Hey
Da var dagen her…. startet tidlig med lufting av Otto før jeg kjørte nedover til Sande og huset. Har ikke vært i huset siden rett før jul. Kjenner det henger over meg. Må få det solgt så jeg kan komme meg videre. Min lille vei i Sande er en privat vei, så da jeg kom dit i dag var det ikke strødd. Min Nissan Leaf bare skled bortover veien som Bambi på isen. Oppkjørselen var jo heller ikke strødd så etter et par forsøk måtte jeg bare gi opp. Kom meg ikke opp hverken med bil eller til fots. Strøkassa var jo oppe ved garasjen…. skulle hente noe i garasjen og noe medisinsk utstyr som jeg hadde planer om å levere på sykehuset i dag, men de får vente.
Kom til sykehuset til avtalen kl 11.45. Møtte sykepleier Heidi og sykehus presten til etterlatt samtale. Jeg visste jo at det ville bli tøft samtidig som det også var godt. Jeg liker jo å snakke om Toivo. I mitt hode så holder det han fortsatt litt i live. Kanskje noen syns det er rart, men det bryr jeg meg ikke noe om.
Under samtalen sa jeg at jeg følte Drammen sykehus hadde gjort for lite for å forhindre at Toivo falt og pådro seg så stor skade på hodet at han døde to dager senere. De hadde ikke fått svar fra den første CT av hodet, så hvordan kunne de la han ligge uten tilsyn. Jeg kommer aldri til å forstå det. Aldri!
Jeg fikk en epost her om dagen fra Norsk Pasientskadeerstatning om at saken min nå var påbegynt fra deres side og innhenting av informasjon og dokumentasjon var begynt. Jeg vet det er en langdryg prosess som tar måneder og jeg har heller ingen forhåpninger, men jeg måtte gjøre dette for min del, Marcus sin del og ikke minst for Toivo sin del. Så får vi bare vente å se hva de finner ut av.
Etter møtet spurte Heidi meg om jeg ville se hvor Toivo lå. “Ja, gjerne” sa jeg og sammen gikk vi ned til akuttmottaket. Kjente det knøt seg godt i magen da jeg gikk inn på firemanns rommet han hadde ligget på. Det var ingen pasienter der nå så vi fikk gå helt inn. Det var tre senger der og ingen seng på plassen Toivo hadde hatt. Jeg gikk ikke helt bort men ble stående rett innenfor døren og tok det inn over meg at det var her han sist hadde vært bevisst, snakket og ikke minst snakket med meg på telefon. Heidi snur seg rundt, smiler forsiktig og sier lavt “nå står du akkurat der han falt”. Da kom tårene. Stakkars Toivo min ❤️
Savnet er så enormt og ubeskrivelig jævlig. Jeg tar en dag av gangen, noen dager tar jeg en time av gangen for det er så hinsides.
Etter møtet på sykehuset dro jeg på Krogsveen og leverte skifteattesten til megleren så vi får fortgang i dette salget. Blir godt å få huset solgt, selv om det garantert blir trist å levere fra seg nøklene den dagen det skjer.
Etter mye ladetrøbbel så står jeg endelig og lader bilen i Drammen så jeg kommer meg tilbake til Oslo. God fredag folkens og god helg om vi ikke sees.
– Katie
