Hey

Som vanlig har klokken bikket midnatt, og vel så det. De ringte fra Rikshospitalet I dag for å fortelle meg om noen små endringer i møtet som jeg skal på i morgen. Toivo skal jo også være med, men føler at dette blir en liten avslutning for meg. Det er nå 2 ½ år siden jeg fikk den telefonen som skulle redde livet mitt. Klokken var 20.34 på en helt vanlig hverdag da mobilen ringte. Toivo lå på sofaen og så på tv mens jeg satt og koste med Otto mens jeg bare halvveis fikk med meg hva som var på skjermen.

Jeg husker at jeg kjente igjen nummeret i displayet med en gang. Jeg visste at når nummeret begynte på 2307….. så var det Rikshospitalet. Nå har jo jeg vært inn og ut av det sykehuset oftere enn de fleste, formen var jo ekstremt skrantende og jeg visste at det begynte å gå skikkelig dårlig for meg, men å ringe meg på kvelden kunne bare bety en ting…. 

– “Eh…halo?”, sa jeg med en litt svak og skjelvende stemme.

– “Hei, er det Kathrine jeg snakker med?”

– “Ja, hei. Det stemmer det.”

-” Hvordan går det med deg?”

Jeg må jo innrømme at jeg ikke husker så veldig mye mere av den samtalen for like etterpå sier han ;

– “Jeg ringer for å fortelle deg at vi har et nytt hjerte til deg. Hva tenker du om det?

Jeg tenkte vel strengt tatt ikke så veldig mye mer. Fikk beskjed om å møte neste morgen på akuttmottaket på Rikshospitalet hvor jeg skulle gjennom en del forberedelser som blodprøver, dusjing, pusse tennene to ganger, ta noe medisiner og skifte. Bortsett fra at jeg gjorde de tingene og at Toivo, mamma, pappa, Thomas, Marit, Hanne, Solveig og Hedvig var der husker jeg ikke noe mere fra etter jeg ble trillet opp til operasjonssalen….

Etter operasjonen fikk Toivo og familien all info, de kunne snakke med leger, kirurger og sykepleiere tik en hver tid for å finne ut hva som skjedde, behandling etc. Jeg…..jeg sov. Og da jeg var våken fikk jeg ikke med meg så mye heller. 

Så det er det som er poenget med morgendagen. Jeg skal få komme tilbake og besøke intensivavdelingen hvor jeg lå mer eller mindre de 6 månedene etter transplantasjonen. Jeg skal få snakke med den ene overlegen på intensiven som hadde mye av ansvaret for meg, jeg skal besøke kardiologisk sengepost og hilse på de som er der og jeg er så spent. 

Så jeg har SOMMERFUGLER I MAGEN OG KLEENEX I VESKEN!

– Katie