Hey
Ja da var det blit dag 12 av mitt sykehus opphold nummer 3728403. Eller var det opphold nummer 3728404? husker ikke for det begynner å bli hinnsides mange nå. Og 12 dager er jo ikke noe å klage over egentlig. Jeg har da holdt ut lengere enn det før.
Men ser jo en slutt på dette oppholdet nå da og det er godt selv om det føles litt usikkert. Hvordan blir det å komme hjem? Med alt dette nye utstyret….. Våknet rundt halv syv som vanlig, ringte på sykepleieren og hun kom med smertestillende og den lille trallen så hun kunne ta målingene av blodtrykket, metningen og temperaturen.
Jeg klarte å sove hele natten med denne nye masken og det var faktisk ikke noe stress. Ble ikke vekket av den og syns bare det føltes helt ok. Da vi sjekket oksygen metningen var den på 78%…..WHAT?? jeg var jo super skuffa. Ligget på maskinen hele natten og 78% var alt jeg fikk….
Nå har de bestemt seg at for jeg må, i tillegg til bi-pap maskinen på natten, må ha 1 liter oksygen tilført denne maskinen, OG jeg må mest sannsynlig begynne å gå litt med oksygen på dagtid også. Når det nevnte det kjente jeg meg litt demotivert og lei. Jeg husker med gru 10 år tilbake i tid da jeg nesten ikke klarte å puste og jeg måtte ha med meg en oksygenkolbe når jeg skulle på butikken. Husker det plaget meg skikkelig. Husker hvor mye jeg hatet å måtte gå rundt med et tydelig tegn på at “HER ER DET EN SOM ER SYK” mens jeg gikk inn på Gulskogen. Men, må jeg så må meg. De har heldigvis ikke sagt at det blir for alltid. Som om at jeg kan trene lungene mine til å kvitte seg med Co2’en jeg har der.
Da jeg kom meg opp kom Toivo innom. Vi gikk ikke ned i kafeen sammen i dag. Blir jo ganske dyrt om man skal fly ned i kiosken hver gang det kommer noen. Vi satt bare oppe på rommet og skravlet litt. Etter en stund kjente jeg at ryggen begynte å verke og han skulle avgårde på arrengement i Drannenshallen, så vi kysset og koste og han dro avgårde.
Da hadde jeg en time på rommet før Celine som jeg møtte på rehabiliterings oppholdet mitt i fjor høst, skulle komme på besøk. Rakk heldigvis å slappe av litt før hun sendte meg melding om at hun var nede i kiosken…..OK da, så endte jeg i kiosken i dag allikevel. Men det er jo hyggeligere der enn på sykehus rommet mitt når det kommer andre enn familie. Det var uansett kjempe hyggelig å se Celine igjen. Det er kjempelenge siden vi har sett hverandre, sånn på ordentlig og ikke bare i sosiale medier. Vi kjøpte hver vår is og kaffe, skeiet ut skikkelig, og satt oss i sittegruppen ved kafeterian,
Etter at Celine dro kjente jeg plutselig at jeg hadde glemt å tamed meg en kolbe oksygen ned. Merket nå plutselig at jeg var veldig tung i kroppen og litt surrete i topplokket. Ettersom jeg ikke klarer disse middagene jeg får her, eller svært få av de, måtte jeg finne noe å ta med meg opp.
Nå kjenner jeg, som klokken nærmer seg midtnatt med stormskritt, at jeg burde legge meg nedpå. Men før jeg gjør det må jeg takke alle dere som leser og kommenterer bloggen min her inne og privat. Kjempemorro og se at jeg var 31 plass over de mest leste i går på blogg.no.
På med masken og kikke litt på nettbrettet før jeg slår av lyset. Håper dere alle har hatt en strålende lørdag og at dere får en super helg videre. God natta
OG KAMILLA, HVIS DU LESER DETTE, IKKE GLEM Å NYTE LITT FOR MEG DENNE UKEN – HEHE
– Katie
