Hey
Det er ingen tvil om at jeg kom til å flytte fra Sande da Toivo døde. Den fredagen jeg dro fra huset etter en telefon fra nevrologen på Drammen sykehus som ringte for å fortelle meg at Toivo hadde falt i akuttmottaket og hadde etter en ny CT fått påvist en hjerneblødning, visste jeg inni meg at jeg aldri kom til å komme tilbake for å bo der igjen. Fra den dagen forvandlet huset mitt seg fra et hjem til et hus med fire vegger og et tak. Det å skulle pakke ned hjemmet vårt har føltes som å delvis pakke ned et dødsbo og samtidig pakke ned mange av dine egne saker. Dine egne saker som ikke har noen betydning når man er alene. Det er ufattelig tøft og holde på med og jeg tror det er en av grunnene til at det har tatt så lang tid. Jeg har ikke orket å være i huset mer enn noen få timer av gangen.
I går sto jeg opp relativt tidlig, luftet og matet Otto før jeg dro til Sande. Da jeg kom til Sande stoppet jeg på veien mellom Sande kirke og minne lunden hvor Toivo sin urne er. Jeg rullet ned vinduet og sa lavt ut “Hei kjæresten min. Jeg elsker deg Toivo” før jeg rullet vinduet opp og kjørte videre. Stoppet innom MENY for å kjøpe en brus til å ha med og da jeg sto i selvbetjenings kassen, helt uten forvarsel eller noen spesiell grunn begynte jeg å gråte. Jeg tror det er sånn det er med sorg. Den kommer snikende og helt uten forvarsel.
Hadde avtalt med en hyggelig mann i boligfeltet mitt, Dunihagen, som skulle komme og fjerne snø og is og grave frem hengeren som står i gårdsplassen.
Foreløpig er det bare søppel i den. Flytte kassene mine er i garasjen enn så lenge. Planen er at når hengeren er tømt for søppel kan jeg få kjørt flytte kassene opp til lageret jeg har leid på Liertoppen.
Jeg pakket ferdig esken til svigerfar, Geir, som jeg skal levere på lørdag til en venn av ham og jeg fikk sortert det siste i eskene nede. Det kjennes så utrolig tomt ut i huset nå. Nå er det heller ingenting av Toivo sine ting igjen der inne. Som at han aldri var der. Men det var han. Og det var vi. Huset har vært vår borg, vårt hjem og vår trygge plass i nesten seks år. Vi flyttet inn på vår 10 års bryllupsdag, 10.november.2017. Seks år med kjærlighet, kos, moro, latter, oppturer og tøffe nedturer.
Tror jeg og Toivo har vært igjennom mere enn de fleste, men huset vårt i Eikelikollen var vår trygge havn og det kommer til å bli veldig rart å gi nøklene til ny eier. Fant dette fine bilde av Toivo og meg fra Kamilla og Alf-Egils bryllup i august 2009……. masse minner….. må bare virkelig ta det med meg videre i livet.
Etter at jeg var ferdig i huset kjørte jeg til Kamilla på Åssiden i Drammen. Der var Toivo sin tante Ruth og fetteren til Toivo, Knut Henning. Det var kjempe koselig å se de igjen. Tror faktisk ikke jeg har sett de mer enn en gang siden Toivo sin bisettelse i september i fjor, selv om vi selvfølgelig har snakket sammen på telefon. Kamilla hadde laget noen super gode horn med ost og skinke i og en kake. Ble ikke så lenge for var veldig sliten og nedfor i dag. Stoppet på Shell ved CC i Drammen og ladet Leafy så jeg kom meg helt hjem. På kvelden bare slappet jeg av på sofaen med Otto og litt Netflix. Fikk beskjed om at ei veldig hyggelig nabo dame gikk bort for to dager siden. Utrolig trist og det setter seg kanskje litt dypere hos meg nå.
Vi snakkes folkens og husk, si JA til organdonasjon.
– Katie