Hey
I morgen er det seks uker siden Toivo pådro seg en hjerneblødning i et fall på Drammen sykehus og døde to dager senere. Tidligere denne uken måtte jeg på Ullevål og hente min søster og niese der. Var rart å være tilbake der.
Denne uken har Marcus og jeg vært i huset vårt i Sande og hatt befaring med eiendomsmegleren vi har valgt med tanke på salg av huset. Jeg har ikke noe ønske om å beholde huset så salg er uungåelig. Jeg ønsker også at Marcus skal få sin farsarv så fort som mulig. Da vi kom hjem fant vi noe post på stuebordet som vår fantastiske nabo tar inn for oss. I bunken lå det et kort som var utrolig koselig å få.
Etter møtet i huset med megleren bar det rett inn på Drammen sykehus hvor vi møtte min venninne, Liesl, og min bror, Thomas. I første møtet der fikk vi se CT bildene som ble tatt av Toivo. Ett frs da han kom inn og ett fra etter fallet han hadde på akuttmottaket. Det første bilde viste absolutt ingenting galt. Mens bilde som ble tatt etter fallet viste en stor hjerneblødning. Den viste at hjerneblødningen kom fra fallet og ikke fra noe innenifra på hjernen, og det er om noe, litt positivt, men tanke på at det ikke var noe genetisk som kan gå videre på vakre, fine Marcus. Toivo hadde lave blodplater som gjorde blodet hans veldig tynt og derfor ble skadene fra fallet fatale. Dette har vært en enorm belastning, men viktig å få svar på. Nå slipper jeg å lure resten av livet mitt på om han fikk rikig behandling. Jeg lærte også at han ikke kan ha fortstått hva som skjedde med han, og det kjennes godt ut. Om jeg kan pirke på noe må det være at jeg mener han burde vært under mere observasjon etter fallet han hadde hjemme på formiddagen som han ikke husket noe av. Men Toivo kommer aldri hjem igjen til meg.
Selv om Toivo mistet livet sitt, føler jeg så i aller høyeste grad at jeg mistet mye av mitt. Våre planer, våre drømmer og ønsker for fremtiden er bare borte på et blunk. I løpet av noen få timer den første helgen i september, ble jeg enke i en alder av 45 år og “rykker tilbake til start”.
I dag gjorde jeg noe for meg selv. Noe jeg ikke har gjort på veldig lenge. Jeg var hos frisøren. For etter at Toivo var erklært død, men vi fortsatt satt sammen med han lente jeg meg inntill han, holdt han i hånden og fortalte han at jeg skulle klippe håret. Han ville alltid at jeg skulle ha langt hår, men nå skulle det endelig klippes. Fine Ulla, som jeg gikk 3 år sammen med på Hartvig Nissen VGS sammen med, jobber som frisør/stylist på White Studio i Kvadraturen i Oslo og hun satt meg opp på en time der. Veldig fancy salong og det kjentes litt luksus ut. Syns jeg fortjente det. Ble kjempefornøyd med at, det jeg kaller “troll håret” ble borte.
Etter timen, i det jeg satt meg inn i bilen, fikk jeg øye på den lille kafeen, The Cakery. Det ble kake med hjem. Et latterlig stort kakestykke, tripple sjokolatekake med pistasjkrem på toppen, som mamma, pappa og jeg delte til dessert.
Enelig hjemme hos Otto igjen på Skøyen hadde jeg fått en inkallelse til overlege på Avdeling for Akuttpsykiatri på Rikshospitalet. Min tidligere kardiolog og helt, Ola, hadde ordnet henvisning her om dagen og timen er allerede 7 desember. Jeg innser hvor utrolig heldig jeg er, oppi alt marerittet som skjer rundt meg, som har så mange fantastiske mennesker som vil hjelpe.
Nå er klokken 01.26 og selv om jeg ikke er trøtt, bør jeg jo komme meg i seng….
Vi snakkes, og husk folkens, si ja til organdonasjon.
– Katie
