Surrealistisk sorg

Hey

Hvor mange ganger jeg har holdt på å dø i mitt liv, tror jeg familie og venner har sluttet å telle. Født med komplisert hjertefeil på slutten av 70 tallet var ikke utsiktene de aller største. Etter hjertesvikten i 2011/12, livmorkreften i 2015, så den akutte nyresvikten med påfølgende seks uker på Rikshospitalets intensivavdeling etter å ha operert ut skjoldbruskjertelen sommeren 2016 til hjertetransplantasjonen i april 2019, har antallet blitt for høyt. Begravelsen min har vel også blitt planlagt både en og to og tre ganger.

Meg på Ullevål i 1978
Meg på gamle Rikshospitalet i Pilestredet i Oslo, oktober 1988 (hjerteoperasjon nr 5)
Dagen etter transplantasjonen

At det ikke var jeg som skulle dø, men min elskede mann, Toivo, for 3 uker og 3 dager siden, klarer jeg ikke å forstå. Han jeg og han danset sammen på stuen til noe cheesy musikk fredag morgen før jeg dro på fysioterapi timen til at jeg 12 timer senere satt på Ullevål og ble forklart at han hadde fått en irreversibel massiv hjerneblødning er helt uforsåelig og surrealistisk. Den fine, kjekke, vakre, snille mannen min som har stått brask og bram ved min side gjennom alt de siste 18 årene var nå på vei til å skli ut av livet…..

Jeg skriver inlegg om sorgen og prosessen for det er godt for meg og jeg håper kanskje noen finner noe i det..hva vet jeg.

Elsker deg Toivo

Natta folkens og husk at hvis du elsker noen så si det. Er det lenge siden du har snakket med noen? Ring de

– Katie

2 kommentarer
    1. Det er så skremmende hvor plutselig dette kan skje. Jeg legger inn noe ekstra I love you’s takket deg og Toivo. ❤️🤎❤️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg