være noen tetteårer.
Det var kjempevondt og nå i kveld verker det “like a mother fu…..”. Jeg fikk en god dose stesolid under selve undersøkelsen og nå i kveldhar jeg fått Paralgin forte. Jeg satser på en god natts søvn uten å bli vekket flere ganger. Fikk en del blodfortynnende så har blødd en del neseblod, men det er jo peanuts i forhold når det gjelder meg.
Tenkte da jeg lå meg i går at jeg sikkert kom til å sovne ganske greit. Har stort sett ikke problemer når jeg ligger her på Rikshospitalet. Var ganske rastløs i kroppen, men sovnet. Fikk ikke sove så lenge før jeg ble vekket for nye blodprøver. En time etter det ble jeg vekket igjen fordi prøvene viste høyere verdier i forhold til infarkt. Det ble tatt EKG og ultralyd. Fikk noe å sove på intravenøst. Men da var klokken allerede 05.00 så ble en time før nye blodprøver.
De nye prøvene viste noe bedring, men etter samtale med legen viser det seg at jeg hadde et lite infarkt. Say what??? Må slutte å bli overrasket over hva som skjer med meg. Mener det kan komme av stress på grunn av hva som har skjedd med Arne og at jeg faktisk ble ganske opprørt over angrepet i Barcelona.
Nå er frokosten inntat og det er visst blitt bestemt at jeg må igjennom en angiografi for å se om noen av årene er tette. Er de det så setter de vel inn en stent. Stress!!
Nå skal jeg prøve å slappe av og slumre. Etter den elendige nattesøvnen trenger jeg litt søvn. Vi snakkes
