Hey
Å skrive innlegg midt på dagen er ikke noe jeg ofte gjør, men nå satt jeg her, så why not. For litt under tre uker siden var jeg på Rikshospitalet for 5 års kontroll etter hjerte transplantasjonen. Det er ganske utrolig at det er gått fem år allerede. Tenk så heldig jeg var som fikk nytt hjerte når mitt gamle ikke orket mer. Det er en takknemlighet og ydmykhet ulik noe annet.
Når man blir hjerte transplantert følger det med en del ting man må gjøre og forholde seg til. Noe av det er årskontroller på Rikshospitalet og jeg må ta blodprøver hver tredje måned for å sjekke at mine imundempende medisiner fungerer. Nå som jeg bor midlertidig i Oslo, tar jeg blodprøvene på Rikshospitalet. Før pleide jeg det på Drammen sykehus. Da jeg var på 5 års kontrollen viste det seg at verdiene på den ene medisinen var litt lav så jeg måtte øke dosen. Når det gjøres må jeg ta ny blodprøve etter bare et par uker for å sjekke på nytt. Da blir det for lenge og vente tre nye måneder. Så da dro jeg tidlig opp på Rikshospitalet. Følte egentlig at denne dagen skulle bli helt ok. Dagene mine er aldri bedre enn det for jeg merker at kroppen er utslitt, både fysisk og psykisk. Nå er det blitt en ny hovedinngang på sykehuset, men fikk heldigvis parkeringsplass på HC rett utenfor.
Det var heldigvis ikke lang kø så kom inn etter bare et par minutter. Kanskje mindre trafikk på varme vår/sommer dager, hva vet jeg. Kom inn og så begynte det. Som alltid spurte jeg pent om hun hadde en butterfly. Det er en nå som er festet på en slange med en “vinge” på hver side.
Da sitter nålen stødigere som er lurt på pasienter som er vanskelige å stikke på grunn av tynne årer. Selvfølgelig vet jeg at de har det, men jeg spør fordi da tenker jeg at de skjønner at å ta blodprøve på meg er litt vanskeligere enn “mannen i gata”. Jeg peker også på den åren jeg har på høyre arm som jeg vet gir 99% av gangene. Jeg har vært syk hele livet og stukket sikkert en million ganger, man skulle tro at man ble lyttet til….? Men av og til så får du de som tenker, eller i dette tilfelle sier høyt og bryskt “jeg har jobbet her i 20 år, jeg kan stikke, la meg se på armen din”. Men andre ord “jeg driter i hva du sier, jeg gjør som jeg vil”. Etter bom og en lite villighet til å stikke i åren jeg ber henne om sier jeg tilslutt “jeg tror vi dropper det i dag”. Hun reiser seg og sier “ok” og går……
Jeg ble sittende noen sekunder i rommet alene og tenke at det gikk jo passe dritt, hva gjør jeg nå? I det jeg var på vei til å gå kom det ei annen jente som lurte på om hun kunne prøve. Så jeg ble med på rommet ved siden av hvor jeg gjentok meg selv til det kjedsommelige og sa at jeg ønsket at hun prøver på en spesifikk åre. Etter mye om og men, stikker hun meg uten forvarsel et annet sted i armen, hvor jeg har en del arr. Vondt som F…N, men hun fikk blod. Er en liten jævel inni meg som nesten ønsket at hun bommet. For da hadde jeg fått rett. “Der ser du, jeg traff jeg. Du er sååååå flink”….sier hun som at jeg er 4 år gammel. Måtte bare komme meg ut. Satt utenfor hovedinngangen og gråt i kanskje fem minutter før jeg orket å sette meg i bilen.
Hvorfor blir man ikke hørt?? Har ikke 46 år med sykdom, kreft, hjertesvikt, nyresvikt, 12 hjerteoperasjoner og en hjerte transplantasjon gitt meg litt kredibilitet på min egen kropp?
Da jeg endelig kom meg i bilen kjørte jeg på Torshov og møtte Anja. Heldigvis var hun hjemme og orket å komme bort på Espresso House for litt frokost.
Jeg hjalp henne med et ærend og nå er jeg hjemme med Otto alene på Skøyen. Må vel ut noe mer enn bare lek i hagen, men nå skal jeg slappe av litt først. Håper dere hadde en bedre start på dagen enn meg. Takket være Anja så ble det så mye bedre.
– Katie