Hey
Jeg har absolutt ikke noe problem med å forstå det kan være vanskelig å vite hvordan man skal ordlegge seg, eller i det hele tatt vite hva man skal si til noen som er i dyp sorg. Har jo vært der selv… usikker på å si de riktige ordene så man viser den omsorgen man ønsker uten å si noe feil. Men nå er jeg på feil side…. jeg er i dyp sorg og i de 260 dagene som er gått siden Toivo døde har jeg opplevd det meste av ord. Noen feilslåtte som jeg selvfølgelig legger i den imaginære mappen av nervøsitet. Andre har virket genuine og andre har virket tankeløse.
Jeg smiler og takker for omtanke og hyggelige ord om gode minner de har om Toivo. De tankeløse kommentarene tar jeg også med et smil, men kapasiteten til å bli stående I samtale med vedkommende er liten, så jeg trekker meg tilbake og gråter.
Jeg lurer på hvor mye jeg har grått de siste 260 dagene? Snakker vi liter….? Må Google…. straks tilbake…….
Ok, da var jeg tilbake og fant ikke noe svar på det. Sikkert ikke målt. Det føles uansett ut som det er litervis. For det er hver dag. Noen dager mer enn andre.
I dag var en tung dag. Ikke for noe spesiell grunn, den var bare tung. Det kan kanskje være fordi vi har lagt 17 mai og pinsen bak oss og det er en tid med familie og venner og da manglet selvfølgelig Toivo. Han mangler jo hver dag!!
Kommentarer som “livet går videre” er en standard jeg har sikkert hørt tusen ganger de siste månedene og ja, jeg også vet at livetgår videre, men for meg så betyr det at det går videre uten han. Og det vil jeg ikke…..
Jeg har fått en liv jeg absolutt ikke har bedt om eller for den sakens skyld vil ha. Min økonomi er plutselig veldig mye vanskeligere, jeg sover ikke noe særlig, jeg spiser anderledes, jeg kler meg anderledes og alt er bare anderledes.
Jeg vet jeg har fått livet i gave gjennom organdonasjon og jeg hedrer min donor med å leve videre, men jeg klarer ikke være sterk og takknemlig hver eneste dag. Som I dag, ville jeg bare være under dynen….. Men som med det meste jeg prøver meg på, klarte jeg ikke det heller….. Endte opp med Otto på Bygdøy sjøbad på ettermiddagen en liten tur. Takk og lov for Otto som holder meg oppreist.
Nå skal jeg legge meg så får vi se om det blir søvn på meg i natt….
– Katie
