Hey
Da har det blitt februar folkens. Det er rart hvordan tiden på en måte går kjempefort og på en annen drit sakte. Som jeg skrev i forrige innlegg så har det vært mye tøffere å komme hjem fra USA til at Toivo ikke er her lenger. Jeg vet jo at han er død, men det er utrolig hvordan hjernen din nesten spiller deg et puss så man tror det ikke stemmer. I natt sov jeg ikke super bra. Skal jeg være ærlig så har jeg vel ikke det siden Toivo døde i september. Jeg har vært flink med masken, men våknet halv seks. Otto våknet også så da var det bare å komme seg opp.
Etter en tur ut på glattisen med Otto og litt frokost kom en bølge av sorg over meg igjen og jeg endte i fosterstilling i sengen. Jeg skriver om sorgen etter Toivo fordi jeg ønsker å sette ord på hvor jævlig det er og at andre kanskje ser at de ikke er alene om alle følelsene rundt det om de opplever det samme.
Innså at jeg ikke kunne bli liggende i denne fosterstillingen hele dagen, selv om ønske om det var så absolutt tilstede. Heldigvis, kan man kanskje si, så har jeg jo Otto og han må jo ut… og litt mere ut enn rett utenfor døren.
Da jeg var i USA og Otto var hos Hanne, Jerome og jentene fikk Otto nye potesokker så jeg kledde på han, satt han i bilen og vi kjørte til Frognerparken. Den er jo virkelig bare noen få minutter unna.
Skal ikke ha noe klapp på skulderen for at jeg kom meg ut, men det er faktisk ganske krevende. Å gå rundt med konstant knute i magen, skjelvinger og tårer klare til å komme ut.
Etter parken måtte jeg lade bilen før jeg bestemte meg for å dra opp til Kiwi butikken som Marcus jobber på. Har ikke sett han på over seks uker nå så det var på høy tid. Jeg kjørte han hjem til den nye leiligheten hans på Sognsvann og fikk se den. Superfin og skjønner han er storfornøyd med den. Tok ikke bilde av han så dette bilde fikk jeg mens jeg var i USA.
Nå er Otto og jeg hjemme igjen på skøyen. Jeg har sendt avgårde en email nå til Fransiskushjelpen i Oslo. De tilbyr sorg gruppe til forskjellige pårørende grupper. De har en gruppe for de mellom 40-65 år som har mistet partner, ektefelle, samboer, kjæreste (kjært barn, mange navn). Blir spennende å se om det kan være noe… who knows!
I morgen skal jeg til Sande. Gru – gleder meg. Må får oversikt så jeg får solgt det huset. Trenger mitt eget sted å bo og har ikke råd til det så lenge jeg betaler boliglån i Sande. Etterpå skal jeg til Drammen sykehus og i en etterlatt samtale med sykepleieren som passet på Toivo og sykehus presten. Det er et tilbud til pårørende som har mistet noen på Drammen sykehus. Gruer meg litt til det også, men tenker allikevel det blir godt 💔❤️
Håper alle holder seg på beina der ute på isen.
Og husk : Si det for å bli det – SI JA
– Katie
