Tropenatt og mulig ny operasjon?.....

Hei

Nå er det faktisk en liten stund siden jeg skrev siste innlegg. Det er jo hvis du ser bort fra det lille innlegget jeg la ut sent i natt om forskningsprosjektet som pågår: Covid-19 og reaksjoner blandt voksne med medfødt hjertefeil. Jeg anbefaler alle som er voksne og har medfødt hjertefeil om å delta. Det er anonymt og viktig.

https://vmh.no/covid-19-og-reaksjoner-blant-voksne-med-medfodt-hjertefeil/

Anyway, det er som sagt gått noen dager siden siste innlegg og det har vært noen hektiske og varme dager. Endelig kom den ordentlige sommeren til østlandet, egentlig til hele Norge, for det har flere dager på rad bikket 30c. Det har jo vært helt fantastisk, samtidig som jeg kjenner det faktisk kan bli i meste laget for meg. Jeg vet at å si det nesten blir som å banne i kirken, men med mine lunger, så er det nå en gang sånn. Mens jeg har vært frem og tilbake til Drammen sykehus, har Toivo, med hjelp fra Marcus, bygget ferdig utestuen. Og den ser så utrolig fin ut. Jeg blir så utrolig imponert over hva Toivo får til å lage. Det som er så deilig er at han er utrolig nøye når det gjelder alt av sånn arbeid. Og det er jo utrolig viktig så ikke ting blir skjevt eller feil og må gjøres omigjenn.

Timene på Drammen sykehus har gått greit når det gjelder hjertet. Jeg går jo til hjertesvikt sykepleieren min, Ingebjørg, som jeg har gått til lenge. Og fra lenge før hjertetransplantasjonen i fjor. Jeg må ta blodprøver, blodtrykk, vekt og ha en samtale om formen og livet generelt. Etter en transplantasjon, eller nesten en hvilken som helst stor operasjon, er det jo ikke sånn at alt blir normalt eller som før med en gang man skrives ut. Da er det veldig godt og betryggende og bli fulgt opp nøye. Jeg var der i dag også og blodprøvene mine var enda litt bedre enn sist, så jeg kan ikke klage.

Men det jeg har klaget litt på, som noen av dere kanskje har fått med dere er det helvetes venstre leggen min og såret der. Det blir jo ikke bedre og nå er jeg ganske lei. Jeg vet at avlastningssår, som ble nekroser/koldbrann ikke var førsteprioritet etter transplantasjonen. Jeg fikk jo så mange små og store komplikasjoner som var mye mer alvorlige. Sårene kan jeg egentlig bare huske at ble vasket og bandasjert mens jeg lå på Rikshospitalet. Det var først på Drammen sykehus at det ble tatt mer tak i ettersom jeg var ferdig med dialyse av nyrene og pusten var blitt noe bedre. Men det var jo egentlig bare sårstell det gikk i. Men nå, nå skal det skje ting. Jeg traff tilfeldigvis ortopeden som var med på min behandling på Drammen og han fikk satt i gang arbeidet med å løse “problemet”. Så nå har jeg tatt MR, CT m/kontrast, blodprøver etc og det ser ut som infeksjonen, de gule stafylokokkene, nå er borte. Etter to forskjellige antibiotikakurer i tablettform og intravenøst skulle det jo egentlig bare mangle. Men selv om infeksjonen er borte, gror ikke såret.

Det var jo litt overraskende da mobilen ringte i ettermiddag og nummeret på skjermen begynte på 2301…. Skjønte jo da det kanskje kunne være Ullevål, hvor jeg hadde en hastetime for ett par uker siden hos en ortopedisk overlege. Nummeret til Rikshospitalet begynner jo på 2307.. så tenkte det var Ullevål.

Overlegen der ringte for å fortelle meg at nå hadde alle snakket sammen og det er bestemt at de vil anbefale sårkirurgi. Det betyr at de vil skjære bort såret og muskelvevet rundt. Så alt av sår og muskelvev som er skadet eller dødt blir helt fjernet. Så henter de nytt og friskt muskelvev og hud fra låret mitt og syr det til leggen. I utgangspunktet en operasjon jeg tenker jeg skal klare fint. Herregud, jeg har da vært igjennom mye mer skremmende og ” hårete” medisinske behandlinger. Men da legen sa at operasjonen tar tre timer og jeg får full narkose, fikk jeg litt hetta. At den største risikoen er at operasjonen ikke er vellyket nok til at jeg får beholde venstre legg. Amputasjon er en så fjern tanke. Og det skal det jo være.

Ingenting skjer nå før etter sommeren, så skal nyte den, dra til Kristiansand og til dyreparken som planlagt. Nå er det ikke lenge til Stine og sønnen hennes, Christer, kommer sørover til oss. De skal jo bo her og bli med til dyreparken. Kommer til å bli moro. Stine og jeg har vel snakket sammen på messenger videochat nesten hver dag de siste månedene. En uvurderlig venninne som alltid har vært ved min side, selv om hun bor i Tromsø.

Her om dagen dro Toivo og jeg litt spontant ned til Vallø Marina rett utenfor Tønsberg. Der har vi alltid dratt før da vi hadde campingvogn på Furustrand og så på Skallevold. Kjempegod mat, hyggelig betjening og god atmosfære. De ølmarinerte løkringene der er sinnsyk gode. Selv om vi ikke vi har campingvogn lenger drar vi allikevel ned dit ett par ganger om sommeren av ren nostalgi.