Hey
Å leve med enorm sorg er som å konstant sitte i en berg-og-dal bane. Noen dager er så mørke at å stå opp ikke er innenfor hva du begriper at du skal klare, mens andre dager finnes det nok energi til å klistre på et, om noe falskt smil bare for å bevise overfor andre at du “har det bra”. For jeg har det ikke bra. Jeg tar en dag av gangen. Jeg kan, selv om det blir sagt med de beste intensjoner, bli skikkelig lei av folk som forteller meg hvor tøff og sterk jeg er. Det er noen dager man bare vil være svak, emosjonell og sårbar. Det er ofte de dagene man blir under den dynen!
På lørdag som var, dro Hanne og jeg tilbake til Sande for å gjøre huset ferdig til vask og fotografering. Min fine nabo, som også er snekker, kom innom for å se hva lister som manglet på kjøkkenet. Han sa han kunne ta det ferdig for meg. Selv om huset er mer eller mindre tomt for møbler og stæsj hadde jeg vært innom IKEA og handlet med noen småting for styling. Syns Hanne og jeg var super flinke og er ganske fornøyd med hvordan det ble.
Det kjennes så merkelig ut, men vet det skal bli godt å få solgt også nå. Igjen så er følelsene som å være i denne berømmelige berg-og-dal banen.
Tirsdag tok jeg med meg Otto til Drammen for å møte Kamilla før jeg skulle til huset i Sande. Vi avtale og møtes på La Boulangerie, et fransk bakeri i sentrum. De har også den beste mandel croissanten jeg noen gang har smakt.
Som en pause i hussalg og Sande ble Otto og jeg med mamma og hennes venninne, Maria, på en damelunsj hos ei tredje venninne i Bærum. Hun ville så gjerne at jeg skulle ha med Otto for hun hadde en hund. De gikk ikke så godt sammen så mannen hennes tok hunden med ut. Otto oppførte seg eksemplarisk ❤️
I dag har jeg vært tilbake i Sande. Først i huset hvor jeg møtte Hild Frøya. Hun hadde fire stoler jeg kunne låne til fotografering og visning. Jeg solgte spisestue stolene mine til henne. Typisk!!
Etterpå dro jeg i Sande kirke og i bisettelsen til ei nabo som gikk bort. Det var en verdig og vakker bisettelse, men for meg var det ekstra tøft. Samme kirke og samme prest som i Toivo sin bisettelse i september ifjor. Kan ikke si at jeg ikke kjente ekstra på savnet i dag. Men det var også godt å være der for familien.
Etter bisettelsen ruslet jeg ned til minnelunden der urnen til Toivo er. Da kom tårene og reaksjonen jeg hadde holdt på inne i kirken. Det handlet ikke om meg og mitt i dag, men nede på minnelunden var jeg alene…..og da kom reaksjonene fossene ut….. som en berg-og-dal bane. Etter noen minutter “med” Toivo satt jeg meg i bilen og kjørte hjem.
Tilbake til Drammen og Sande igjen i morgen.
– Katie