Hey
Godt Nytt År da folkens.
13 dager på overtid, men bedre sent enn aldri som det sies. Siste innlegget mitt var natt til nyttårsaften. Planen var at Toivo og jeg skulle ha nyttårsfeiring hos oss i år for DET er mange år siden. Vi pleier å rulere mellom Toivo sin fetter Heikke og hans Kari-Anne, hans andre fetter Alf-Egil og Kamilla eller hos oss. Nå har det seg sine årsaker, gode sådan, for at vi ikke har hatt mulighet til noe her. De siste års nyttårsaften har jeg vært syk eller vært på sykehus. Og jaggu ble ikke det tilfelle i år også. Takket være gallesteinene jeg har fått.
Hadde fått time 3 januar for å gå gjennom en behandling som kalles ERCP, en endoskopi av gallegangen. Det vil da si en slange ned til gallegangen via spiserøret. Fordi smertene mine var så og si i sjakk ble jeg sendt hjem dagen før nyttårsaften med åpen retur i tilfelle smertene tok seg opp.
Jeg fikk slappet av og vi kom oss på middagen som planlagt. Smertene holdt seg i sjakk under nyttårs feiringen og det var deilig. Toivo og jeg dro hjem til Otto i 22 tiden sånn at han ikke skulle være alene når fyrverkeriet satt i gang. Han er jo så redd for det stakkars.
Før jeg visste ordet av det, var tirsdag 3.januar her og timen på Drammen sykehus stod for tur. Jeg grudde meg så sinnsykt hele dagen I forveien. Kom ned på sykehuset og min fantastiske Toivo var med hele veien. Ettersom jeg skulle få intravenøst beroligende og smertestillende, måtte jeg jo ha en ny venflon. Det skulle bli 5 stikk og en anestesilege før nålen satt riktig. Så fikk jeg beskjed av legen som skulle gjøre undersøkelsen/behandlingen at fordi jeg var hjerte transplantert, måtte jeg sitte med en intravenøs antibiotika og væske først. Så da fikk jeg gleden av å sitte en time og grue meg mens det sakte gikk inn i årene mine.
Tårene sitter ekstremt lett om dagen og 3 januar var ikke noe unntak. Tror bare kroppen min er så sliten og lei alt som skjer med den. Det skal klemmes, stikkes, strammes og jeg må jo bare ligge der og godta. Ikke alltid like lett å la være å gråte.
Siden sykehuset har jeg stort sett vært bare hjemme. Ble som forespeilet kvalm og uggen i hele kroppen etter behandlingen, men har ikke hatt noen sterke gallestein smerte anfall. Og det er deilig. Nå må jeg sove litt kjenner jeg.
Ta vare på hverandre der ute.
– Katie