Å bli sett

Hey

I dag er det en uke siden jeg kom hjem til Norge med ambulanse fly fra USA. Ferien ble naturlig nok ikke helt som planlagt med mine 13 dager på Tennessee University Medical Center i Knoxville, Tennessee.

Legene, sykepleierne, fysioterapeutene og de andre som jeg møtte der var alle helt fantastiske. De var empatiske, dyktige, forståelsesfulle og viste en omsorg jeg så inderlig trengte da jeg virkelig var på mitt mest sårbare.

En av legene som hadde overordnet ansvar for meg og legene som behandlet meg brukte mye tid på rommet mitt. Mere tid enn hun hadde trengt å gjøre.

Min historie og mitt liv inspirerte henne. At jeg var hjertetransplantert og jeg var enken etter Toivo som ble organdonor ga henne lysten til å dele min historie. Jeg legger ved innlegget hun skrev. Viktigheten med Organdonasjon er så stor. Vi bør alle snakke med våre nærmeste om våre ønsker. Sånn at skulle det verste skje, slik det gjorde med meg ifjor, så er valget kanskje bitte-litt lettere. Si det for å bli det folkens.

– Katie

☆☆☆☆☆☆☆☆

> While “losing” a patient at discharge, I gained a friend.

 

On Monday, January 15,2024, I started the longest week of hospital medicine I have worked in some time. I may be whining a little because I picked up a team with 16 patients and 3 new interns joining on the same day as me. Not only would it be a long day because of snow, but because I am slow. I first met my Norwegian patient about 8 pm. I walked in seeing she was sitting up in bed wearing her oxygen tubing. I smiled and said, “You have a great view of the snow, are you enjoying it?” “Not really.” she replied, “I am used to snow like this.” I asked, “bet you are tired of being in the hospital?” Dumb question. It was day 8 for her. She not only wanted out of the hospital, she wanted to go home–to Norway!

> I saw her a little earlier in the day on Tuesday. She was more relaxed and I learned it was because the nurses discovered she liked watercolors and had provided enough items for her to paint at her whim. My intern commented that he really liked her. I figured it was because she was wearing some Kentucky Blue shirt knowing he graduated from UK last year. Whatever the deeper reason, his interest in her care spurred me on.

> Wednesday was the day I pulled up a chair and sat for a spell. I was impressed with her watercolor. I said it was a great painting of a PUFFIN. She said, “Thanks, it is a penguin.” Well, I am not a trained art critic so I bowed to her description.

> She opened up as I sat down again on Thursday. I asked about her painting and she shared that she had picked up water colors after her surgery in 2019. By the way, one of the things so remarkable to the intern was she was his first patient who is a recipient of a heart transplant. In almost 37 years of medicine, she was my first as well.

> I wanted to know more but didn’t want to be rude, it needed to matter to her as well for us to know her story. She warmed up to telling more of her story and I have her permission to share. She was born with Tetralogy of Fallot, a congenital anomaly of the heart. She went to surgery within her first month of life and numverous other times to correct issues with her heart as they arose. Her mom told me she was fed by tube-feeding until she was 2. It was my patient’s tenacity even at an early age that allowed her to live well despite obstacles. She has also survived ovarian cancer! However, the wear on her corrected heart took its toll when finally she needed a new heart to survive into her 40’s. While recouperating from her amazing, life-giving srgery, it was suggested she try watercolors. The therapy derived from allowing her “creative juices” to flow was apparently the correct path for my patient. Last year she illustrated a children’s book! Photo below. She said she would send me a copy as I became more animated looking over her artwork. “It’s in Norwegian,” she added, looking at me like I would turn it down simply because I can’t read her native language. “Well, I hope I can follow the story based on your illustrations,” putting the onus on her work to keep me entertained. 😉 I spoke to a physician in Norway who was making the determination of how to transport my patient back to Norway. It was an interesting discussion and we agreed on his plan after filling him in on her current progress. I was thinking it would be a week or so before they could pull it together but I was wrong. Fortunately, on Friday I took her a Big Orange mug. She understood the good natured debate I had with my Kentucky intern. I wanted to know why she was in the US. This is where time spent with people make my job the best in the world. Her nurse was in the room when she told more of her history. Her husband of 16 years died last September 2023. She described his sudden illness which resulted in a fall with subsequent intracranial hemorrhage with rapid decompensation into a coma. His son and my patient were involved in the decision making such that when it was evident he could not/ would not survive despite intensive life support, the decision was made to abide by her husband’s wish to be an organ donor. WOW! He had enjoyed life with his wife before her heart surgery. He stood by her side and sat by her bed for months on end in the perioperative period. Then he enjoyed living again with her a new woman after she received a heart. He saw the importance of organ donation and had made it so clear to all that his family knew it was the right thing to do. My patient said her husband was a loving man who enjoyed life to the fullest. . “He was by my side through three heart surgeries, the cancer, the heart failure and many other health issues. He was my rock.” She is convinced that out of the tragedy they experienced, something good had also been done for the better. His heart, corneas, lungs, and kidneys were all successfully transplanted to people in need. He literally gave life to at least 4-5 people and sight to 2 more. Her husband’s amazing gift of himself has motivated my patient to become even more of an advocate for organ donation. I am in awe of the quiet heroism of so many folk who each day choose the good. You cannot tell by looking at her that she is an “organ receiver”. You cannot tell her life experiences by just seeing a face or even listening to her heart. But when we pause and listen, the world opens up. My intern’s admiration of her tenacity means he picked up important things he ought to know about his patient and it is not just her vital signs.

He died just before his 50th birthday, an occasion for which she had planned a huge celebration. Although plans were to go for the birthday party, her American friend, Amy flew over for his funeral. A couple of months later, it was obvious my patient needed to “get away” because of the sadness and grief bearing down on her. She and Amy made plans to travel from Miami up to Ohio and back through to Pigeon Forge. While passing back through Knoxville, she required hospitalization and when she was transferred out of the ICU, she came to my team.

When the resident called notifying me she was being discharged Saturday evening, that transport would take her to the airport at 4 pm for a chartered flight back home, I was both thrilled for her and a bit sad because selfishly I wanted to see the watercolor puffin she was working on. Ok, I am not that shallow, plus I can look at the book illustrations! Sunday morning rounds were interrupted by a sound I knew was WhatsApp. She sent a message saying she was home! I am so happy that she was assigned to my team. I’m happy she sent photos on WhatsApp. She is now out of the hospital in Oslo and back home.

May you be blessed and while considering your blessings, sign that organ donation line and let others know your wishes.

☆☆☆☆☆☆☆☆

http://www.organdonasjon.no

En helg alene er en helg med prøvelser

Hey,

Er i Gråbeinskvartalet I helgen.

Vært hjemme i seks dager nå. Brukt mye av uken på å sove og komme meg. Jeg har egentlig ikke vært så suksessfull med det. Tror det kommer av en blanding av tidsforskjell mellom USA og Norge en den enorme og tilstedeværende sorg etter Toivo. Det viste seg å være mye tøffere å komme hjem til at han var død enn jeg trodde. Selv om han selvfølgelig alltid var med meg i tankene da jeg var I USA, hadde jeg så mange andre ting å tenke på. Både før og etter jeg ble lagt inn. Og selv om turen til USA ikke ble helt som jeg hadde planlagt, ble det et lite avbrekk fra den totale tomheten jeg har følt hjemme siden jeg mistet Toivo i september.

Så å komme hjem til Oslo og han ikke var her til å ta meg i mot med en av hans gode og altoppslukende klemmer, slo meg skikkelig.

I helgen har jeg lånt Hanne sin leilighet i Gråbeinskvartalet i Oslo. De er alle mann i Paris for å feire jentenes franske farmor, Josette, sin 80 års dag. Jeg har, siden Toivo ble borte, bodd i Oslo hos mamma og pappa. Nå føles det som at jeg øver på å bo alene. Å bo alene har jeg ikke gjort siden jeg flyttet inn med Toivo, 2.april.2006… snart 17 år siden….. Å bo alene blir jo mi nye hverdag. Uansett om jeg vil eller ikke.

Så her er jeg. Full av tanker, tårer, bekymringer, minner og alle andre følelser i universet. Hadde mest lyst til å bli liggende under dyna til Solveig på sofaen i dag, men tvang meg opp. Da jeg kom hit i går og låste opp døren ble jeg møtt av Otto. Go’gutten min hadde jeg ikke sett på fire uker nå så det var stor gjensynsglede.

Så etter en god del tårer og timer under dynen kom jeg meg opp og ut med Otto. Vi gikk litt rundt her på Grünerløkka. Det var jo risikosport i seg selv på grunn av isen. Tilbake på Gråbeinskvartalet fant jeg ut at jeg ikke skulle gå rett inn på sofaen og under dynen igjen, så tok med Otto inn på Gråbein bar på hjørnet.

Det var ganske fullt der inne så ble stående I baren med min islatte. Otto satte seg pent på gulvet under baren. Han oppførte seg så bra i forhold til at det var to andre hunder der.

Ble ikke stående i baren så lenge. Det var mye folk og trangt og lengselen etter sofaen begynte å bli overraskende stor så snudde meg rundt for å gå. Plutselig var det ei som tok tak i armen min. Jeg snudde meg rundt og der satt ei dame som viste meg sin sketchbok. Og på siden hun holdt opp var det et sketchet bilde av Otto som hun hadde gjort iløpet av de femten minuttene jeg var der inne.

Jeg ble så satt ut, rørt til tårer og glad på en gang. Hun spurte om jeg ville ha det og jeg takket selvfølgelig pent ja. Hun sa hun het Marte. Så takk Marte. Du dukket opp, du vakre menneske, og gjorde dagen min lysere. Nå må jeg finne en ramme til sketchen.

Nå er Otto og jeg tilbake i leiligheten og tilbake på sofaen. Han er aldri langt unna. Dynen har jeg ikke lagt meg under enda, men det kommer.

– Katie

 

USA-NORGE på medisinsk evakuering

Hey

Da var jeg kommet meg hjem til Norge. Det finnes ingen ord for hvor deilig det var å komme hjem. Ferien til USA fikk jo ikke den avslutningen som den skulle. De siste dagene skulle tilbringes i Florida for å få litt sol og varme, men takket være denne lungebetennelsen ble de siste 13 dagene tilbragt på Tennessee University Medical Center i Knoxville. Noen av dere har sikkert fulgt med og etter hvert som formen steg viste det seg at oksygenmetningen min ikke ville bli god nok til å fly uten oksygen.

Legene i USA mente også at jeg måtte ha en bi-pap maskin på flyet dersom jeg sovnet og det er ikke mulig på kommersiell fly. Så da begynte min fantastiske søster å jobbe med å få meg hjem med medisinsk evakuering via forsikring og SOS Alarm i Danmark.

Det ble noen utrolig lange dager mens jeg ventet på å bli hentet. Heldigvis hadde jeg Amy som hadde blitt igjen i Knoxville som kom på besøk og vi skravlet i timesvis. Hadde noen stunder hvor sorgen etter Toivo slo meg som en enorm bølge, jeg gråt av frustrasjon, gråt av ensomhet og redsel for om jeg var blitt glemt der borte.

Så kom telefonen om at forsikringen og SOS var fornøyd med alle papirene fra USA og legene hadde gitt klarsignal til at jeg var klar. Tok enda et par dager før jeg fikk vite at de skulle komme lørdag ettermiddag.

Da de endelig dukket opp gikk det slag i slag. Det var firmaet Redstar Aviation som kom. Det er et tyrkisk aviation firma som driver med detiblandt medisinsk evakuering. Legen Batu var kjempehyggelig og jeg var så lettet da han kom inn på rommet mitt.

Sammen med legen og sykepleieren ble jeg ble fraktet i ambulanse til Knoxville McGhee Tyson Airport. Var ingen tur gjennom terminalen men ambulansen kjørte helt inntil flyet. Ble hjulpet ombord og hilste på pilotene. Det var båre ombord, sittegruppe og medisinsk utstyr. Jeg valgte å sitte i en firemanns sittegruppe. De hadde bestilt pizza til meg om jeg var sulten. Ble jo det på en lang flytur.

Vi fløy først 2 ½ time til Bangor i staten Maine, helt på grensen til Canada hvor vi fylte på drivstoff før vi fløy de siste 6 timene over atlanteren hjem til Oslo.

På Gardermoen parkerte flyet ved den gamle terminalen, langt fra det vi kjenner som flyplassen idag. Utenfor vinduet sto ambulansen klar som kjørte meg og Batu til Rikshospitalet.

Etter noen prøver, røntgen og samtale ble det bestemt at jeg like godt kunne dra hjem. Det var sinnsykt godt å komme hjem.

Nå er bare spørsmålet, hvor er hjem??

Skal slappe av å komme meg litt før jeg tar fatt på livet videre. Uten huset og uten Toivo….

– Katie

 

 

 

 

Stuck i USA

Hey

Her kommer et lite innlegg. Som mange kanskje har fått med seg er jeg lagt inn på Tennessee University Medical Center i Knoxville, USA. Jeg ble lagt inn her for 10 dager siden med dobbeltsidig lungebetennelse. Etter å ha hanglet noen dager var det ikke noe annet valg.

Jeg er ferdig med antibiotika kuren og flyttet på vanlig sengepost, men å komme meg hjem tar litt tid.på grunn av at jeg er imunsuprimert tar det mye lenger for lungene mine å komme seg så å sitte på fly er ikke smart.

Så nå venter jeg på medisinsk evakuering fra SOS Alarm center i Danmark. Det ser ikke ut som ekstra oksygen ombord er nok så må ha en såkalt bi-pap maskin. Det er den jeg sover med hjemme. Det må også være med en lege på reisen sammen med meg.

Kjenner jeg er utrolig takknemlig for alle her I Knoxville som passer så godt på meg, for at jeg kommer fra Norge og har den forsikringen jeg har og at jeg blir hentet hjem.

Kjenner jeg også begynner å bli lei av å vente så håper jeg snart kan komme meg hjem. Vi snakkes

– Katie

Dobbeltsidig lungebetennelse på reise er ikke så stas

Hey

Våknet tidlig etter nok en elendig natt. Hostet meg gjennom natten igjen. Bestemte meg tidlig i dag om at jeg ville tilbake til en lege. Amy og venninnen hennes Kelly , som vi bor hos, mente at en Urgent Care senter ikke var det beste nå, men rett på sykehuset.

Så etter å ha kommet oss opp kjørte vi inn til Tennessee University Medical Center I Knoxville hvor jeg fikk komme fort inn på et rom. Veldig hyggelig folk og følte jeg ble passet godt på.

Ble tatt blodprøver, ble satt på oksygen og etter litt ble jeg sendt på ct. Det var fordi de ville utelukke en mulig blodpropp etter den lange flyturen.

Heldigvis var det ikke blodpropp. Jeg fikk påvist en dobbeltsidig lungebetennelse. Å finne ut hva det var var veldig godt. De satte igang en intravenøs antibiotika for å kickstarte den og så fikk jeg resept på mer i tablettform.

Da vi kom hjem til Kelly sitt hus rigget jeg meg i godstolen før Amy og Kelly dro avgårde igjen. Fikk vel 4-5 timer alene hjemme og fikk slappet ordentlig av. Kjenner at kroppen ikke er tipp topp, men satser på en bedre natt uten så mye hosting og mere søvn. Satser også på en bedre dag i morgen. Vi snakkes

– Katie

Lunsj, sightseeing & en tur til lege

Hey,

I dag kom det endelig litt sol og det kjentes godt. Det ble ikke så veldig mye varmere enn det har vært siden jeg kom forrige uke. Temperaturen har ligget på rundt 3-5°c hele tiden.

Mye av gårsdagen og natt til i dag har jeg hostet en del. Er jo veldig på vakt for er veldig lite interessert i år bli skikkelig syk her i USA. Brandi som vi bor her i Kentucky tok seg fra i dag så etter en noe sløv morgen, dro vi inn til Cincinnati, Ohio og Covington (som ligger på Kentucky siden av The Ohio River) for litt sightseeing og lunsj. Vi parkerte og gikk over deler av en av broene over The Ohio River. Halvveis over var det et felt hvor man kunne henge opp en hengelås. Hadde ikke det med meg så fikk ikke bidratt med det.

Vi fikk tatt noen kjempefine bilder av Cincinnati skyline. Det var lett å få til da det var lett lagt opp til det.

Brandi, meg og Amy

Lunsj spiste vi på Agave & Rye som var en mexikansk taco restaurant. Var egentlig ikke så sulten men måtte spise så bestilte bare en taco. Enda den var mer enn nok.

Deliscious!!! Satt der en stund og koste oss før vi kjørte videre. Fordi jeg hadde hostet så lenge og jeg ikke likte utviklingen bestemte jeg meg for å få hjelp av Amy til å komme til en lege. Det er jo et helt annet system her enn hjemme. Viste seg at jeg kunne bestille time på noe som het “The Little Clinic” som er som navnet en liten klinikk, men den er bakerst i en stor matbutikk/varebutikk. Litt alá Obs!! i Norge. Selv om Brandi hadde booket time hadde det vært noe problemer i systemet så timen hadde ikke blitt registrert.

Trengte ikke stresse for på andre siden av parkeringsplassen lå “Urgent Care” eller “Akutt behandling”.

Vel inne på Urgent Care kom jeg ganske fort inn til ei sykepleier som tok blodtrykk, vekt etc. Jeg så at blodtrykket var litt forhøyet og oksygenmetningen var noe lav. Lavere enn det kardiologen på Rikshospitalet ville vært fornøyd med. Følte meg ikke tungpustet men legen som dukket opp skremte meg skikkelig. Hørte ikke egentlig på hva jeg sa da jeg forklarte min sak. Han trillet inn en oksygentank og ville ha meg på den. Jeg har fått streng beskjed om ikke å få ekstra oksygen fordi jeg sliter med å skille ut Co2 fra lungene. Det ville han ikke høre noe av. Mens jeg satt der ringte jeg Rikshospitalet I Oslo. Det var jo blitt langt på natt hjemme, men fikk høre fra vakthavende at jeg ikke skulle være redd. Målene mine var ikke alarmerende.

Mens jeg var i telefonen viste det seg at klinikken hadde ringt etter ambulanse og før jeg visste ordet av det sto det 2 ambulanser på utsiden og fire flotte EMT (Emergency Medical Technician) med båre og utstyr på rommet. Da jeg forklarte at legen hadde skremt vettet av både meg, Amy og Brandi så jeg at de fire EMT arbeiderne tok det litt roligere. Jeg fikk igjen forklart situasjonen, de lyttet til lungene og brystet, tok sine egne målinger og så dro de. De dro med klar beskjed om at jeg skulle bare ringe 911 om jeg følte meg dårligere. Er det litt lov å si at han ene var veldig søt. Tror også jeg på det tidspunktet han dukket opp trengte en som var rolig, som lyttet og kom med beroligende ord og hyggelig smil….. Savner Toivo for jeg skal love deg, han hadde vært på telefonen om han var i livet.

Nå er jeg godt hjemme hos Brandi igjen og har spist kylling og mozzaball suppe. I morgen reiser vi videre. Neste stopp på denne turen er Knoxville, Tennessee.  Blir stas det!!

– Katie

4 måneder og like jævla vondt

Hey

3 januar merker 4 måneder siden jeg mistet mitt livs kjærlighet. Brått og helt utenforvarsel gikk du ut av tiden etter et fall. Smerten jeg sitter med er helt grusom. Den vrenger magen, gir hodepine, tømmer deg for tårer og gjør at kroppen er fysisk og psykisk fullstendig utslitt. Sorgen er til tider altoppslukende.

Jeg savner deg Toivo, hvert minutt av hver dag. I går på vei hjem til huset fra en tur til Cincinnati så jeg en utsikt som jeg tenkte jeg måtte ringe deg og fortelle deg om. Et brøkdel av et sekund tenkte jeg at du var i live.

Her er utsikten jeg ville vise og fortelle deg om Toivo. Dette er Cincinnati, Ohio

I ettermiddag dro vi tilbake til Cincinnati for å hente en del til bilen til Amy. Den må repareres før vi kjører videre på vår roadtrip på fredag morgen. Etterpå dro vi på en sportsbutikk hvor jeg fikk kjøpt meg to t-skjorter. Fikk sønnen i husets 40% rabatt siden han er ansatt der. Kjøpte en t-skjorte med Kentucky på og en med spiller 9 BURROW fra Cincinnati Bengals. Fant it at han var den kjekkeste spilleren…. har ikke så nye mer å gå etter …..hahaha

Vel hjemme igjen fikk jeg i meg litt mat før jeg trakk meg tilbake. Har hatt mange tanker på Toivo i dag. Ubegripelig at det er allerede fire måneder siden han døde. Elsker deg. You and me baby ❤️

– Katie

 

Dagen derpå

Hey yall

1 januar folkens. Sløv morgen dagen derpå for oss alle her i Kentucky. For min del var det ikke fordi jeg fikk i meg for mye i natt. Dratt to små cidere, men andre i huset slet nok noe mer. Etter at vi kom oss opp og fikk ryddet det siste fra i går dro Amy og jeg ut. Vi skulle møte et vennepar av henne en plass i Cincinnati, Ohio så vi måtte komme oss avgårde.

Vi var litt sene så da vi var kom frem visste vi at de hadde dratt videre. Plassen vi skulle på het Zip’s og de, ble jeg fortalt hadde den beste cheese burgeren ever. Så det måtte bli det. Tok også med en bestilling av løkringer. Og det er seriøst de beste løkringene jeg noen gang har spist.

Etter en utrolig digg cheese burger og enda diggere løkringer, betalte vi og dro videre til en annen bydel av Cincinnati. Der møtte vi venneparet til Amy. Utrolig hyggelige folk. Klokken var bareare på ettermiddagen, men i og med at den da måtte være 21.00 i Norge var det vel ok å ta en drink, så kjøpte meg en Long Island ice tea.

Da vi kom hjem på kvelden spiste vi middag mee Brandi som fortsatt ikke hadde kommet seg ut av sengen etter gårsdagen. Da vi skulle se en film etterpå måtte det nesten bli “Fried Green Tomatoes”. Hverken jeg eller Amy hadde sett den på flere år og siden vi nå bare for noen dager siden var i Juliette, GA og spiste stekte grønne tomater på The Whistlestop Cafe, var det ikke noe annet alternativ.

Nå er det natta. Vi snakkes

– Katie

New years in the USA

Godt nytt år der ute

Vi skriver 2024 nå. Nytt År og blanke ark og alt det der. Våknet i går og fikk en bølge av sorg over meg. Det føltes oppriktig som at jeg forlot Toivo i 2023 og dette var første følelsen av at jeg hadde begynt å gå videre. Jeg blir jo på mange måter tvunget til det. Jeg vil jo ta han med meg så gjør det på min måte. Jeg håper han er med meg hit til USA også.

Skål kjæresten min. Savner deg, elsker deg og jeg tar deg med inn i 2024. You and me baby ❤️
Sorgen er fortsatt veldig eksisterende

Etter en god natts søvn, noe jeg definitivt trengte ettersom jeg fortsatt kjenner etterdønningene av jetlagen, dro Amy og jeg til IHOP (International House Of Pancakes) for litt frokost. Hat jo sett det på tv som alt annet så ville prøve det. En delvis bucketlist.

Etter frokost var det tilbake til Brandis hus for å klargjøre til nyttårsfeiring. Jeg trakk meg litt tilbake og sløvet litt på sengen med nettbrettet.

Festen i går kveld var en “fargefest” og Amy og jeg hadde fargen ROSA. så rosa klær, rosa stæsj og rosa mat. Vi så ganske så fine ut. Brandi og hennes familie var grønne, det kom noen svarte, røde og blå. En skikkelig regnbue.

Jeg fikk prøvd meg i beer-pong, noe jeg aldri har gjort før. Da jeg faktisk vant en runde var det ingen av de amerikanske mannfolka som trodde jeg aldri hadde spilt før. Norge 1 – USA 0

Så spilte vi noe som het “Mafia”. Morro selskapslek med litt sånn “murder mystery” vri. Klarte meg ganske så bra der også gitt.

Når klokken nærmet seg midnatt, seks timer etter at alle mine fine venner og familie gikk inn i 2024, ble tvn satt på for å se nyttårs ballen falle på Times Square i New York. Tror det er ganske vanlig her. Rart at det ikke var fyrverkeri og da jeg spurte fikk jeg høre “you have to come back on the 4th of july or Labour Day for that”.

Nå er det blitt morgen og Amy og jeg skal ut for mer mat. USAs beste cheese burger visstnok. Vi snakkes

-Katie

 

Roadtrip USA

Hey YALL

Ok, så det ble touchdown i Miami torsdag kveld, to timer forsinket. Gikk overraskende bra og raskt gjennom immigrasjon. Etter litt forvirring kom Amy til riktig terminal og hentet meg. Så var det en nesten 2 timer lang kjøretur til Port St. Lucie hvor hun bor. Da hode mitt traff puten hadde jeg vært oppe og på tur i 25 timer så sovnet rimelig kjapt.

Feriedag 2 startet etter bare noen få timer søvn. Planen var å rekke frem til den bittelille byen Juliette i staten Georgia, så vi startet vår  roadtrip før klokken var åtte.

En av mine absolutt favorittfilmer er “Fried Green Tomatoes” fra 1991. Handlingen var om livet i og rundt en liten kafe i Georgia. Så da vi kom frem til Juliette, GA hvor filmen ble spilt inn var det et definitivt kryss på min egen “bucketlist”. Jeg ble helt satt ut av å plutselig stå utenfor kafeen, spise stekte grønne tomater og se huset til “Ruth” og “Idgie” .

Etter lunchen vår var det tilbake på veien. Interstate I75 nordover mot Chattanooga i Tennessee hvor vi hadde booket oss inn på The Groovy Nomad. Skikkelig kult motell med forskjellig tema på hvert rom. Vi hadde booket oss inn på The Elvis Jungleroom.

Siste strekket til nord i Kentucky i går gikk videre på intertate I75. Vi stanset på den største bensinstasjonen jeg noen gang har sett        Buc-ces. Sykeste.

Da vi nærmet oss Knoxville i Tennessee var det ganske tydelig at vi var midt i bilbelte.

Vel fremme hos Amy sin venninne, Brandi, fikk vi i oss litt takeout før jeg igjen sluknet.

I dag startet vi dagen med frokost på IHOP (International House Of Pancakes). Bare sett IHOP på film og tv så artig å oppleve det. Innser at jeg lett kan komme hjem med diabetes med denne maten.

I kveld har vi hatt nyttårsfeiring hos Brandi, men det kan jeg fortelle om i morgen. Da skal vi også til Cincinnati, Ohio og spise det som visstnok er USAs beste hamburger. Kan jo bli artig. Natta folkens og godt nytt år.

– Katie