Hey
Nå er det en stund siden jeg har skrevet et innlegg i bloggen så tenker det er på tide. Dette innlegget skriver jeg på mamma og pappa sin laptop og det er så sinnsykt mye deiligere å skrive på denne enn på mobil eller nettbrettet mitt. Innser at jeg nå kanskje må bytte header bilde på bloggen for nå er det Cincinnati som pryder og er ikke i USA lenger. Får tenke litt på hva jeg skal ha som header.
Føler nå at hverdagene mine er ganske like. Jeg står opp, tar på meg det første jeg finner av klær som da ofte er en fleece/pysj bukse og en av mine t-skjorter fra USA (driter i bh), jeg lufter Otto, mater Otto, prøver å mate meg selv litt og slenger meg på sofaen til God Morgen Norge. Prøver å gå en liten tur med Otto i løpet av dagen før resten av dagen går med til maling med akvarellene mine.
De to siste lørdagene har jeg vært i huset mitt i Sande for å gjøre det ferdig til å legges ut for salg. Kjenner at det skal bli en utrolig lettelse å selge huset samtidig som det kommer til å bli enormt emosjonelt den dagen jeg må overlevere nøkkelen til en ny eier. Det å flytte skal jo være noe positivt, noen man kanskje har tenkt på en stund og planlagt. I mitt tilfelle så har jeg blitt kastet ut i det over natten. Jeg vet heller ikke hvor jeg skal bo. ALDRI har jeg vært så usikker og redd for hva fremtiden min blir….. Toivo og jeg skulle jo bli gamle sammen…. Hva gjør jeg da når “til døden skiller dere ad” kommer brått og tidlig? Det man gjør er at man tar en dag av gangen. Høres teit ut, men det er det eneste man kan. Noen dager må man faktisk ta en time av gangen. De dagene som var helsvarte jar blitt færre, men jeg har fortsatt stunder i løpet av dagen som er mørke. Det går ikke en dag uten at jeg gråter, lukter på aftershaven hans eller snakker til han. Da jeg var i Sande i helgen, kjørte jeg forbi minne lunden hopr urnen hans er. I det jeg passerte sakket jeg farten, tok ned vinduet mitt og sa rolig ut mot minne lunden, “Hei Toivo. Jeg elsker deg”. Det er flere som har spurt meg hvorfor jeg valgte å sette urnen hans i Sande når jeg allikevel skulle selge huset og flytte derfra. Sande er en utrolig fin plass og et sted Toivo og jeg var lykkelige. Jeg kommer alltid til å komme tilbake til Sande.
Klokken har bikket midnatt og jeg burde vært i seng, men en annen del av det å leve med stor sorg er at man ikke sover så himla bra. Det at jeg nå sover i nederste delen av en enkel køyeseng og deler denne med Otto gjør ikke søvnkvaliteten bedre. Håper dere der ute har det bra!
Katie