Hey
I dag var det ny tur til veterinæren med Otto. Etter et par dager hvor han ikke har villet spise noe særlig av maten sin måtte jeg ta en sjekk. Veterinæren ville gjerne se han og vi fikk en time allerede noen timer etter at jeg ringte de. Han ble 9 år i april så han er jo tidlig i senior fasen av livet sitt nå. Da vi hadde Arne også så var det nesten som at både Arne og Otto “valgte” hver sin eier. Arne valgte meg og Otto var Toivo sin. De var jo selvfølgelig begge sine, men Arne var alltid hos meg og Otto med Toivo. Jeg tror det er derfor jeg føler enda mer ansvar overfor hvordan Otto har det. Jeg vet hvor glad Otto var i “pappa” og hvor mye han betydde for Toivo.
Da vi kjørte utover til Drammen fikk vi også testen den nye selen jeg kjøpte han i går. Jeg brukte en del penger på den ettersom jeg ville ha en så god bil sele som mulig med tanke på han sikkerhet. Men jeg ville at den også skulle være komfortabel for han. Den fungerte kjempefint så blir bra når vi skal kjøre helt til Stockholm neste helg.
Da vi kom til veterinæren ventet vi litt mens vikar legen leste seg litt opp om han. Når vi kom inn ble det bestemt å ta nye blodprøver for å sjekke verdiene på leveren. Det ble jo tatt noen blodprøver for en ukes tid siden, men da ble ikke lever verdiene sjekket. Etter en grundig sjekk mente veterinæren at det kanskje kunne være noe nerve smerter som gjør at han sklir ut med beina. Da jeg våknet i går så jeg at han hadde tissen utover teppet sitt på gulvet enda vi hadde vært ute rett før vi la oss. Veldig ulikt Otto. Han har fått Rimadyl som er smertestillende, men i dag fikk han en smertestillende sprøyte som varer en måned. Den er også snillere mot organene i forhold til tabletter. Så de neste månedene må han få denne sprøyten i Stockholm. I det vi skulle dra fra veterinæren klarte jeg å komme borti noe med benet og plutselig kjente jeg at det rant noe vått på leggen. På grunn av medisinene jeg går på så er huden min litt tynn og blodet tynt så det var blod. Litt komisk når jeg måtte få hjelp av veterinær også….hehe!
Vel hjemme fikk jeg spist litt lunsj og til min store overraskelse løp Otto rett bort til mat skålen sin og kastet seg over maten han ikke ville ha i dag tidlig. Kjente en lettelse over det. Han spiste også middagen sin i dag men ikke med samme iver som vanlig.
Jeg har lenge hatt lyst til å skrive en bok. Jeg har opplevd mer enn de fleste og det er en historie om overlevelse mot alle odds. Jeg var på kontroll hos kardiologen på Drammen sykehus forrige uke og i går kom epikrisen i posten. Da jeg satt og leste gjennom den, som alltid starter med et lite sammendrag av hva jeg har vært igjennom, blir det nesten for overveldende og jeg innbilder meg at jeg leser om noen andre. Jeg er imponert at kardiologen fikk alt på en A4 side. Enda mer imponert over at jeg lever.
Selv om jeg har hatt mange slag igjennom livet så er jeg så vanvittig takknemlig for at jeg lever. Det har aldri vært noen selvfølge. En støttende familie, venner og Toivo bringer meg langt, men vanvittig dyktige leger, helsepersonell og IKKE MINST min donor har gjort det. Det er vanskelig å ikke være ufattelig takknemlig når man blir hjerte transplantert. Jeg ville ikke vært her uten. Samtidig som det er veldig lov å ha dårlige dager oppi alt sammen. Og jeg kan love dere at jeg har de også. Så nå har jeg så vidt begynt å skrive litt. Det blir en av de tingene jeg kommer til å drive med utover høsten.
Neste uke starter et nytt kapittel i livet mitt. Syns det nesten er litt klisjé å kalle det for kapittel, men det er vel det det er. 27.juli pakker jeg bilen med Otto og kjører til Stockholm og jeg gleder meg. Det er virkelig første gangen jeg gleder meg til noe siden Toivo døde. Og det er lov å glede seg midt i en sorg. Jeg vet at Toivo følger med meg og ønsker meg alt godt.
Akkurat innsett at “Tilbake til fremtiden” går på TV, så nå må jeg avslutte. Elsker den filmen. Tror det er en av favorittene mine.
– Katie
