God kveld
Hele livet har jeg levd med hjertefeil og føler at jeg har ganske god kontroll og kunnskap om det. Noen ganger tenker jeg at jeg kunne vært kardiolog. Jeg er utrolig nøye når det gjelder medisiner, doser og diagnosene mine. Men med en gang det dukker opp noe annet helseproblem ser jeg ut som verdens største spørsmålstegn. Jeg blir stressa for jeg tenker jo med en gang på hvordan en ny diagnose vil få innvirkning på hjertefeilen.
I fjor vår fikk jeg den styggeste diagnosen, kreft. Det å få servert en sånn beskjed er helt uvirkelig. Man hører det, men man forstår det egentlig ikke. Jeg hadde flaks, jeg var heldig og etter noen måneder ble livmoren operert ut og all kreft fulgte med. Det var tidlig stadium så jeg slapp unna strålebehandling og cellegift. Jeg slapp også unna med skrekken.
I dag måtte jeg ned til fastlegen for nye blodprøver. Prøvene jeg tok i går hos fastlegen viste høyt stoffskifte. I bilen på vei hjem ringte kardiologen fra Rikshospitalet for å fortelle meg at blodprøvene jeg tok der i går viste det samme. Et for høyt stoffskifte. Jeg vet ikke helt hva det betyr, men fikk en flott liten brosjyre. Jeg får vel ta den med meg som sengelektyre i kveld.
Det som er veldig deilig er at jeg følges opp i Oslo. Alt på ett sted er veldig betryggende for meg. Så i morgen blir det en ny tur til Rikshospitalet. Denne gangen til ukjente marker, Nukleærmedisinsk avdeling for en undersøkelse av skjoldbruskkjertelen. De skal føre inn et radioaktivt kontrastvæske for å se på den. Blir videre behandling etter det. De beste legen holder visst til på Aker Sykehus så får innkallelse dit om litt. Der har jeg ikke vært siden jeg kom til verden 20.april.1978.
Ble satt på enda flere medisiner i dag. En som heter Neo-Mercazole og Prednisolon.
På ettermiddagen i dag dro vi ned til Holmestrand. Vi skal selge prinsessen vår, en Princess Rivieta 406. Vi hadde en avtale med noen som ville komme og se. Vi dro ned litt på forhånd for å ta ut det siste lille av personlige eiendeler. Det jeg ikke var helt forberedt på var at vi hadde mange ting etter Mack der. Så vi fikk ut sengen hans, buret han hadde i båten og maten hans. Det er ofte når du minste venter det at du blir satt ut.
Jeg har virkelig fått verdens beste Arne og den gleden han gir meg betyr alt. Men savnet etter Mack blir jo aldri borte. Det er fire måneder siden han brått ble borte og selv om dagene er enklere må jeg jo få felle noen tårer når ting kommer litt overraskende på meg.
Nå er det natten på Konnerud. Arne har sovnet i buret sitt og nå bikker jeg i seng.
Ha en god natt alle sammen.
– Katie