hei igjen
Sluttet av i går med sommeren som var veldig fin. Det var lavere smitte og mindre restriksjoner, så det var mulig å spise ute og kose seg i sommervarmen.
Høsten var jo ganske begredelig. Bortsett fra en helg på hotell i Tønsberg med Toivo, har det ikke vært mye å klappe hendene for.
Ettersom smitten bare har økt har jo energien min dalt til et punkt hvor alt har vært slitsomt. Du tenker kanskje, ” alt var vel ikke slitsomt vel?”…… Eh jo, ALT har vært slitsomt. Før transplantasjonen husker jeg at jeg sa til kardiologen min på Rikshospitalet at jeg var så lei av å si at jeg alltid var så sliten. Selve ordet, sliten, hadde ikke noe tyngde eller betydning lenger. Han mente seg mot meg og sa ; “prøv å finne et annet ord. Du si at du ikke har kapasitet?”. Både han og jeg mente det var et godt alternativ. Så denne høsten har jeg ikke hatt mye kapasitet. Til det meste.
Med høye smittetall, måtte jo julen bli som den ble. Ønske om å dele den med familie og venner ble uaktuelt. Det vanskelig for mange i år, men kjente litt synd på meg selv ettersom jeg måtte feire jul i fjor på Drammen sykehus. Heldigvis kom Marcus hjem og det var supergodt. Vi spiste juleribba og åpnet pakker. Koste oss skikkelig. Endelig litt ro.
1 juledag var ikke forme tipp topp tommel opp. Det hadde skurret i halsen ett par dager. Jeg hadde fått antibiotika av legen, men dro på Covid-19 testsenteret i Drammen.
Da jeg kom hjem kjente jeg at pulsen min økte. Sjekket den med en egen maskin her her hjemme og den lå på 154 bpm. Var så trøtt og kapasitetsløs at jeg sovnet. Da jeg våknet var pulsen på 163 bpm. Jeg ringe Medisin 1 på Drammen sykehus og vi ble fort enig om å få en ambulanse hit……
Sliten nå kjenner jeg…..oops sorry, jeg mener kapasitetsløs……
fortsettelsen i morgen…….
Katie
