God morgen……

En ny dag gryr, men følelsen av “blanke ark” og “alt er mulig” er liksom ikke helt tilstede. Jeg føler bare at dagene går inn i hverandre uten et skille. Vi er alle med på denne dugnaden som vi håper skal være nok for at denne usynlige fienden vi lever med rundt oss i samfunnet skal bli borte. Den begredelige skyen, vi kaller Covid-19, henger over oss alle. Spørsmålene er uendelige, mens svarene er usammenhengende, diffuse og til tider kompliserte å forstå seg på. Det er jo ikke rart at mange kjenner på en liten depresjon, ensomhet eller kanskje maktesløshet. Jeg er jo heldig siden jeg har min flotte mann, familie og venner, så ensomhet er jo ikke noe krise for meg. Men jeg føler så for de som føler dette, for jeg har følt på det tidligere og det sier seg selv at det ikke en spesielt god ting.

Etter en vond natt med mye smerter, 4 turer på toalettet og sikkert 100 stillingsendringer, holdt jeg ikke ut og måtte komme meg opp av sengen. Snek meg ut mens Toivo sov videre. Otto ble med og vi hadde 30 minutters kosestund på sofaen før Toivo sto opp. Det var fortsatt mørkt ute så jeg tente lys og det var kjempe koselig.

På grunn av smertene måtte jeg ta noen smertestillende som jeg nå kjenner begynner å virke. Har store planer om å legge meg nedpå før jeg må opp på “kontoret” og jobbe videre med illustrasjonene. Men nå kom Toivo hjem og jeg kviknet til litt. Vi snakkes folkens. Ta vare på dere selv og ha en så god dag som mulig.

– Katie