Hey,
Er i Gråbeinskvartalet I helgen.
Vært hjemme i seks dager nå. Brukt mye av uken på å sove og komme meg. Jeg har egentlig ikke vært så suksessfull med det. Tror det kommer av en blanding av tidsforskjell mellom USA og Norge en den enorme og tilstedeværende sorg etter Toivo. Det viste seg å være mye tøffere å komme hjem til at han var død enn jeg trodde. Selv om han selvfølgelig alltid var med meg i tankene da jeg var I USA, hadde jeg så mange andre ting å tenke på. Både før og etter jeg ble lagt inn. Og selv om turen til USA ikke ble helt som jeg hadde planlagt, ble det et lite avbrekk fra den totale tomheten jeg har følt hjemme siden jeg mistet Toivo i september.
Så å komme hjem til Oslo og han ikke var her til å ta meg i mot med en av hans gode og altoppslukende klemmer, slo meg skikkelig.
I helgen har jeg lånt Hanne sin leilighet i Gråbeinskvartalet i Oslo. De er alle mann i Paris for å feire jentenes franske farmor, Josette, sin 80 års dag. Jeg har, siden Toivo ble borte, bodd i Oslo hos mamma og pappa. Nå føles det som at jeg øver på å bo alene. Å bo alene har jeg ikke gjort siden jeg flyttet inn med Toivo, 2.april.2006… snart 17 år siden….. Å bo alene blir jo mi nye hverdag. Uansett om jeg vil eller ikke.
Så her er jeg. Full av tanker, tårer, bekymringer, minner og alle andre følelser i universet. Hadde mest lyst til å bli liggende under dyna til Solveig på sofaen i dag, men tvang meg opp. Da jeg kom hit i går og låste opp døren ble jeg møtt av Otto. Go’gutten min hadde jeg ikke sett på fire uker nå så det var stor gjensynsglede.
Så etter en god del tårer og timer under dynen kom jeg meg opp og ut med Otto. Vi gikk litt rundt her på Grünerløkka. Det var jo risikosport i seg selv på grunn av isen. Tilbake på Gråbeinskvartalet fant jeg ut at jeg ikke skulle gå rett inn på sofaen og under dynen igjen, så tok med Otto inn på Gråbein bar på hjørnet.
Det var ganske fullt der inne så ble stående I baren med min islatte. Otto satte seg pent på gulvet under baren. Han oppførte seg så bra i forhold til at det var to andre hunder der.
Ble ikke stående i baren så lenge. Det var mye folk og trangt og lengselen etter sofaen begynte å bli overraskende stor så snudde meg rundt for å gå. Plutselig var det ei som tok tak i armen min. Jeg snudde meg rundt og der satt ei dame som viste meg sin sketchbok. Og på siden hun holdt opp var det et sketchet bilde av Otto som hun hadde gjort iløpet av de femten minuttene jeg var der inne.
Jeg ble så satt ut, rørt til tårer og glad på en gang. Hun spurte om jeg ville ha det og jeg takket selvfølgelig pent ja. Hun sa hun het Marte. Så takk Marte. Du dukket opp, du vakre menneske, og gjorde dagen min lysere. Nå må jeg finne en ramme til sketchen.
Nå er Otto og jeg tilbake i leiligheten og tilbake på sofaen. Han er aldri langt unna. Dynen har jeg ikke lagt meg under enda, men det kommer.
– Katie
