Rollercoaster

Hey

Å leve med enorm sorg er som å konstant sitte i en berg-og-dal bane. Noen dager er så mørke at å stå opp ikke er innenfor hva du begriper at du skal klare, mens andre dager finnes det nok energi til å klistre på et, om noe falskt smil bare for å bevise overfor andre at du “har det bra”. For jeg har det ikke bra. Jeg tar en dag av gangen. Jeg kan, selv om det blir sagt med de beste intensjoner, bli skikkelig lei av folk som forteller meg hvor tøff og sterk jeg er. Det er noen dager man bare vil være svak, emosjonell og sårbar. Det er ofte de dagene man blir under den dynen!

På lørdag som var, dro Hanne og jeg tilbake til Sande for å gjøre huset ferdig til vask og fotografering. Min fine nabo, som også er snekker, kom innom for å se hva lister som manglet på kjøkkenet. Han sa han kunne ta det ferdig for meg. Selv om huset er mer eller mindre tomt for møbler og stæsj hadde jeg vært innom IKEA og handlet med noen småting for styling. Syns Hanne og jeg var super flinke og er ganske fornøyd med hvordan det ble.

Det kjennes så merkelig ut, men vet det skal bli godt å få solgt også nå. Igjen så er følelsene som å være i denne berømmelige berg-og-dal banen.

Tirsdag tok jeg med meg Otto til Drammen for å møte Kamilla før jeg skulle til huset i Sande. Vi avtale og møtes på La Boulangerie, et fransk bakeri i sentrum. De har også den beste mandel croissanten jeg noen gang har smakt.

Som en pause i hussalg og Sande ble Otto og jeg med mamma og hennes venninne, Maria, på en damelunsj hos ei tredje venninne i Bærum. Hun ville så gjerne at jeg skulle ha med Otto for hun hadde en hund. De gikk ikke så godt sammen så mannen hennes tok hunden med ut. Otto oppførte seg eksemplarisk ❤️

Deilig scampi salat

I dag har jeg vært tilbake i Sande. Først i huset hvor jeg møtte Hild Frøya. Hun hadde fire stoler jeg kunne låne til fotografering og visning. Jeg solgte spisestue stolene mine til henne. Typisk!!

Etterpå dro jeg i Sande kirke og i bisettelsen til ei nabo som gikk bort. Det var en verdig og vakker bisettelse, men for meg var det ekstra tøft. Samme kirke og samme prest som i Toivo sin bisettelse i september ifjor. Kan ikke si at jeg ikke kjente ekstra på savnet i dag. Men det var også godt å være der for familien.

Etter bisettelsen ruslet jeg ned til minnelunden der urnen til Toivo er. Da kom tårene og reaksjonen jeg hadde holdt på inne i kirken. Det handlet ikke om meg og mitt i dag, men nede på minnelunden var jeg alene…..og da kom reaksjonene fossene ut….. som en berg-og-dal bane. Etter noen minutter “med” Toivo satt jeg meg i bilen og kjørte hjem.

Tilbake til Drammen og Sande igjen i morgen.

– Katie

http://www.organdonasjon.no

Når et hjem ikke lenger føles som et hjem…..

Hey

Det er ingen tvil om at jeg kom til å flytte fra Sande da Toivo døde. Den fredagen jeg dro fra huset etter en telefon fra nevrologen på Drammen sykehus som ringte for å fortelle meg at Toivo hadde falt i akuttmottaket og hadde etter en ny CT fått påvist en hjerneblødning, visste jeg inni meg at jeg aldri kom til å komme tilbake for å bo der igjen. Fra den dagen forvandlet huset mitt seg fra et hjem til et hus med fire vegger og et tak. Det å skulle pakke ned hjemmet vårt har føltes som å delvis pakke ned et dødsbo og samtidig pakke ned mange av dine egne saker. Dine egne saker som ikke har noen betydning når man er alene. Det er ufattelig tøft og holde på med og jeg tror det er en av grunnene til at det har tatt så lang tid. Jeg har ikke orket å være i huset mer enn noen få timer av gangen.

God morgen fra Otto 🩷

I går sto jeg opp relativt tidlig, luftet og matet Otto før jeg dro til Sande. Da jeg kom til Sande stoppet jeg på veien mellom Sande kirke og minne lunden hvor Toivo sin urne er. Jeg rullet ned vinduet og sa lavt ut “Hei kjæresten min. Jeg elsker deg Toivo” før jeg rullet vinduet opp og kjørte videre. Stoppet innom MENY for å kjøpe en brus til å ha med og da jeg sto i selvbetjenings kassen, helt uten forvarsel eller noen spesiell grunn begynte jeg å gråte. Jeg tror det er sånn det er med sorg. Den kommer snikende og helt uten forvarsel.

Hadde avtalt med en hyggelig mann i boligfeltet mitt, Dunihagen, som skulle komme og fjerne snø og is og grave frem hengeren som står i gårdsplassen.

Foreløpig er det bare søppel i den. Flytte kassene mine er i garasjen enn så lenge. Planen er at når hengeren er tømt for søppel kan jeg få kjørt flytte kassene opp til lageret jeg har leid på Liertoppen.

Jeg pakket ferdig esken til svigerfar, Geir, som jeg skal levere på lørdag til en venn av ham og jeg fikk sortert det siste i eskene nede. Det kjennes så utrolig tomt ut i huset nå. Nå er det heller ingenting av Toivo sine ting igjen der inne. Som at han aldri var der. Men det var han. Og det var vi. Huset har vært vår borg, vårt hjem og vår trygge plass i nesten seks år. Vi flyttet inn på vår 10 års bryllupsdag, 10.november.2017. Seks år med kjærlighet, kos, moro, latter, oppturer og tøffe nedturer.

Tror jeg og Toivo har vært igjennom mere enn de fleste, men huset vårt i Eikelikollen var vår trygge havn og det kommer til å bli veldig rart å gi nøklene til ny eier. Fant dette fine bilde av Toivo og meg fra Kamilla og Alf-Egils bryllup i august 2009……. masse minner….. må bare virkelig ta det med meg videre i livet.

You and me baby 🩷

Etter at jeg var ferdig i huset kjørte jeg til Kamilla på Åssiden i Drammen. Der var Toivo sin tante Ruth og fetteren til Toivo, Knut Henning. Det var kjempe koselig å se de igjen. Tror faktisk ikke jeg har sett de mer enn en gang siden Toivo sin bisettelse i september i fjor, selv om vi selvfølgelig har snakket sammen på telefon. Kamilla hadde laget noen super gode horn med ost og skinke i og en kake. Ble ikke så lenge for var veldig sliten og nedfor i dag. Stoppet på Shell ved CC i Drammen og ladet Leafy så jeg kom meg helt hjem. På kvelden bare slappet jeg av på sofaen med Otto og litt Netflix. Fikk beskjed om at ei veldig hyggelig nabo dame gikk bort for to dager siden. Utrolig trist og det setter seg kanskje litt dypere hos meg nå.

Vi snakkes folkens og husk, si JA til organdonasjon.

 

– Katie

http://www.organdonasjon.no

Når “til døden skiller dere ad” kommer så altfor tidlig

Hey

Nå er det en stund siden jeg har skrevet et innlegg i bloggen så tenker det er på tide. Dette innlegget skriver jeg på mamma og pappa sin laptop og det er så sinnsykt mye deiligere å skrive på denne enn på mobil eller nettbrettet mitt. Innser at jeg nå kanskje må bytte header bilde på bloggen for nå er det Cincinnati som pryder og er ikke i USA lenger. Får tenke litt på hva jeg skal ha som header.

Føler nå at hverdagene mine er ganske like. Jeg står opp, tar på meg det første jeg finner av klær som da ofte er en fleece/pysj bukse og en av mine t-skjorter fra USA (driter i bh), jeg lufter Otto, mater Otto, prøver å mate meg selv litt og slenger meg på sofaen til God Morgen Norge. Prøver å gå en liten tur med Otto i løpet av dagen før resten av dagen går med til maling med akvarellene mine.

Oss to 🩷 

De to siste lørdagene har jeg vært i huset mitt i Sande for å gjøre det ferdig til å legges ut for salg. Kjenner at det skal bli en utrolig lettelse å selge huset samtidig som det kommer til å bli enormt emosjonelt den dagen jeg må overlevere nøkkelen til en ny eier. Det å flytte skal jo være noe positivt, noen man kanskje har tenkt på en stund og planlagt. I mitt tilfelle så har jeg blitt kastet ut i det over natten. Jeg vet heller ikke hvor jeg skal bo. ALDRI har jeg vært så usikker og redd for hva fremtiden min blir….. Toivo og jeg skulle jo bli gamle sammen…. Hva gjør jeg da når “til døden skiller dere ad” kommer brått og tidlig? Det man gjør er at man tar en dag av gangen. Høres teit ut, men det er det eneste man kan. Noen dager må man faktisk ta en time av gangen. De dagene som var helsvarte jar blitt færre, men jeg har fortsatt stunder i løpet av dagen som er mørke. Det går ikke en dag uten at jeg gråter, lukter på aftershaven hans eller snakker til han. Da jeg var i Sande i helgen, kjørte jeg forbi minne lunden hopr urnen hans er. I det jeg passerte sakket jeg farten, tok ned vinduet mitt og sa rolig ut mot minne lunden, “Hei Toivo. Jeg elsker deg”. Det er flere som har spurt meg hvorfor jeg valgte å sette urnen hans i Sande når jeg allikevel skulle selge huset og flytte derfra. Sande er en utrolig fin plass og et sted Toivo og jeg var lykkelige. Jeg kommer alltid til å komme tilbake til Sande.

My house
Fineste Marcus min hjelper til med flytting
Flytte kaos

Klokken har bikket midnatt og jeg burde vært i seng, men en annen del av det å leve med stor sorg er at man ikke sover så himla bra. Det at jeg nå sover i nederste delen av en enkel køyeseng og deler denne med Otto gjør ikke søvnkvaliteten bedre. Håper dere der ute har det bra!

Katie

http://www.organdonasjon.no

Savn og sosial

Hey

Igår var det akkurat 5 måneder siden 3.september, dagen jeg mistet mitt livs kjærlighet brått og brutalt til en hjerneblødning.  Hver jævla dag er en kamp med en sorg som er så enorm og altoppslukende at jeg sliter med å holde hodet over vannet. Jeg tente et lys for Toivo. Jeg gjør egentlig det stadig vekk uten at det er noen spesiell grunn for han fortjener alle lys i verden.

Det der med at livet går videre er vanskelig. På en måte så gjør det jo det, men på en annen måte stopper faktisk livet opp….. fullstendig.

I går var det årsmøte for Voksne med Medfødt Hjertefeil region øst så bestemte meg for en stund siden at jeg skulle dra på det. Det er alltid godt å se de andre medlemmene igjen. Mange har jeg jo kjent siden jeg var liten. Møtet var på nye Deichmann i Bjørvika før vi dro på Peppes Pizza i Karl Johans gate. Det var godt å se de andre igjen.

Meg og Celine på Peppes

Orket ikke bli så lenge etter at jeg hadde spist så dro hjem til Otto. Er så godt å ha han.

Ha en strålende helg folkens 😊❤️

– Katie

http://www.organdonasjon.no

Tilbake til Sande og Drammen – etterlatt samtale

Hey

Da var dagen her…. startet tidlig med lufting av Otto før jeg kjørte nedover til Sande og huset. Har ikke vært i huset siden rett før jul. Kjenner det henger over meg. Må få det solgt så jeg kan komme meg videre. Min lille vei i Sande er en privat vei, så da jeg kom dit i dag var det ikke strødd. Min Nissan Leaf bare skled bortover veien som Bambi på isen. Oppkjørselen var jo heller ikke strødd så etter et par forsøk måtte jeg bare gi opp. Kom meg ikke opp hverken med bil eller til fots. Strøkassa var jo oppe ved garasjen…. skulle hente noe i garasjen og noe medisinsk utstyr som jeg hadde planer om å levere på sykehuset i dag, men de får vente.

Kom til sykehuset til avtalen kl 11.45. Møtte sykepleier Heidi og sykehus presten til etterlatt samtale. Jeg visste jo at det ville bli tøft samtidig som det også var godt. Jeg liker jo å snakke om Toivo. I mitt hode så holder det han fortsatt litt i live. Kanskje noen syns det er rart, men det bryr jeg meg ikke noe om.

Under samtalen sa jeg at jeg følte Drammen sykehus hadde gjort for lite for å forhindre at Toivo falt og pådro seg så stor skade på hodet at han døde to dager senere. De hadde ikke fått svar fra den første CT av hodet, så hvordan kunne de la han ligge uten tilsyn. Jeg kommer aldri til å forstå det. Aldri!

Jeg fikk en epost her om dagen fra Norsk Pasientskadeerstatning om at saken min nå var påbegynt fra deres side og innhenting av informasjon og dokumentasjon var begynt. Jeg vet det er en langdryg prosess som tar måneder og jeg har heller ingen forhåpninger, men jeg måtte gjøre dette for min del, Marcus sin del og ikke minst for Toivo sin del. Så får vi bare vente å se hva de finner ut av.

Etter møtet spurte Heidi meg om jeg ville se hvor Toivo lå. “Ja, gjerne” sa jeg og sammen gikk vi ned til akuttmottaket. Kjente det knøt seg godt i magen da jeg gikk inn på firemanns rommet han hadde ligget på. Det var ingen pasienter der nå så vi fikk gå helt inn. Det var tre senger der og ingen seng på plassen Toivo hadde hatt. Jeg gikk ikke helt bort men ble stående rett innenfor døren og tok det inn over meg at det var her han sist hadde vært bevisst, snakket og ikke minst snakket med meg på telefon. Heidi snur seg rundt, smiler forsiktig og sier lavt “nå står du akkurat der han falt”. Da kom tårene. Stakkars Toivo min ❤️

Savnet er så enormt og ubeskrivelig jævlig. Jeg tar en dag av gangen, noen dager tar jeg en time av gangen for det er så hinsides.

Etter møtet på sykehuset dro jeg på Krogsveen og leverte skifteattesten til megleren så vi får fortgang i dette salget. Blir godt å få huset solgt, selv om det garantert blir trist å levere fra seg nøklene den dagen det skjer.

Etter mye ladetrøbbel så står jeg endelig og lader bilen i Drammen så jeg kommer meg tilbake til Oslo. God fredag folkens og god helg om vi ikke sees.

– Katie

http://www.organdonasjon.no

 

Hverdag og sorg går hånd i hånd

Hey

Da har det blitt februar folkens. Det er rart hvordan tiden på en måte går kjempefort og på en annen drit sakte. Som jeg skrev i forrige innlegg så har det vært mye tøffere å komme hjem fra USA til at Toivo ikke er her lenger. Jeg vet jo at han er død, men det er utrolig hvordan hjernen din nesten spiller deg et puss så man tror det ikke stemmer. I natt sov jeg ikke super bra. Skal jeg være ærlig så har jeg vel ikke det siden Toivo døde i september. Jeg har vært flink med masken, men våknet halv seks. Otto våknet også så da var det bare å komme seg opp.

Etter en tur ut på glattisen med Otto og litt frokost kom en bølge av sorg over meg igjen og jeg endte i fosterstilling i sengen. Jeg skriver om sorgen etter Toivo fordi jeg ønsker å sette ord på hvor jævlig det er og at andre kanskje ser at de ikke er alene om alle følelsene rundt det om de opplever det samme.

Innså at jeg ikke kunne bli liggende i denne fosterstillingen hele dagen, selv om ønske om det var så absolutt tilstede. Heldigvis, kan man kanskje si, så har jeg jo Otto og han må jo ut… og litt mere ut enn rett utenfor døren.

Da jeg var i  USA og Otto var hos Hanne, Jerome og jentene fikk Otto nye potesokker så jeg kledde på han, satt han i bilen og vi kjørte til Frognerparken. Den er jo virkelig bare noen få minutter unna.

Skal ikke ha noe klapp på skulderen for at jeg kom meg ut, men det er faktisk ganske krevende. Å gå rundt med konstant knute i magen, skjelvinger og tårer klare til å komme ut.

Etter parken måtte jeg lade bilen før jeg bestemte meg for å dra opp til Kiwi butikken som Marcus jobber på. Har ikke sett han på over seks uker nå så det var på høy tid. Jeg kjørte han hjem til den nye leiligheten hans på Sognsvann og fikk se den. Superfin og skjønner han er storfornøyd med den. Tok ikke bilde av han så dette bilde fikk jeg mens jeg var i USA.

Nå er Otto og jeg hjemme igjen på skøyen. Jeg har sendt avgårde en email nå til Fransiskushjelpen i Oslo. De tilbyr sorg gruppe til forskjellige pårørende grupper. De har en gruppe for de mellom 40-65 år som har mistet partner, ektefelle, samboer, kjæreste (kjært barn, mange navn). Blir spennende å se om det kan være noe… who knows!

I morgen skal jeg til Sande. Gru – gleder meg. Må får oversikt så jeg får solgt det huset. Trenger mitt eget sted å bo og har ikke råd til det så lenge jeg betaler boliglån i Sande. Etterpå skal jeg til Drammen sykehus og i en etterlatt samtale med sykepleieren som passet på Toivo og sykehus presten. Det er et tilbud til pårørende som har mistet noen på Drammen sykehus. Gruer meg litt til det også, men tenker allikevel det blir godt 💔❤️

Håper alle holder seg på beina der ute på isen.

Og husk : Si det for å bli det – SI JA

http://www.organdonasjon.no

– Katie

 

Å bli sett

Hey

I dag er det en uke siden jeg kom hjem til Norge med ambulanse fly fra USA. Ferien ble naturlig nok ikke helt som planlagt med mine 13 dager på Tennessee University Medical Center i Knoxville, Tennessee.

Legene, sykepleierne, fysioterapeutene og de andre som jeg møtte der var alle helt fantastiske. De var empatiske, dyktige, forståelsesfulle og viste en omsorg jeg så inderlig trengte da jeg virkelig var på mitt mest sårbare.

En av legene som hadde overordnet ansvar for meg og legene som behandlet meg brukte mye tid på rommet mitt. Mere tid enn hun hadde trengt å gjøre.

Min historie og mitt liv inspirerte henne. At jeg var hjertetransplantert og jeg var enken etter Toivo som ble organdonor ga henne lysten til å dele min historie. Jeg legger ved innlegget hun skrev. Viktigheten med Organdonasjon er så stor. Vi bør alle snakke med våre nærmeste om våre ønsker. Sånn at skulle det verste skje, slik det gjorde med meg ifjor, så er valget kanskje bitte-litt lettere. Si det for å bli det folkens.

– Katie

☆☆☆☆☆☆☆☆

> While “losing” a patient at discharge, I gained a friend.

 

On Monday, January 15,2024, I started the longest week of hospital medicine I have worked in some time. I may be whining a little because I picked up a team with 16 patients and 3 new interns joining on the same day as me. Not only would it be a long day because of snow, but because I am slow. I first met my Norwegian patient about 8 pm. I walked in seeing she was sitting up in bed wearing her oxygen tubing. I smiled and said, “You have a great view of the snow, are you enjoying it?” “Not really.” she replied, “I am used to snow like this.” I asked, “bet you are tired of being in the hospital?” Dumb question. It was day 8 for her. She not only wanted out of the hospital, she wanted to go home–to Norway!

> I saw her a little earlier in the day on Tuesday. She was more relaxed and I learned it was because the nurses discovered she liked watercolors and had provided enough items for her to paint at her whim. My intern commented that he really liked her. I figured it was because she was wearing some Kentucky Blue shirt knowing he graduated from UK last year. Whatever the deeper reason, his interest in her care spurred me on.

> Wednesday was the day I pulled up a chair and sat for a spell. I was impressed with her watercolor. I said it was a great painting of a PUFFIN. She said, “Thanks, it is a penguin.” Well, I am not a trained art critic so I bowed to her description.

> She opened up as I sat down again on Thursday. I asked about her painting and she shared that she had picked up water colors after her surgery in 2019. By the way, one of the things so remarkable to the intern was she was his first patient who is a recipient of a heart transplant. In almost 37 years of medicine, she was my first as well.

> I wanted to know more but didn’t want to be rude, it needed to matter to her as well for us to know her story. She warmed up to telling more of her story and I have her permission to share. She was born with Tetralogy of Fallot, a congenital anomaly of the heart. She went to surgery within her first month of life and numverous other times to correct issues with her heart as they arose. Her mom told me she was fed by tube-feeding until she was 2. It was my patient’s tenacity even at an early age that allowed her to live well despite obstacles. She has also survived ovarian cancer! However, the wear on her corrected heart took its toll when finally she needed a new heart to survive into her 40’s. While recouperating from her amazing, life-giving srgery, it was suggested she try watercolors. The therapy derived from allowing her “creative juices” to flow was apparently the correct path for my patient. Last year she illustrated a children’s book! Photo below. She said she would send me a copy as I became more animated looking over her artwork. “It’s in Norwegian,” she added, looking at me like I would turn it down simply because I can’t read her native language. “Well, I hope I can follow the story based on your illustrations,” putting the onus on her work to keep me entertained. 😉 I spoke to a physician in Norway who was making the determination of how to transport my patient back to Norway. It was an interesting discussion and we agreed on his plan after filling him in on her current progress. I was thinking it would be a week or so before they could pull it together but I was wrong. Fortunately, on Friday I took her a Big Orange mug. She understood the good natured debate I had with my Kentucky intern. I wanted to know why she was in the US. This is where time spent with people make my job the best in the world. Her nurse was in the room when she told more of her history. Her husband of 16 years died last September 2023. She described his sudden illness which resulted in a fall with subsequent intracranial hemorrhage with rapid decompensation into a coma. His son and my patient were involved in the decision making such that when it was evident he could not/ would not survive despite intensive life support, the decision was made to abide by her husband’s wish to be an organ donor. WOW! He had enjoyed life with his wife before her heart surgery. He stood by her side and sat by her bed for months on end in the perioperative period. Then he enjoyed living again with her a new woman after she received a heart. He saw the importance of organ donation and had made it so clear to all that his family knew it was the right thing to do. My patient said her husband was a loving man who enjoyed life to the fullest. . “He was by my side through three heart surgeries, the cancer, the heart failure and many other health issues. He was my rock.” She is convinced that out of the tragedy they experienced, something good had also been done for the better. His heart, corneas, lungs, and kidneys were all successfully transplanted to people in need. He literally gave life to at least 4-5 people and sight to 2 more. Her husband’s amazing gift of himself has motivated my patient to become even more of an advocate for organ donation. I am in awe of the quiet heroism of so many folk who each day choose the good. You cannot tell by looking at her that she is an “organ receiver”. You cannot tell her life experiences by just seeing a face or even listening to her heart. But when we pause and listen, the world opens up. My intern’s admiration of her tenacity means he picked up important things he ought to know about his patient and it is not just her vital signs.

He died just before his 50th birthday, an occasion for which she had planned a huge celebration. Although plans were to go for the birthday party, her American friend, Amy flew over for his funeral. A couple of months later, it was obvious my patient needed to “get away” because of the sadness and grief bearing down on her. She and Amy made plans to travel from Miami up to Ohio and back through to Pigeon Forge. While passing back through Knoxville, she required hospitalization and when she was transferred out of the ICU, she came to my team.

When the resident called notifying me she was being discharged Saturday evening, that transport would take her to the airport at 4 pm for a chartered flight back home, I was both thrilled for her and a bit sad because selfishly I wanted to see the watercolor puffin she was working on. Ok, I am not that shallow, plus I can look at the book illustrations! Sunday morning rounds were interrupted by a sound I knew was WhatsApp. She sent a message saying she was home! I am so happy that she was assigned to my team. I’m happy she sent photos on WhatsApp. She is now out of the hospital in Oslo and back home.

May you be blessed and while considering your blessings, sign that organ donation line and let others know your wishes.

☆☆☆☆☆☆☆☆

http://www.organdonasjon.no

En helg alene er en helg med prøvelser

Hey,

Er i Gråbeinskvartalet I helgen.

Vært hjemme i seks dager nå. Brukt mye av uken på å sove og komme meg. Jeg har egentlig ikke vært så suksessfull med det. Tror det kommer av en blanding av tidsforskjell mellom USA og Norge en den enorme og tilstedeværende sorg etter Toivo. Det viste seg å være mye tøffere å komme hjem til at han var død enn jeg trodde. Selv om han selvfølgelig alltid var med meg i tankene da jeg var I USA, hadde jeg så mange andre ting å tenke på. Både før og etter jeg ble lagt inn. Og selv om turen til USA ikke ble helt som jeg hadde planlagt, ble det et lite avbrekk fra den totale tomheten jeg har følt hjemme siden jeg mistet Toivo i september.

Så å komme hjem til Oslo og han ikke var her til å ta meg i mot med en av hans gode og altoppslukende klemmer, slo meg skikkelig.

I helgen har jeg lånt Hanne sin leilighet i Gråbeinskvartalet i Oslo. De er alle mann i Paris for å feire jentenes franske farmor, Josette, sin 80 års dag. Jeg har, siden Toivo ble borte, bodd i Oslo hos mamma og pappa. Nå føles det som at jeg øver på å bo alene. Å bo alene har jeg ikke gjort siden jeg flyttet inn med Toivo, 2.april.2006… snart 17 år siden….. Å bo alene blir jo mi nye hverdag. Uansett om jeg vil eller ikke.

Så her er jeg. Full av tanker, tårer, bekymringer, minner og alle andre følelser i universet. Hadde mest lyst til å bli liggende under dyna til Solveig på sofaen i dag, men tvang meg opp. Da jeg kom hit i går og låste opp døren ble jeg møtt av Otto. Go’gutten min hadde jeg ikke sett på fire uker nå så det var stor gjensynsglede.

Så etter en god del tårer og timer under dynen kom jeg meg opp og ut med Otto. Vi gikk litt rundt her på Grünerløkka. Det var jo risikosport i seg selv på grunn av isen. Tilbake på Gråbeinskvartalet fant jeg ut at jeg ikke skulle gå rett inn på sofaen og under dynen igjen, så tok med Otto inn på Gråbein bar på hjørnet.

Det var ganske fullt der inne så ble stående I baren med min islatte. Otto satte seg pent på gulvet under baren. Han oppførte seg så bra i forhold til at det var to andre hunder der.

Ble ikke stående i baren så lenge. Det var mye folk og trangt og lengselen etter sofaen begynte å bli overraskende stor så snudde meg rundt for å gå. Plutselig var det ei som tok tak i armen min. Jeg snudde meg rundt og der satt ei dame som viste meg sin sketchbok. Og på siden hun holdt opp var det et sketchet bilde av Otto som hun hadde gjort iløpet av de femten minuttene jeg var der inne.

Jeg ble så satt ut, rørt til tårer og glad på en gang. Hun spurte om jeg ville ha det og jeg takket selvfølgelig pent ja. Hun sa hun het Marte. Så takk Marte. Du dukket opp, du vakre menneske, og gjorde dagen min lysere. Nå må jeg finne en ramme til sketchen.

Nå er Otto og jeg tilbake i leiligheten og tilbake på sofaen. Han er aldri langt unna. Dynen har jeg ikke lagt meg under enda, men det kommer.

– Katie

 

USA-NORGE på medisinsk evakuering

Hey

Da var jeg kommet meg hjem til Norge. Det finnes ingen ord for hvor deilig det var å komme hjem. Ferien til USA fikk jo ikke den avslutningen som den skulle. De siste dagene skulle tilbringes i Florida for å få litt sol og varme, men takket være denne lungebetennelsen ble de siste 13 dagene tilbragt på Tennessee University Medical Center i Knoxville. Noen av dere har sikkert fulgt med og etter hvert som formen steg viste det seg at oksygenmetningen min ikke ville bli god nok til å fly uten oksygen.

Legene i USA mente også at jeg måtte ha en bi-pap maskin på flyet dersom jeg sovnet og det er ikke mulig på kommersiell fly. Så da begynte min fantastiske søster å jobbe med å få meg hjem med medisinsk evakuering via forsikring og SOS Alarm i Danmark.

Det ble noen utrolig lange dager mens jeg ventet på å bli hentet. Heldigvis hadde jeg Amy som hadde blitt igjen i Knoxville som kom på besøk og vi skravlet i timesvis. Hadde noen stunder hvor sorgen etter Toivo slo meg som en enorm bølge, jeg gråt av frustrasjon, gråt av ensomhet og redsel for om jeg var blitt glemt der borte.

Så kom telefonen om at forsikringen og SOS var fornøyd med alle papirene fra USA og legene hadde gitt klarsignal til at jeg var klar. Tok enda et par dager før jeg fikk vite at de skulle komme lørdag ettermiddag.

Da de endelig dukket opp gikk det slag i slag. Det var firmaet Redstar Aviation som kom. Det er et tyrkisk aviation firma som driver med detiblandt medisinsk evakuering. Legen Batu var kjempehyggelig og jeg var så lettet da han kom inn på rommet mitt.

Sammen med legen og sykepleieren ble jeg ble fraktet i ambulanse til Knoxville McGhee Tyson Airport. Var ingen tur gjennom terminalen men ambulansen kjørte helt inntil flyet. Ble hjulpet ombord og hilste på pilotene. Det var båre ombord, sittegruppe og medisinsk utstyr. Jeg valgte å sitte i en firemanns sittegruppe. De hadde bestilt pizza til meg om jeg var sulten. Ble jo det på en lang flytur.

Vi fløy først 2 ½ time til Bangor i staten Maine, helt på grensen til Canada hvor vi fylte på drivstoff før vi fløy de siste 6 timene over atlanteren hjem til Oslo.

På Gardermoen parkerte flyet ved den gamle terminalen, langt fra det vi kjenner som flyplassen idag. Utenfor vinduet sto ambulansen klar som kjørte meg og Batu til Rikshospitalet.

Etter noen prøver, røntgen og samtale ble det bestemt at jeg like godt kunne dra hjem. Det var sinnsykt godt å komme hjem.

Nå er bare spørsmålet, hvor er hjem??

Skal slappe av å komme meg litt før jeg tar fatt på livet videre. Uten huset og uten Toivo….

– Katie

 

 

 

 

Stuck i USA

Hey

Her kommer et lite innlegg. Som mange kanskje har fått med seg er jeg lagt inn på Tennessee University Medical Center i Knoxville, USA. Jeg ble lagt inn her for 10 dager siden med dobbeltsidig lungebetennelse. Etter å ha hanglet noen dager var det ikke noe annet valg.

Jeg er ferdig med antibiotika kuren og flyttet på vanlig sengepost, men å komme meg hjem tar litt tid.på grunn av at jeg er imunsuprimert tar det mye lenger for lungene mine å komme seg så å sitte på fly er ikke smart.

Så nå venter jeg på medisinsk evakuering fra SOS Alarm center i Danmark. Det ser ikke ut som ekstra oksygen ombord er nok så må ha en såkalt bi-pap maskin. Det er den jeg sover med hjemme. Det må også være med en lege på reisen sammen med meg.

Kjenner jeg er utrolig takknemlig for alle her I Knoxville som passer så godt på meg, for at jeg kommer fra Norge og har den forsikringen jeg har og at jeg blir hentet hjem.

Kjenner jeg også begynner å bli lei av å vente så håper jeg snart kan komme meg hjem. Vi snakkes

– Katie