Hey
Da er det bikket midnatt og jeg tenkte jeg skulle “stikke innom” og legge inn et lite innlegg før natten virkelig tar tak. Dagen startet ganske rolig. Fikk en sms i går fra eiendomsmegleren min, Arild, om at han hadde noen papirer som både Marcus og jeg måtte signere. Så etter en litt rolig morgen med Otto, startet jeg hos Krogsveen i Drammen.
Det som er digg, men litt kjipt er at kontoret til Krogsveen i Drammen ligger rett over veien for La Boulangerie, det franske bakeriet som har de beste mandel croissantene jeg noen gang har smakt. Jeg har vært ganske flink til å ikke løpe over veien de andre gangene jeg har vært innom Krogsveen, men i dag klarte jeg ikke å holde meg unna. Kjøpte en islatte og mandel croissant “to go” og gikk ut i bilen igjen med det.
I dag hadde jeg med meg Otto og selv om vinduene på bilen sto litt åpne merket jeg at det faktisk allerede nå begynner å bli fort ganske varmt i bilen. Er jo livredd for at noe skal skje med Otto, så er nok ferdig med det nå. Sist jeg var på La Boulangerie hadde de hengt opp en lapp om at de ikke lenger tillot hunder inn i kafeen. Det er jo så kjipt, for det er ikke mange plasser det er lov. Og nå er det enda en mindre. Da jeg spurte hvorfor sa de det var fordi “det er dessverre ikke alle som har like god kontroll på hundene sine og vi har fått klager på at noen lar hundene sine spise bakst fra bordet”…. wtf! Sist jeg hadde med Otto på La Boulangerie satt han under bordet, stille og rolig. Jeg gir han aldri mat når vi er ute sånn. Det er kjipt når noen få ødelegger for andre.’
Med islatte og mandel croissanten med meg kjørte jeg ut til huset i Sande. Ettersom jeg sov så dårlig igjen i natt la jeg meg ned på sofaen og var borte på et blunk. Husker jeg var super negativ til å sove i huset da Toivo døde i høst, men nå er det nesten så jeg får en ro i kroppen når jeg er der. Jeg tror jo alle følelser og tanker rundt det er riktig. Jeg syns ikke det finnes noen feil følelse eller tanke når man snakker om sorg håndtering.
Heldigvis hadde jeg satt på alarmen ettersom jeg hadde avtalt å møte de nye eierne i huset klokken 18.00. De skal gjøre en del endringer i huset, deriblant sette inn et nytt kjøkken, og de ønsket å komme for å ta noen mål. Megleren min, Arild, sa at han er super streng på det området og at de får ikke lov til å gjøre noe som helst før overtakelse 30.juni, men om jeg som selger ville være hyggelig å la de komme og ta mål, så var det opp til meg. Men da var det DET de skulle og ikke noe mer og jeg skal heller ikke ha noen “vaktmester” rolle. Men jeg er jo snill og synes det er helt ok at de kom og tok mål. Litt smidig må man jo være. Hild Frøya kom også for hun har kjøpt terrasse møblene mine og spise stuebordet mitt. Så da tok vi det samtidig. Jeg pakket også ned noe av de siste i huset som jeg har latt stå igjen til fotograferingen og visningen. Nå begynner det å se så rart ut i huset. Så tomt……
Jeg vet jo at huset er solgt og det går den veien, men det er rart å se at hjemmet Toivo og jeg lagde sammen, som vi delte, var glad i og hadde kjært, bare visner og blir borte. Selv om jeg også vet at minnene aldri blir borte er det som at det er visket bort og ikke har eksistert. Det finnes ingen tegn igjen. Jeg pakket også ned alle lekene jeg hadde lånt av min venninne, Liesl, for at vi kunne lage et av rommene inn til et barnerom. Selv om det aldri har bodd noen barn der.
Tenker at alt som er gjort og ferdig er bra. Jeg pakket det ut i bilen og da jeg dro fra huset kjørte jeg sporenstreks ut til henne på Tronstad i Sylling for å levere det. Vel fremme der innså jeg at jeg ikke hadde nok strøm til hele turen tilbake til Skøyen og fordi jeg ikke er helt sikker på hvordan laderne er på Liertoppen, dro jeg tilbake til Kjellstad for å lade. Klokken begynte da å nærme seg 20.00 på kvelden og jeg var super sliten og sulten. Merket at Otto også virket sliten å klar for å komme seg hjem til mat og kos med meg på sofaen. Aldri ellers, men når man er sliten, sulten og super keen på å komme seg hjem, skulle jeg et lite øyeblikk ønske bilen min ikke var en elbil og jeg måtte stå en halv time på Kjellstad og lade.
Men elsker Leafy bilen min og nå er vi jo hjemme. Og nå skal jeg prøve å få meg noen timer på øyet.
Vi snakkes snart,
– Katie
