Hey
Da var jeg kommet meg hjem til Norge. Det finnes ingen ord for hvor deilig det var å komme hjem. Ferien til USA fikk jo ikke den avslutningen som den skulle. De siste dagene skulle tilbringes i Florida for å få litt sol og varme, men takket være denne lungebetennelsen ble de siste 13 dagene tilbragt på Tennessee University Medical Center i Knoxville. Noen av dere har sikkert fulgt med og etter hvert som formen steg viste det seg at oksygenmetningen min ikke ville bli god nok til å fly uten oksygen.
Legene i USA mente også at jeg måtte ha en bi-pap maskin på flyet dersom jeg sovnet og det er ikke mulig på kommersiell fly. Så da begynte min fantastiske søster å jobbe med å få meg hjem med medisinsk evakuering via forsikring og SOS Alarm i Danmark.
Det ble noen utrolig lange dager mens jeg ventet på å bli hentet. Heldigvis hadde jeg Amy som hadde blitt igjen i Knoxville som kom på besøk og vi skravlet i timesvis. Hadde noen stunder hvor sorgen etter Toivo slo meg som en enorm bølge, jeg gråt av frustrasjon, gråt av ensomhet og redsel for om jeg var blitt glemt der borte.
Så kom telefonen om at forsikringen og SOS var fornøyd med alle papirene fra USA og legene hadde gitt klarsignal til at jeg var klar. Tok enda et par dager før jeg fikk vite at de skulle komme lørdag ettermiddag.
Da de endelig dukket opp gikk det slag i slag. Det var firmaet Redstar Aviation som kom. Det er et tyrkisk aviation firma som driver med detiblandt medisinsk evakuering. Legen Batu var kjempehyggelig og jeg var så lettet da han kom inn på rommet mitt.
Sammen med legen og sykepleieren ble jeg ble fraktet i ambulanse til Knoxville McGhee Tyson Airport. Var ingen tur gjennom terminalen men ambulansen kjørte helt inntil flyet. Ble hjulpet ombord og hilste på pilotene. Det var båre ombord, sittegruppe og medisinsk utstyr. Jeg valgte å sitte i en firemanns sittegruppe. De hadde bestilt pizza til meg om jeg var sulten. Ble jo det på en lang flytur.
Vi fløy først 2 ½ time til Bangor i staten Maine, helt på grensen til Canada hvor vi fylte på drivstoff før vi fløy de siste 6 timene over atlanteren hjem til Oslo.
På Gardermoen parkerte flyet ved den gamle terminalen, langt fra det vi kjenner som flyplassen idag. Utenfor vinduet sto ambulansen klar som kjørte meg og Batu til Rikshospitalet.
Etter noen prøver, røntgen og samtale ble det bestemt at jeg like godt kunne dra hjem. Det var sinnsykt godt å komme hjem.
Nå er bare spørsmålet, hvor er hjem??
Skal slappe av å komme meg litt før jeg tar fatt på livet videre. Uten huset og uten Toivo….
– Katie
