Hey
Nå vet jeg det er lenge siden jeg har skrevet og mye har skjedd. Både med meg, men også for alle andre. Bare noen få dager etter siste innlegg, 9.mars, ble vi utsatt for de strengeste tiltakene etter andre verdenskrig, for nå beskytte oss mot denne grusomme pandemien, viruset Covid-19, eller Korona viruset. Ettersom jeg lå i isolasjon på Medisin 1 på Drammen sykehus, ble ikke hverdagen min veldig anderledes til å begynne med. De første dagene fikk også Toivo dispensasjon for å kunne komme og besøke meg, men det varte ikke lenge. Veldig raskt gikk det over til vinking gjennom vinduet, snakking i telefon og video samtaler. Det var nesten ikke en dag som passerte uten at Toivo sto utenfor rommet mitt og vinket inn. Da mamma og pappa kom på besøk, måtte de også stå utenfor å vinke. Jeg fikk ikke gå ut i gangen så i 4 uker satt jeg inne på sykehusrommet mitt på kanskje 12-15m2, heldigvis med eget toalett, mer eller mindre alene. Heldigvis hadde jeg TV, nettbrett, mobilen min og mine malesaker. Det ble mange bilder etterhvert som jeg tapetserte rundt på vegger, dører og skap.
Den fjerde april hadde jeg min siste intravenøse antibiotika behandling. Dagen etterpå var det over på tabletter. Jeg stusset litt over at benet ikke var blitt mindre vondt og at det fortsatt så stygt ut. Ortopeden mente såret begynte å komme seg og de siste ukene var det skiftet på cirka hver annen dag. Mandag sjette april var utskrivelses dag. Endelig skulle jeg hjem, for andre gang.
Og utenfor sykehuset skulle jeg møte på disse strenge tiltakene. Fra en isolasjon til en ny. Det var en liten stund veldig vanskelig å innse at alle de planene jeg hagge lagt og drømt om da jeg lå det siste året på sykehus, ikke kunne bli noe av. Og det på en lang stund……og uviss stund.
Men å komme hjem til Toivo, Marcus, Arne og Otto var detfinitivt godt. Jeg kjenner at hjertet fungerer, negler og lepper er rosa og ikke blå, jeg kan lage den maten jeg vil og jeg koser meg på terrassen. Jeg har også funnet frem malesakene mine.
Det har gått over all forventning helsemessig. Såret på leggen syns jeg ikke kanskje ser så mye bedre ut og jeg har vært tilbake for sårstell. Dette har jeg jo gjort selv ettersom jeg ikke vil ha noe hjemmesykepleier inn her på grunn av Covid-19. Jeg mener jo selv at jeg har gjort en god jobb og heldigvis fikk jeg også tilbakemelding av ortopeden på at det stemte.
Mandag 20.april var det bursdagen min. Ifjor lå jeg på intensiven og prøvde rett og slett å overleve (godt i søvne). Jeg åpnet kanskje øynene mine noen sekunder, men registrerte jo på ingen måte at noen var der, i hvert fall ikke at det var 41 års dagen min. Men i år hadde jeg jo store planer om feiring, men takket være korona, ble de planene lagt vekk. Dagen før kom Hanne, Jerome, Solveig og Hedvig. Toivo bakte en fantastisk bløtkake og sammen satt vi ute med smittervernsreglene friskt i minne. Det ble en veldig koselig liten feiring.
For litt siden var jeg tilbake på Rikshospitalet for 1 års kontroll for hjertetransplantasjonen. Det innebærer ultralyd, EKG måling, blodprøver av forskjellige varianter, samtaler med lege, fysio, spesialsykepleier etc og det verste av alt, biopsi av selve hjertet. Da går de inn via lysken og fører et kateter opp til hjertet. Der kniper de av bittesmå biter av hjertet som sendes til patologen for å sjekke de for avstøting. Dagen etterpå snakket jeg med kardiologen som kunne fortelle meg at det ikke var noen tegn til avstøting og at alt så veldig bra ut. Hvor heldig er ikke jeg.
– Katie
#organdonasjon #sidetforåblidet #hjertetransplantert #ous #rikshospitalet #drammensykehus #oslo #drammen #sande #familieliv #kjærlighet