Hey

I dag har vært en litt rar dag. En tom dag. Jeg har tilbragt mye tid på sofaen med hodepine, sovet mye og tenkt mye. Gårsdagens opplevelse på Gulskogen satte en ordentlig støkk i meg. Denne gangen var det ikke så lett å bare riste det av meg. Og jeg blir nesten litt irritert for det. Jeg er glad for all støtte og gode ord fra venner, kjente og ukjente. 

Som jeg har skrevet flere ganger den siste tiden så er formen min dårligere enn på lenge. Om det er forbigående eller hva, er jeg ikke sikker på. Tung i pusten, slapp i kroppen og mye blå. Dette sender meg inn i en periode med angst og redsel. Men det må jeg jobbe med, noe jeg gjør ganske bra på egenhånd. Men jeg har ikke den psykiske kapasiteten til å håndtere mennesker som mannen i går. 

Jeg sendte en email til Gulskogen senter i dag for å takke de for at de tok så godt vare på meg da jeg kom opp til de. Det er viktig. Jeg vil ikke være paranoid i forhold til denne mannen, men jeg tror det er viktig å gjøre senteret klar over at det finnes noen som går målrettet etter de som parkerer på HC plasser.

På fredag skal jeg tilbake til Rikshospitalet for å ta en ny gangtest med oksygentilførsel. Jeg ser frem til tiden jeg tilbringer på Rikshospitalet. Jeg senker skuldrene og føler meg trygg. Og samtalene mine med kontaktsykepleieren ved GUCH poliklinikken er alltid en positiv og betryggende opplevelse.

Etter timen på.fredag skal jeg møte min venninne, Hilde, og dra hjem til min søster i Pilestredet. Definitivt ukas høydepunkt.

Jeg har hatt mye smerter i beina i dag, så har måttet ty til smertestillende. Nå som Toivo er på jobb, skal jeg bare kose meg med Arne og Otto. To pelskledde “lykkepiller”.

– Katie