Hey
Det sies at veien blir til mens man går den og aldri har jeg følt at det har vært mer riktig enn nå. I dag er det 258 dager siden Toivo sovnet inn på Ullevål og mitt liv ble snudd på hodet. Alle planene Toivo og jeg hadde for livet ble like brått revet bort. Mitt liv som jeg kjente det, var over. Folk rundt meg sier “tid leger…” …..eh, javel? Det klarer ikke jeg se. Jeg føler selv at jeg har vært ganske flink til å ikke barrikadere meg inn under dyna og gråte de siste 258 dagene, egentlig 260 dagene ettersom han lå to dager på Ullevål før han døde. Jeg er ute på kafe, går i sorg gruppe, møter venner og familie og prøver. Jeg skriver denne bloggen og selv om jeg har gjort det en stund så har den naturlig nok mer fra å handle om livet med medfødt hjertefeil og livet etter en hjerte transplantasjon, til å handle om hverdagen min med sorg. Men alt henger jo også sammen for hverdagen min med sorg er også en hverdag som hjerte transplantert.
I går var det enda en første merkedag uten Toivo. En dag jeg vet Toivo var glad i, 17 mai. Den dagen han fikk lage sin bløtkake, for i henhold til han var hans bedre enn min, han fant frem 17 mai slipset sitt og elsket og synge med på nasjonalsangen. Toivo var veldig glad i Norge og syns 17 mai var super stas. Fant noen bilder av Toivo og meg ved tidlige 17 mai feiringer.
Da jeg sto opp satt jeg på NRK og “Gratulerer med dagen”. Det gjør jeg hver 17 mai på samme måte som jeg setter på Disney på julaften. Jeg var invitert på brunsj hos Anja og Sohail hjemme hos Sohail på Birkelunden så i 10 tiden begynte jeg å gjøre meg klar. Jeg har aldri hatt bunad og selv om jeg tenker at jeg ønsker meg det, så tror jeg ikke jeg hadde sett veldig bra ut i den. Kanskje dårlig selvbilde, som ikke ble noe mindre dårlig når Toivo døde. Tok en dusj, noe jeg hater. Jeg virkelig misliker å dusje. Jeg syns ikke det er deilig, jeg syns bare det er pes. Tror det henger igjen fra da jeg var ordentlig syk med hjertesvikten. Da var jeg så syk at det å dusje tok alt ut av meg. Da jeg veide over 100 kilo og å puste var som å puste igjennom et sugerør. Selv om jeg er mye friskere nå, kjenner jeg fortsatt på hatet og orket rundt det å dusje. Tre hele ganger måtte jeg sminke meg for, som havet, kommer også sorgen i bølger i de mest upassende tider.
Cecilie kom og hentet meg og vi kom oss til Birkelunden hvor Sohail selvfølgelig bor i 5 etasje uten heis. Noe andpusten og stiv i beina kom vi oss opp i leiligheten 5 minutter etter at vi hadde ringt på ringeklokken nede på gateplan. Anja og Sohail hadde stelt i stand super digg brunsj og det var så godt å være sammen med venner. Var virkelig redd 17 mai skulle bli helt jævlig. Etter maten gikk vi ned til Birkelunden hvor Birkelunden Mannskor holdt konsert. Det var så mye folk der og så på. Sikkert noen tusen og når de sang “Norge i Rødt, Hvitt og Blått” og “Ja vi elsker”, ble jeg så overveldet. Det er kanskje ikke så mange som vet, men i alle årene jeg har kjent Toivo har han hatt en liten drøm om å lære seg å synge. Jeg hadde endelig klart å bestille noen timer hos en sang pedagog i Oslo som han skulle få i 50 års bursdags presang. Den gaven fikk jeg aldri gitt han siden han gikk bort 17 dager før sin 50 års dag. Når Birkelunden Mannskor sang i går følte jeg at Toivo var der med meg. Sikkert noen som tenker det er teit, men det varmer meg å tenke at han var der.
Etter at koret var ferdig kjørte Cecilie meg hjem hvor vi slappet av litt før hun dro videre på sin vei og jeg dro til Gråbein bar med mamma og pappa. Der møtte vi Hanne, Jerome, Solveig og Thomas kom med Marit og Emilie og Sebastian. Etter en halvtimes tid kom også min fineste Marcus og kjæresten Helene. Vi satt oss inne i bakgården og grillet og koste oss. Otto var også med og 17 mai pyntet, selvfølgelig.
Jeg håper virkelig dere alle har hatt en super fin 17 mai. Været har jeg skjønt har vært fantastisk i nesten hele landet. Blir ikke bedre av det.
Vi snakkes
– Katie
