Hey
Ettersom det har vært så mye som har skjedd de siste ukene har jeg kanskje ikke fulgt så godt med på min egen helse. Jeg har tatt de medisinene jeg skal, men sløvet litt med å følge opp blodprøvetakningen, så i går måtte jeg krype til korset. Og ettersom jeg nå bor hos mamma og pappa på Skøyen, blir det for langt å dra til Drammen sykehus, så da ble det Rikshospitalet. Der hadde jeg ikke vært siden den søndagen Toivo døde. Det var litt rart å ikke føle det samme for stedet som før. Det kan godt være at noen syns det er rart, men jeg har alltid syns at det har vært ok å være der, trygt og godt liksom…. vet ikke helt hva jeg føler.
I går malte jeg mitt første bilde etter at Toivo døde fra meg 3 september. Jeg har jo alltid funnet ro når jeg maler og tenkte kanskje jeg skulle prøve meg igjen. Jeg har villet male et takkekort til Trine på Buskerud Begravelsesbyrå. Hun skal få en av bøkene jeg har illustrert også som takk. Jeg vet at hun gjør “bare” jobben sin, men fy søren for en fantastisk dame.
I dag hadde jeg bestemt meg for å ta timen hos fysioterapeuten min, Tove, i Drammen. Det er viktig for kroppen min. Har jo slitt med så mye smerter og er mye stiv. Blir jo ikke noe bedre etter de siste fire ukene.
Etter fem minutter på sykkelen fikk jeg komme opp på benken hennes og mens jeg lå på venstre side med høyre ben i slyngen, masserte hun hoften min på høyre side som jeg har hatt så vondt i.
Etter fysio timen kjørte jeg ut til Sande og huset. Det er nesten litt merkelig hvor lite følelser jeg har for det huset. Toivo og jeg hadde kanskje de nesten seks vanskeligste årene våre i det huset. Med så mange flere helsemessige nedturer, og en enorm opptur med min hjertetransplantasjon som på grunn av påfølgende Covid pandemi endte med å bli en enorm utfordring. Huset føltes nesten ut som et fengsel, ikke et hjem.
Selv om jeg kommer til å trenge en del hjelp, gikk jeg løs på klesskapet til Toivo. Jeg bare kjente at jeg ville gå gjennom det selv. Klærne dine er jo noe som forteller hvem du er, alt jeg tok ut skrek jo Toivo. Jeg brettet det pent og la det i en stor svart søppelsekk. Jeg la til side det jeg ville beholde selv. En hvit t-skjorte med skriften “SEXUSEME”, den lyseblå penskjorten og det lyseblå slipset han hadde på deg da vi giftet oss for snart 16 år siden.
På vei hjem stoppet jeg hos Wenche og Kjell på Egge i Lier. Det er nesten litt rart å dra dit uten Toivo samtidig som at det er det mest naturlige. Vel hjemme hos mamma og pappa på skøyen ble det en salat til middag og masse Otto-kos.
Nydelige Egge i Lier
Nå skal jeg bare slappe av resten av kvelden. Surrealistisk å tenke på at det er fire uker siden Toivo fikk hjerneblødningen.
– Katie
