Hej
da har det gått en uke siden siste innlegg og jeg skal innrømme at jeg sterkt vurderer å legge ned bloggen. I hvert fall ta en lang pause. Jeg har begynt å sette spørsmålstegn ved hvorfor jeg skriver den. Er det for meg selv, er det noen som leser den? Kanskje jeg burde bli mer privat. Ikke at det har vært så lett alltid.
I dag er det 5.september og dagen jeg har gruet meg til var for to dager siden. Da var det akkurat ett år siden mitt liv raste sammen. Jeg satt med Toivo og holdt han i hånden mens han sovnet inn. Savnet og sorgen er så enorm og ubeskrivelig jævlig. Jeg har tent lys for han. Gjør for så vidt det hver dag.
Det at jeg nå er i en sak med Norsk Pasientskadeerstatning gjør ikke livet lettere. Jeg har lest alle sykehus notater, journaler og prøvesvar flere ganger. Nå har også sakkyndige rapporten kommer som jeg mener er mangelfull ettersom det er flere sprik i hendelsesforløpet fra Drammen Sykehus.
I dag tok jeg med meg laptopen min og dro på Espresso House i Vällingby. Det ligger bare 5 min kjøring fra leiligheten. Der fattet jeg et svarbrev på tre sider hvor jeg saklig og voksent skrev hva jeg mente om hva som hendte og hvor mangelfull jeg mener Toivo sin behandling var. Hans dødsfall kunne vært unngått og det gjør det nesten enda verre. Håper aldri noen opplever noe ligende.
– Katie
Eg leser deg! Det har eg gjort lenge, det startet vel den gang du fikk nytt hjerte, for meg var det “Spennende” og ble grepet at det du skrev og fortalte. Var ufattelig trist i fjor da Toivo døde <3
Å gå mot NPE er ingen enkel sak, har møtt de i retten selv. Eg ble i en alder av 31 ødelagt for livet under en rutineoperasjon hvor kirurgen etter på fikk sparken fordi han gjorde den fatale feilen, likevel tapte eg i retten – Dvs advokaten rådet meg til å ta forlik…
Håper du får løst dette på en minnelig måte og at ikke det drar ut i flere år. Masse Lykke til <3
Klem Vibbedille
Hei Vibbedille
Tusen takk for kommentaren din. Så utrolig trist at du har måttet sloss mot NPE. Jeg ser vel ikke for meg at jeg kommer noen vei, men kjenner på hele meg at jeg må prøve å ta denne kampen. Søkte NPE etter at transplantasjonen da sykehuset innrømmet at de “glemte” å avlaste bena mine under den 9 timer lange operasjonen så jeg fikk store koldbrann sår på begge føtter og legger….kom ingen vei da heller…. mangler i dag en del av venstre hel…
Denne gangen sloss jeg på vegne av Toivo som jeg vet døde unødvendig. Livet uten han er så utrolig jævlig….
Takk for at du leser innleggene mine.
Katie
Eg var nok litt heldig i min situasjon, fordi eg var veldig syk på tidspunktet, fikk fra dag 1 advokat (Betalt av NPE) som jobbet med saken min frem til ferdig rettsak. Eg kunne nok aldri påtatt meg å kjempe selv, da hadde eg gitt opp. Det er vel gjerne taktikken til NPE har eg tenkt flere ganger…pasientene blir utslitt av å fighte + det kan fort ta noen år. Eg ble ødelagt januar 2001 og endelig slutt på saken ble i oktober 2005. Men som sagt, det var advokaten som jobbet med dette, hun ringte til meg bare å infomerte underveis og eg måtte inn til henne å signere når det var behov for det. HUSK å ta vare på deg selv i prosessen, det kan kan være ufattelig slitsomt og tøft, noe eg vil tro det er når du kjempe for din kjære <3