Hey

Å leve med enorm sorg er som å konstant sitte i en berg-og-dal bane. Noen dager er så mørke at å stå opp ikke er innenfor hva du begriper at du skal klare, mens andre dager finnes det nok energi til å klistre på et, om noe falskt smil bare for å bevise overfor andre at du “har det bra”. For jeg har det ikke bra. Jeg tar en dag av gangen. Jeg kan, selv om det blir sagt med de beste intensjoner, bli skikkelig lei av folk som forteller meg hvor tøff og sterk jeg er. Det er noen dager man bare vil være svak, emosjonell og sårbar. Det er ofte de dagene man blir under den dynen!

På lørdag som var, dro Hanne og jeg tilbake til Sande for å gjøre huset ferdig til vask og fotografering. Min fine nabo, som også er snekker, kom innom for å se hva lister som manglet på kjøkkenet. Han sa han kunne ta det ferdig for meg. Selv om huset er mer eller mindre tomt for møbler og stæsj hadde jeg vært innom IKEA og handlet med noen småting for styling. Syns Hanne og jeg var super flinke og er ganske fornøyd med hvordan det ble.

Det kjennes så merkelig ut, men vet det skal bli godt å få solgt også nå. Igjen så er følelsene som å være i denne berømmelige berg-og-dal banen.

Tirsdag tok jeg med meg Otto til Drammen for å møte Kamilla før jeg skulle til huset i Sande. Vi avtale og møtes på La Boulangerie, et fransk bakeri i sentrum. De har også den beste mandel croissanten jeg noen gang har smakt.

Som en pause i hussalg og Sande ble Otto og jeg med mamma og hennes venninne, Maria, på en damelunsj hos ei tredje venninne i Bærum. Hun ville så gjerne at jeg skulle ha med Otto for hun hadde en hund. De gikk ikke så godt sammen så mannen hennes tok hunden med ut. Otto oppførte seg eksemplarisk ❤️

I dag har jeg vært tilbake i Sande. Først i huset hvor jeg møtte Hild Frøya. Hun hadde fire stoler jeg kunne låne til fotografering og visning. Jeg solgte spisestue stolene mine til henne. Typisk!!

Etterpå dro jeg i Sande kirke og i bisettelsen til ei nabo som gikk bort. Det var en verdig og vakker bisettelse, men for meg var det ekstra tøft. Samme kirke og samme prest som i Toivo sin bisettelse i september ifjor. Kan ikke si at jeg ikke kjente ekstra på savnet i dag. Men det var også godt å være der for familien.

Etter bisettelsen ruslet jeg ned til minnelunden der urnen til Toivo er. Da kom tårene og reaksjonen jeg hadde holdt på inne i kirken. Det handlet ikke om meg og mitt i dag, men nede på minnelunden var jeg alene…..og da kom reaksjonene fossene ut….. som en berg-og-dal bane. Etter noen minutter “med” Toivo satt jeg meg i bilen og kjørte hjem.

Tilbake til Drammen og Sande igjen i morgen.

– Katie

http://www.organdonasjon.no

Hey

Det er ingen tvil om at jeg kom til å flytte fra Sande da Toivo døde. Den fredagen jeg dro fra huset etter en telefon fra nevrologen på Drammen sykehus som ringte for å fortelle meg at Toivo hadde falt i akuttmottaket og hadde etter en ny CT fått påvist en hjerneblødning, visste jeg inni meg at jeg aldri kom til å komme tilbake for å bo der igjen. Fra den dagen forvandlet huset mitt seg fra et hjem til et hus med fire vegger og et tak. Det å skulle pakke ned hjemmet vårt har føltes som å delvis pakke ned et dødsbo og samtidig pakke ned mange av dine egne saker. Dine egne saker som ikke har noen betydning når man er alene. Det er ufattelig tøft og holde på med og jeg tror det er en av grunnene til at det har tatt så lang tid. Jeg har ikke orket å være i huset mer enn noen få timer av gangen.

I går sto jeg opp relativt tidlig, luftet og matet Otto før jeg dro til Sande. Da jeg kom til Sande stoppet jeg på veien mellom Sande kirke og minne lunden hvor Toivo sin urne er. Jeg rullet ned vinduet og sa lavt ut “Hei kjæresten min. Jeg elsker deg Toivo” før jeg rullet vinduet opp og kjørte videre. Stoppet innom MENY for å kjøpe en brus til å ha med og da jeg sto i selvbetjenings kassen, helt uten forvarsel eller noen spesiell grunn begynte jeg å gråte. Jeg tror det er sånn det er med sorg. Den kommer snikende og helt uten forvarsel.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hadde avtalt med en hyggelig mann i boligfeltet mitt, Dunihagen, som skulle komme og fjerne snø og is og grave frem hengeren som står i gårdsplassen.

Foreløpig er det bare søppel i den. Flytte kassene mine er i garasjen enn så lenge. Planen er at når hengeren er tømt for søppel kan jeg få kjørt flytte kassene opp til lageret jeg har leid på Liertoppen.

Jeg pakket ferdig esken til svigerfar, Geir, som jeg skal levere på lørdag til en venn av ham og jeg fikk sortert det siste i eskene nede. Det kjennes så utrolig tomt ut i huset nå. Nå er det heller ingenting av Toivo sine ting igjen der inne. Som at han aldri var der. Men det var han. Og det var vi. Huset har vært vår borg, vårt hjem og vår trygge plass i nesten seks år. Vi flyttet inn på vår 10 års bryllupsdag, 10.november.2017. Seks år med kjærlighet, kos, moro, latter, oppturer og tøffe nedturer.

Tror jeg og Toivo har vært igjennom mere enn de fleste, men huset vårt i Eikelikollen var vår trygge havn og det kommer til å bli veldig rart å gi nøklene til ny eier. Fant dette fine bilde av Toivo og meg fra Kamilla og Alf-Egils bryllup i august 2009……. masse minner….. må bare virkelig ta det med meg videre i livet.

Etter at jeg var ferdig i huset kjørte jeg til Kamilla på Åssiden i Drammen. Der var Toivo sin tante Ruth og fetteren til Toivo, Knut Henning. Det var kjempe koselig å se de igjen. Tror faktisk ikke jeg har sett de mer enn en gang siden Toivo sin bisettelse i september i fjor, selv om vi selvfølgelig har snakket sammen på telefon. Kamilla hadde laget noen super gode horn med ost og skinke i og en kake. Ble ikke så lenge for var veldig sliten og nedfor i dag. Stoppet på Shell ved CC i Drammen og ladet Leafy så jeg kom meg helt hjem. På kvelden bare slappet jeg av på sofaen med Otto og litt Netflix. Fikk beskjed om at ei veldig hyggelig nabo dame gikk bort for to dager siden. Utrolig trist og det setter seg kanskje litt dypere hos meg nå.

Vi snakkes folkens og husk, si JA til organdonasjon.

– Katie

http://www.organdonasjon.no

Hey

Nå er det en stund siden jeg har skrevet et innlegg i bloggen så tenker det er på tide. Dette innlegget skriver jeg på mamma og pappa sin laptop og det er så sinnsykt mye deiligere å skrive på denne enn på mobil eller nettbrettet mitt. Innser at jeg nå kanskje må bytte header bilde på bloggen for nå er det Cincinnati som pryder og er ikke i USA lenger. Får tenke litt på hva jeg skal ha som header.

Føler nå at hverdagene mine er ganske like. Jeg står opp, tar på meg det første jeg finner av klær som da ofte er en fleece/pysj bukse og en av mine t-skjorter fra USA (driter i bh), jeg lufter Otto, mater Otto, prøver å mate meg selv litt og slenger meg på sofaen til God Morgen Norge. Prøver å gå en liten tur med Otto i løpet av dagen før resten av dagen går med til maling med akvarellene mine.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

De to siste lørdagene har jeg vært i huset mitt i Sande for å gjøre det ferdig til å legges ut for salg. Kjenner at det skal bli en utrolig lettelse å selge huset samtidig som det kommer til å bli enormt emosjonelt den dagen jeg må overlevere nøkkelen til en ny eier. Det å flytte skal jo være noe positivt, noen man kanskje har tenkt på en stund og planlagt. I mitt tilfelle så har jeg blitt kastet ut i det over natten. Jeg vet heller ikke hvor jeg skal bo. ALDRI har jeg vært så usikker og redd for hva fremtiden min blir….. Toivo og jeg skulle jo bli gamle sammen…. Hva gjør jeg da når “til døden skiller dere ad” kommer brått og tidlig? Det man gjør er at man tar en dag av gangen. Høres teit ut, men det er det eneste man kan. Noen dager må man faktisk ta en time av gangen. De dagene som var helsvarte jar blitt færre, men jeg har fortsatt stunder i løpet av dagen som er mørke. Det går ikke en dag uten at jeg gråter, lukter på aftershaven hans eller snakker til han. Da jeg var i Sande i helgen, kjørte jeg forbi minne lunden hopr urnen hans er. I det jeg passerte sakket jeg farten, tok ned vinduet mitt og sa rolig ut mot minne lunden, “Hei Toivo. Jeg elsker deg”. Det er flere som har spurt meg hvorfor jeg valgte å sette urnen hans i Sande når jeg allikevel skulle selge huset og flytte derfra. Sande er en utrolig fin plass og et sted Toivo og jeg var lykkelige. Jeg kommer alltid til å komme tilbake til Sande.

Klokken har bikket midnatt og jeg burde vært i seng, men en annen del av det å leve med stor sorg er at man ikke sover så himla bra. Det at jeg nå sover i nederste delen av en enkel køyeseng og deler denne med Otto gjør ikke søvnkvaliteten bedre. Håper dere der ute har det bra!

Katie

http://www.organdonasjon.no

Hey

Igår var det akkurat 5 måneder siden 3.september, dagen jeg mistet mitt livs kjærlighet brått og brutalt til en hjerneblødning.  Hver jævla dag er en kamp med en sorg som er så enorm og altoppslukende at jeg sliter med å holde hodet over vannet. Jeg tente et lys for Toivo. Jeg gjør egentlig det stadig vekk uten at det er noen spesiell grunn for han fortjener alle lys i verden.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det der med at livet går videre er vanskelig. På en måte så gjør det jo det, men på en annen måte stopper faktisk livet opp….. fullstendig.

I går var det årsmøte for Voksne med Medfødt Hjertefeil region øst så bestemte meg for en stund siden at jeg skulle dra på det. Det er alltid godt å se de andre medlemmene igjen. Mange har jeg jo kjent siden jeg var liten. Møtet var på nye Deichmann i Bjørvika før vi dro på Peppes Pizza i Karl Johans gate. Det var godt å se de andre igjen.

Orket ikke bli så lenge etter at jeg hadde spist så dro hjem til Otto. Er så godt å ha han.

Ha en strålende helg folkens 😊❤️

– Katie

http://www.organdonasjon.no

Hey

Da var dagen her…. startet tidlig med lufting av Otto før jeg kjørte nedover til Sande og huset. Har ikke vært i huset siden rett før jul. Kjenner det henger over meg. Må få det solgt så jeg kan komme meg videre. Min lille vei i Sande er en privat vei, så da jeg kom dit i dag var det ikke strødd. Min Nissan Leaf bare skled bortover veien som Bambi på isen. Oppkjørselen var jo heller ikke strødd så etter et par forsøk måtte jeg bare gi opp. Kom meg ikke opp hverken med bil eller til fots. Strøkassa var jo oppe ved garasjen…. skulle hente noe i garasjen og noe medisinsk utstyr som jeg hadde planer om å levere på sykehuset i dag, men de får vente.

Kom til sykehuset til avtalen kl 11.45. Møtte sykepleier Heidi og sykehus presten til etterlatt samtale. Jeg visste jo at det ville bli tøft samtidig som det også var godt. Jeg liker jo å snakke om Toivo. I mitt hode så holder det han fortsatt litt i live. Kanskje noen syns det er rart, men det bryr jeg meg ikke noe om.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Under samtalen sa jeg at jeg følte Drammen sykehus hadde gjort for lite for å forhindre at Toivo falt og pådro seg så stor skade på hodet at han døde to dager senere. De hadde ikke fått svar fra den første CT av hodet, så hvordan kunne de la han ligge uten tilsyn. Jeg kommer aldri til å forstå det. Aldri!

Jeg fikk en epost her om dagen fra Norsk Pasientskadeerstatning om at saken min nå var påbegynt fra deres side og innhenting av informasjon og dokumentasjon var begynt. Jeg vet det er en langdryg prosess som tar måneder og jeg har heller ingen forhåpninger, men jeg måtte gjøre dette for min del, Marcus sin del og ikke minst for Toivo sin del. Så får vi bare vente å se hva de finner ut av.

Etter møtet spurte Heidi meg om jeg ville se hvor Toivo lå. “Ja, gjerne” sa jeg og sammen gikk vi ned til akuttmottaket. Kjente det knøt seg godt i magen da jeg gikk inn på firemanns rommet han hadde ligget på. Det var ingen pasienter der nå så vi fikk gå helt inn. Det var tre senger der og ingen seng på plassen Toivo hadde hatt. Jeg gikk ikke helt bort men ble stående rett innenfor døren og tok det inn over meg at det var her han sist hadde vært bevisst, snakket og ikke minst snakket med meg på telefon. Heidi snur seg rundt, smiler forsiktig og sier lavt “nå står du akkurat der han falt”. Da kom tårene. Stakkars Toivo min ❤️

Savnet er så enormt og ubeskrivelig jævlig. Jeg tar en dag av gangen, noen dager tar jeg en time av gangen for det er så hinsides.

Etter møtet på sykehuset dro jeg på Krogsveen og leverte skifteattesten til megleren så vi får fortgang i dette salget. Blir godt å få huset solgt, selv om det garantert blir trist å levere fra seg nøklene den dagen det skjer.

Etter mye ladetrøbbel så står jeg endelig og lader bilen i Drammen så jeg kommer meg tilbake til Oslo. God fredag folkens og god helg om vi ikke sees.

– Katie

http://www.organdonasjon.no

Hey

Da har det blitt februar folkens. Det er rart hvordan tiden på en måte går kjempefort og på en annen drit sakte. Som jeg skrev i forrige innlegg så har det vært mye tøffere å komme hjem fra USA til at Toivo ikke er her lenger. Jeg vet jo at han er død, men det er utrolig hvordan hjernen din nesten spiller deg et puss så man tror det ikke stemmer. I natt sov jeg ikke super bra. Skal jeg være ærlig så har jeg vel ikke det siden Toivo døde i september. Jeg har vært flink med masken, men våknet halv seks. Otto våknet også så da var det bare å komme seg opp.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter en tur ut på glattisen med Otto og litt frokost kom en bølge av sorg over meg igjen og jeg endte i fosterstilling i sengen. Jeg skriver om sorgen etter Toivo fordi jeg ønsker å sette ord på hvor jævlig det er og at andre kanskje ser at de ikke er alene om alle følelsene rundt det om de opplever det samme.

Innså at jeg ikke kunne bli liggende i denne fosterstillingen hele dagen, selv om ønske om det var så absolutt tilstede. Heldigvis, kan man kanskje si, så har jeg jo Otto og han må jo ut… og litt mere ut enn rett utenfor døren.

Da jeg var i  USA og Otto var hos Hanne, Jerome og jentene fikk Otto nye potesokker så jeg kledde på han, satt han i bilen og vi kjørte til Frognerparken. Den er jo virkelig bare noen få minutter unna.

Skal ikke ha noe klapp på skulderen for at jeg kom meg ut, men det er faktisk ganske krevende. Å gå rundt med konstant knute i magen, skjelvinger og tårer klare til å komme ut.

Etter parken måtte jeg lade bilen før jeg bestemte meg for å dra opp til Kiwi butikken som Marcus jobber på. Har ikke sett han på over seks uker nå så det var på høy tid. Jeg kjørte han hjem til den nye leiligheten hans på Sognsvann og fikk se den. Superfin og skjønner han er storfornøyd med den. Tok ikke bilde av han så dette bilde fikk jeg mens jeg var i USA.

Nå er Otto og jeg hjemme igjen på skøyen. Jeg har sendt avgårde en email nå til Fransiskushjelpen i Oslo. De tilbyr sorg gruppe til forskjellige pårørende grupper. De har en gruppe for de mellom 40-65 år som har mistet partner, ektefelle, samboer, kjæreste (kjært barn, mange navn). Blir spennende å se om det kan være noe… who knows!

I morgen skal jeg til Sande. Gru – gleder meg. Må får oversikt så jeg får solgt det huset. Trenger mitt eget sted å bo og har ikke råd til det så lenge jeg betaler boliglån i Sande. Etterpå skal jeg til Drammen sykehus og i en etterlatt samtale med sykepleieren som passet på Toivo og sykehus presten. Det er et tilbud til pårørende som har mistet noen på Drammen sykehus. Gruer meg litt til det også, men tenker allikevel det blir godt 💔❤️

Håper alle holder seg på beina der ute på isen.

Og husk : Si det for å bli det – SI JA

http://www.organdonasjon.no

– Katie